oss 100 kroner!
Absolutt nødvendige ting som skepsis og uegennytte blir forkastet for å drive en politisk krigføring som ikke har noe til felles med vitenskapelig metodikk.
Tidligere har jeg ofte inderlig ønsket at alle en dag skulle bli voldsomt begeistret for vitenskapelig forskning. Jeg burde vært mer forsiktig med hva jeg ønsket meg. Krisen forårsaket av den dødelige COVID-19-pandemien og svarene på krisen har gjort milliarder av mennesker over hele verden akutt interessert og overspent om vitenskap. Avgjørelser uttalt i vitenskapens navn har blitt bestemmende for liv, død og grunnleggende friheter. Alt som betydde noe ble påvirket av vitenskapen, av forskere som tolket vitenskapen og av de som iverksatte tiltak basert på deres tolkninger av vitenskapen i en politisk krigføring.
Et problem med dette nye utbredte engasjementet med vitenskap er at de fleste, inkludert de fleste i Vesten, aldri hadde blitt alvorlig utsatt for de grunnleggende normene i den vitenskapelige metoden. Mertons normer, av kommunalisme, universalisme, uegennytte og organisert skepsis, har dessverre aldri vært mainstream innen utdanning, media eller til og med i vitenskapsmuseer og TV-dokumentarer om vitenskapelige temaer.
Før pandemien var gratis deling av data, protokoller og funn begrenset, noe som kompromitterte selve fellesskapet som den vitenskapelige metoden er basert på. Det var allerede allment godtatt at vitenskapen ikke var universell, men riket til en stadig mer hierarkisk elite, et mindretall av eksperter. Enorme økonomiske og andre interesser og konflikter fikk vokse seg sterke omkring vitenskapen – og normen om uegennytte ble forlatt.
Når det gjelder organisert skepsis, så solgte den ikke særlig godt innenfor de akademiske veggene. Selv de beste fagfellevurderte tidsskriftene presenterte ofte resultater med bias og spinn. Den bredere spredningen i offentligheten og media av vitenskapelige funn var i stor grad fokusert på det som kan overdrives om forskningen, snarere enn hvor strengt man holdt seg til metodene og den alltid tilstedeværende usikkerheten rundt resultatene.
Til tross for den kyniske erkjennelsen av at vitenskapens metodologiske normer hadde blitt neglisjert (eller kanskje på grunn av denne erkjennelsen), hadde stemmer som kjempet for mer kommunalisme, universalisme, uegennytte og organisert skepsis blitt stadig flere i vitenskapelige kretser før pandemien. Reformatorer ble ofte betraktet som å besitte en slags moralsk høyere grunn, til tross for at de var ikke var godt representert i maktstillinger. At resultater innen mange vitenskapelige felt ikke var reproduserbare (ikke holdt stikk ved nærmere granskning) innen alt fra biomedisin til psykologi, forårsaket sjelegransking og en innsats for å øke åpenheten, inkludert deling av rådata, protokoller og koder. Stadig flere innså ulikheter innen akademia, med appeller om å rette dem opp. Mange var mottakelige for appeller om reform.
Menings-baserte eksperter – mens de fremdeles var dominerende i innflytelsesrike komiteer, laug, store konferanser, finansieringsorganer og andre maktsentra i systemet – ble ofte utfordret av bevisbasert kritikk. Det var forsøk på å gjøre interessekonflikter mer gjennomsiktige og minimere virkningen av dem, selv om de fleste vitenskapsledere fortsatt hadde interessekonflikter, spesielt innen medisin. Et blomstrende fellesskap av forskere fokuserte på strenge metoder, forståelse av bias og hvordan man kan minimere innvirkningen av den. Forskning på forskning (meta-forskning) hadde blitt allment respektert. Man kunne derfor ha håpet at pandemikrisen kunne ha skapt endringer. Faktisk skjedde endringer – men kanskje mest i retning av det verre.
