Av Bjørn Nistad.
Ved dumavalget i Russland 17.–19. september ble Putins parti Det forente Russland som forventet en klar vinner. Med en oppslutning på 49,85 prosent oppnådde partiet 324 av de 450 setene i Dumaen. Videre fulgte kommunistpartiet som oppnådde 18,96 prosent og 57 seter; Det rettferdige Russland, 7,44 prosent og 27 seter; Vladimir Zjirinovskijs liberal-demokratiske parti, 7,5 prosent og 21 seter; og det nylig opprettede høyreliberale partiet Nye folk, 5,33 prosent og 13 seter. Dessuten oppnådde tre småpartier, Fedrelandet, Vekstpartiet og Borgerplattformen, ett sete hver.
225 av dumarepresentantene ble valgt etter partilister, og 225 i enmannskretser.
Ved årets valg kunne personer bosatt i Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk med russisk statsborgerskap stemme, riktignok bare ved å ta seg til et valglokale på russisk territorium, en mulighet ca 200 000 personer skal ha benyttet seg av.
Valgdeltakelsen oppgis å ha vært på 51,7 prosent, mot 47,9 prosent ved dumavalget i 2016.
Valget ble overvåket av et stort antall observatører fra mange land. Men ikke av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som ikke ønsket å sende valgobservatører.
Det forente Russland gjorde det klart bedre enn meningsmålinger på 25–35 prosent i forkant av valget – som riktignok ikke omfattet folks preferanser i enmannskretsene – skulle tilsi. Men valgresultatet sammenfalt med en valgdagsmåling gjennomført av meningsmålingsinstituttet Insomar.
Som forventet ble det av vestlige massemedier og den utenomparlamentariske opposisjonen fremsatt en mengde påstander om valgfusk, både før og under valget. Men dette er en del av propagandakrigen Vesten og grupperinger betalt av de vestlige landene bedriver mot Russland, og det er ingenting som tyder på at det er hold i anklagene. Med videokameraer i nesten alle valglokaler og en konstitusjonelt garantert rett for de politiske partiene til å overvåke samtlige deler av valggjennomføringen er russiske valg tilnærmet umulig å forfalske. Og hvorfor skulle Putin og myndighetene forfalske valget når de – ikke minst takket være ordningen med enmannskretser – uansett var garantert seieren over en splittet opposisjon?
Hvordan den utenomparlamentariske opposisjonen arbeider ble avslørt da politiet tok seg inn i en leilighet utkledd som et valglokale der en gruppe personer var i ferd med å lage en video som skulle vise valgfusk.
I et kort filmopptak fra politiaksjonen, som ble vist på den russiske valgkommisjonens pressekonferanse etter valget, erklærer en av personene som var involvert i produksjonen av den falske valgfuskvideoen, at de ikke hadde gjort noe ulovlig, men bare laget en video, og at de oppfylte en bestilling de hadde mottatt.
Se utdrag fra valgkommisjonens pressekonferanse der filmopptaket fra politiaksjonen mot det falske valglokalet ble vist, her.
Årets dumavalg, som i liten grad atskilte seg fra tidligere valg, kan betraktes som et rimelig godt uttrykk for hva den russiske befolkning ønsker. Ca halvparten av velgerne støtter Putin og den moderat konservative politikken han og myndighetene står for. Enten fordi de liker politikken, eller fordi de ikke ser noe bedre alternativ og frykter kaos dersom opposisjonen skulle styrke seg. Ca halvparten – kommunistene, Det rettferdige Russland og Zjirinovskijs parti – ønsker større grad av utjevning og sosial rettferdighet, samtidig som de er tilhengere av en utenrikspolitikk som er minst like selvhevdende som den Putin og dagens makthavere står for. Og ca fem prosent ønsker en høyreliberal politikk med vekt på mer marked og private løsninger.
Man kan være enig eller uenig i russernes vurderinger. Tyve år med samme leder og parti ved makten og et rimelig paternalistisk styre, som er hva Putin på godt og vondt har stått for, er ikke nødvendigvis hva de fleste i Norge og andre vestlige land ville ønske seg. Men hvordan folk i Russland og andre steder på kloden ønsker å innrette seg er det opptil dem selv å bestemme. Å støtte grupperinger som bedriver destabiliserings- og undergravingsvirksomhet i land som Russland, Kina og Iran, for eksempel ved å spre falske anklager om valgfusk, bør de styrende i Vesten gi avkall på. Om ikke av andre grunner så fordi de vestlige landene i dag er minst like lette å destabilisere som land som Russland, Kina og Iran, og det bare er et tidsspørsmål før myndighetene i land som utsettes for vestlige destabiliserings- og undergravingsoperasjoner, selv vil ty til destabilisering og undergraving av de vestlige landene.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.