Mangel på kommunalisme under pandemien drev fram skandaler og konspirasjonsteorier, som deretter ble behandlet som faktum i vitenskapens navn av store deler av mainstream-pressen og på sosiale medier. Tilbaketrekkingen av et meget synlig hydroksyklorokin-artikkel fra The Lancet var et oppsiktsvekkende eksempel: Mangel på deling og åpenhet gjorde at et medisinsk topptidsskrift kunne publisere en artikkel der 671 sykehus angivelig bidro med data som ikke eksisterte, og ingen la merke til denne direkte fabrikasjonen før publisering. New England Journal of Medicine, et annet prestisjetungt medisinsk tidsskrift, klarte å publisere en lignende artikkel; som mange forskere fortsetter å sitere lenge etter at den ble trukket tilbake.
Den hardeste offentlige vitenskapelige debatten i øyeblikket – om COVID-viruset var et produkt av naturlig evolusjon eller en laboratorieulykke – kunne lett ha blitt avgjort med en minimal demonstrasjon av kommunalisme (faktisk var «kommunisme» Mertons opprinnelige ord) fra Kina: Innsyn i laboratoriedokumentene til Det virologiske institutt i Wuhan ville umiddelbart ha dempet bekymringene. Uten slik åpenhet om hvilke eksperimenter som ble utført, forblir teorier om laboratorielekkasjer troverdige.
Personlig vil jeg ikke betrakte teorier om lekkasjer fra laboratoriet – et stort slag mot vitenskapelig undersøkelse – som den dominerende forklaringen ennå. Men hvis full offentlig datadeling ikke kan skje selv for et spørsmål som er relevant for millioners død og milliarders lidelser, hvilket håp er det for vitenskapelig åpenhet og en delingskultur? Uansett virusets opprinnelse, har denne nektingen av å følge tidligere aksepterte normer gjort sin egen enorme skade. Pandemien førte tilsynelatende over natten til en skummel ny form for vitenskapelig universalisme. Alle forsket på COVID-19 eller kommenterte om den. I august 2021 ble det publisert 330 000 vitenskapelige artikler om COVID-19, som involverte omtrent en million forskjellige forfattere. En analyse viste at forskere fra hver eneste av de 174 fagområdene som omfatter det vi kjenner som vitenskap har publisert om COVID-19. I slutten av 2020 var det bare bilteknikken som ikke hadde noen forskere som publiserte om COVID-19. I begynnelsen av 2021 hadde bil-ingeniørene også sitt ord med i laget.
Ved første øyekast var dette en enestående mobilisering av tverrfaglige talenter. Imidlertid var det meste av dette arbeidet av lav kvalitet, ofte feil, og noen ganger svært misvisende. Mange mennesker uten fagkunnskap ble eksperter over natta og reddet verden så det suste. Etter hvert som disse falske ekspertene ble stadig flere, ble bevisbaserte tilnærminger – som randomiserte forsøk og innsamling av mer nøyaktige, objektive data – ofte avvist som upassende, for tregt og skadelig. Forakten for pålitelig design av studier ble til og med feiret.
Mange fantastiske forskere har jobbet med COVID-19. Jeg beundrer arbeidet deres. Deres bidrag har lært oss så mye. Min takknemlighet strekker seg til de mange ekstremt talentfulle og godt trente unge forskerne som forynger vår aldrende vitenskapelige arbeidsstyrke. Imidlertid kom det sammen med tusenvis av solide forskere ferske eksperter med tvilsomt, irrelevant eller ikke-eksisterende grunnlag og tvilsomme, irrelevante eller ikke-eksisterende data.
Sosiale- og mainstream-medier har bidratt til å produsere denne nye rasen av eksperter. Alle som ikke var epidemiolog eller helsepolitisk spesialist, kunne plutselig bli sitert som en epidemiolog eller helsepolitisk spesialist av journalister som ofte visste lite om disse feltene, men som umiddelbart visste hvilke meninger som var sanne. Omvendt ble noen av de beste epidemiologene og helsepolitiske spesialistene i Amerika hengt ut som uvitende og farlige, av folk som mente at de selv var bedre egnet til summarisk å avgjøre forskjeller i vitenskapelig oppfatning uten å forstå metodikken eller dataene det er snakk om.
Uegennytten led alvorlig. Tidligere prøvde korporasjoner med interessekonflikter for det meste å skjule agendaene sine. Under pandemien ble de samme korporasjonene med interessekonflikter opphevet til heltestatus. For eksempel produserte de store farmasøytiske selskaper tydelig nyttige medisiner, vaksiner og andre inngrep som reddet liv, selv om det også var kjent at profitt var og er hovedmotivet deres. Tobakksindustrien var kjent for å drepe mange millioner mennesker hvert år og kontinuerlig villede når de markedsførte sine gamle og nye, og like skadelige, produkter. Men under pandemien ble det ofte ansett som vanvittig å be om bedre bevis på effektivitet og bivirkninger. Denne avvisende, autoritære tilnærmingen «til forsvar for vitenskapen» kan dessverre ha forsterket vaksinenøling og anti-vaksinasjons-bevegelsen, og kastet bort en unik mulighet som ble skapt av den fantastiske raske utviklingen av COVID-19-vaksiner. Til og med tobakksindustrien oppgraderte sitt rykte: Philip Morris donerte respiratorer for å fremme en profil av samfunnsansvar og redde liv, hvorav en liten brøkdel ble satt i fare for å dø av COVID-19 på grunn av andre sykdommer forårsaket av tobakksprodukter.
Andre korporasjoner med potensielle interessekonflikter ble de nye samfunns-regulatorene, i stedet for at de ble regulert. De store teknologiselskapene, som tjente tusenvis milliarder dollar i kumulativ markedsverdi fra den virtuelle forvandlingen av menneskers liv under nedstenginger, utviklet kraftige sensurmaskinerier som ga et ensidig bilde av informasjonen som er tilgjengelig for brukerne på plattformene deres. Konsulenter som tjente millioner av dollar på konsultasjoner fra bedrifter og myndigheter ble gitt prestisjetunge stillinger, makt og offentlig ros, mens forskere uten interessekonflikter som jobbet pro bono, men våget å stille spørsmål ved dominerende fortellinger, ble svertet som folk med bakenforliggende motiver. Organisert skepsis ble sett på som en trussel mot folkehelsen. Det var et sammenstøt mellom to mentaliteter, autoritær folkehelse kontra vitenskap – og vitenskapen tapte.
Ærlig, kontinuerlig spørring og utforskning av alternative veier er uunnværlig for god vitenskap. I den autoritære (i motsetning til deltakende) versjonen av folkehelsen ble disse aktivitetene sett på som forræderi og desertering. Den dominerende fortellingen ble at «vi er i krig.» Når man er i krig, må alle følge ordre. Hvis en avdeling er beordret til å gå til høyre og noen soldater prøver å gå til venstre, blir de skutt som desertører. Vitenskapelig skepsis måtte skytes, ingen spørsmål. Ordrene var klare.
Hvem ga disse ordrene? Hvem bestemte at hans eller hennes mening, ekspertise og interessekonflikter skulle bestemme? Det var ikke én person, ikke én gal general eller én foraktelig politiker eller én diktator, selv om politisk innblanding i vitenskapen skjedde – i stort omfang. Det var oss alle, et konglomerat som ikke har navn og ikke ansikt: et vev av halvtygde bevis; frådende og ensidige medier som fremmer kjapp journalistikk og stim-mentalitet; spredning av personligheter på sosiale medier, noen under pseudonym, som fikk selv seriøse forskere til å på nettet bli uhemmete villdyr-versjoner av seg selv, som spyttet ut enorme mengder vås; dårlig regulerte farmasøytiske og teknologiselskaper som bruke all sin kløkt og markedsføringskraft; og vanlige mennesker rammet av den langvarige krisen. Alt svømmer i en blanding av litt gode hensikter, litt gode tanker og litt fantastiske vitenskapelige suksesser, men også av interessekonflikter, politisk polarisering, frykt, panikk, hat, splittelse, falske nyheter, sensur, ulikheter, rasisme og kronisk og akutt samfunnsmessig dysfunksjon.
Ivrige, men sunne vitenskapelige debatter er velkomne. Seriøse kritikere er våre største velgjørere. John Tukey sa en gang at det kollektive substantivet for en gruppe statistikere er en krangel. Dette gjelder også andre forskere. Men «vi er i krig» førte et skritt videre: Dette er en skitten krig, uten verdighet. Motstanderne ble truet, mishandlet og mobbet av kansellert av kampanjer på sosiale medier og stygge skrøner i mainstream-medier og bestselgere skrevet av ildsjeler. Uttalelser ble forvrengt, omgjort til stråmenn og latterliggjort. Wikipedia-artikler ble vandalisert. Renommeer ble systematisk herjet og ødelagt. Mange fantastiske forskere ble mishandlet og mottok trusler under pandemien, for å plage dem og deres familier.
Anonym og pseudonym trakassering har en nedkjølende effekt; det er verre når menneskene som utfører overgrepene gjør det under eget navn og er respektable. De eneste levedyktige svarene på skinnhellighet og hykleri er vennlighet, høflighet, empati og verdighet. Men forbud mot personlig kommunikasjon, et liv utelukkende på nettet og sosiale medier i sosial isolasjon er imidlertid dårlige formidlere av disse dydene.
Politikk hadde en skadelig innflytelse på pandemi-vitenskap. Alt en apolitisk forsker sa eller skrev, kan gjøres til våpen for politiske agendaer. Å knytte folkehelseintervensjoner som masker og vaksiner til en fraksjon, politisk eller annen, tilfredsstiller de som er tilhengere av den fraksjonen, men gjør den motsatte fraksjonen rasende. Denne prosessen undergraver den bredere aksepten som kreves for at slike inngrep skal være effektive. Politikk kledd ut som folkehelse skadet ikke bare vitenskapen. Det ødela også deltakende folkehelse der mennesker er bemyndiget, snarere enn forpliktet og ydmyket.
En forsker kan ikke og bør ikke prøve å endre dataene og konklusjonene sine basert på den den daglige stemningen på sosiale medier eller politiske partier. I et miljø der tradisjonelle politiske skillelinjer mellom venstre og høyre ikke lenger ser ut til å gi mye mening, blir data, setninger og tolkninger tatt ut av sammenheng og brukt som våpen. Den samme upolitiske forskeren kan bli angrepet av venstreorienterte kommentatorer på ett sted og av alt-høyre-kommentatorer på et annet. Mange utmerkede forskere har måttet velge å tie i dette kaoset. Selvsensuren deres har vært et stort tap for vitenskapelig granskning og folkehelseinnsatsen. Mine helter er de mange velmenende forskerne som ble mishandlet, svertet og truet under pandemien. Jeg respekterer dem alle og lider for det de gikk gjennom, uavhengig av om deres vitenskapelige meninger var enige eller uenige med mine. Jeg lider for og verdsetter enda mer de som var uenige med meg.
Det var absolutt ingen konspirasjon eller forhåndsplanlegging bak denne hyperspente utviklingen. Men i krisetider trives de mektige og de svake får det mer vanskelig. Midt i den pandemiske forvirringen ble de mektige og de forvirrede mer forvirret, mens millioner av vanskeligstilte mennesker har dødd og milliarder lider.
Jeg er bekymret for at det samme har skjedd med vitenskapen og dens normer som med de vanskeligstilte. Det er synd, for vitenskap kan fortsatt hjelpe alle. Vitenskap er fortsatt det beste som kan skje med mennesker, forutsatt at den kan være både tolerant og tolerert.
Tablet Magazine 9. September 2021 «How the Pandemic Is Changing the Norms of Science». John P.A. Ioannidis er professor i medisin og professor i epidemiologi og folkehelse, samt professor i biomedisinsk vitenskap og statistikk ved Stanford University.
Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Originalen ligger her: How the Pandemic Is Changing the Norms of Science
