Konturer av morgendagens politikk

(eller Mazzucato versus Schwab)

Av Tollef Hovig.

Vi er i starten av en ny epoke i kapitalismen

Det politiske landskapet har holdt seg relativt stabilt i den epoken vi har gjennomlevd, og kan kalle «kapitalismens voksenalder», dvs. fra 1980-tallet til 2020. Høyresiden har hatt markedsøkonomi, privatisering, mindre skatt for de rike gir mer sysselsetting, og noen andre ideologiske kjepphester. Venstresiden har kontret med markedsliberalisme, velferdsprofitt, høyere skatt for de rike, og andre ideer. Høyresiden har stort sett fått definere idegrunnlaget, og venstresiden har kontret. Den virkelig store bevegelsen i perioden, at kapitaleierne ikke lenger er i stand til å opprettholde inntektene og dermed verdien av kapitalen sin, ved hjelp av de pengene de faktisk tjener, men må subsidieres med mellom 5-7% økning av gjeldsberget i samfunnet hvert år, har det vært lite snakk om både på høyre- og venstresiden. Denne sponsingen av kapitaleierne, som har skjedd ved at de private bankene skapte kreditt når de fant en kredittverdig låntaker, tok slutt når styringsrenten i landene nærmet seg null, dvs. rundt 2018–2019. Slutten på «kredittbergperioden» sammenfaller med slutten av den epoken jeg kaller «kapitalismens voksenalder». Kapitaleierne er nå, i enda mindre grad enn ved periodens begynnelse, i stand til å opprettholde tilstrekkelige inntekter til å forhindre nedgangstider. Kapitaleierne er derfor på jakt etter en ny sponsor, som kan fylle inn med nye sponsormidler ved inngangen til epoken vi kan kalle «kapitalismens alderdom».

Kapitaleiernes jakt på ny sponsor

La oss belyse denne jakten på ny sponsor med ideene til Klaus Schwab, leder av kapitaleierorganisasjonen World Economic Forum, ideer som han legger fram i boken «The Great Reset», og til økonomen Mariana Mazzucato hvis ideer er populære blant mange på venstresiden.

Begge peker med en litt ulik måte på det faktum at samfunnets behov har endret seg siden kapitalismens barndom. Fram til 1980-tallet var det å øke produktiviteten i alle bransjer det kapitalistiske samfunnets viktigste oppgave. En oppgave som kunne løses ved å benytte en samfunnsorganisasjon med private bedrifter av forskjellig størrelse, kombinert med en mer begrenset statlig innsats. Mellom 1980-tallet til 2020 førte økningen i gjeldsberget til en illusjon om at det fortsatt var slik at produktiviteten økte i stort tempo. Mediene har i perioden vært fulle av beretninger om de raske endringene i samfunnet, og gründernes sentrale rolle. Hvis man tenker etter, er det vel egentlig sånn at overgangen fra hest og kjerre til bil, var langt større enn overgangen fra bil med sjåfør til bil uten sjåfør. En overgang som ser ut til å ta mer tid enn den første overgangen. Denne ideverdenen om de stadige forbedringer av produktiviteten er i ferd med trenges til side av bevisstheten rundt en stadig økende knapphet på ressurser, være seg klima, dyrearter, naturødeleggelser, råstoffmangel etc. Ressursknapphet gir utfordringer som løses bedre på samfunnsmessig plan, enn på bedriftsplan. I takt med at disse utfordringene øker, øker bevisstheten om disse utfordringene. I samme takt kan man regne med at også spørsmålet om organisering i private bedrifter er den optimale organiseringen av samfunnet, vokser fram.

Staten skal peke ut og finansiere «oppdragene»

Schwab og Mazzucato tenker seg begge at staten skal peke ut hvilke av disse utfordringene den ønsker å løse. Så må staten skape et oppdrag for å få løst problemet. For eksempel kan utfordringen være at bruk av bensin og diesel til drivstoff i biler forurenser. Oppdraget blir da å skape drivstoff og kjøretøy som ikke forurenser. Både Schwab og Mazzucato peker på hva de mener er de viktigste oppdragene. Begge har det grønne skiftet sentralt, men også andre oppdrag som skapes av ressursknappheten. Begge peker på å øke hastigheten i den teknologiske utviklingen som et oppdrag. Schwab er særlig opptatt av digitaliseringen. Han nevner også helse som et oppdrag, noe Mazzucato ikke gjør. Schwab og Mazzucato ser for seg at det offentlige skal skape den finansielle dekningen av utfordringene/behovene. De omskriver dette litt til å si at det offentlige må skape markedet for løsningen av behovet. Schwab kjenner tydeligvis godt til Mazzucato, og han skriver om Mazzucato i «The Great Reset»:

«Heller enn bare å fikse markedsfeil når de oppstår, burde de (staten min anm.), som foreslått av økonomen Mariana Mazzucato: bevege seg i retning av aktiv opprettelse og forming av markeder som leverer bærekraftig og inkluderende vekst. De burde også sørge for partnerskap med næringslivet som involverer offentlig finansiering, og er drevet av offentlig interesse, ikke profitt.»

Begge er altså skjønt enige om at det er staten som må skape (les finansiere) markedene for «oppdragene» som skal dekke disse behovene.

Sentralbankene skal finansiere oppdragene

Både Schwab og Mazzucato mener at det er sentralbankene som må finansiere oppdragene. Denne finansieringen vil fortrinnsvis skje gjennom at sentralbankene «trykker» penger, såkalte kvantitative lettelser. Det kapitaleierne ser for seg er at dette skal bli de nye sponsormidlene de trenger, etter at privatbankenes økning av gjeldsberget opphører. La meg sitere Schwab på dette:

«Den logiske konklusjonen av disse to punktene er dette: det offentlige må gjøre alt som er nødvendig og bruke uansett så mye det koster, for å ivareta vår helse og kollektive rikdom, slik at økonomien kan innhente seg (bærekraftig).»

Sponsingen rundt Covid 19 har nettopp vært generalprøven på denne strategien. Konsekvensene av denne type sponsing gjenstår å se. Et problem som kan oppstå på grunn av denne strategien, er at folk mister respekten for penger. En ide som har blitt prentet inn i oss fra barnsben av, er at penger er et begrenset gode som man må tjene gjennom hardt arbeid eller investeringer i ting som forbedrer produktiviteten. Spørsmålet som vil reise seg er: hvis staten kan finansiere slike oppdrag med sentralbankpenger, hvorfor kan den ikke finansiere velferdsstaten med slike penger? Og i neste fase: hvorfor kan ikke alle samfunnets behov finansieres med sentralbankens penger? Skumle spørsmål, hvis svar ligger utenfor denne artikkelens ramme.

Hvem skal utføre oppdragene?

Er det private bedrifter som skal utføre statens oppdrag, eller er det offentlige bedrifter? Kapitaleierne ser selvfølgelig for seg at oppdragene skal utføres av private bedrifter som skal tjene penger som vanlig. Privat rikdom skal etter deres syn finansieres av det offentlige. Mazzucato trekker i boka «En ny økonomi» fram den amerikanske månelandingen som eksempel på hvordan dette skal gjøres. Et prosjekt som ble finansiert av det offentlige, men som ble utført som et prosjektsamarbeid mellom statlige og private bedrifter. Schwab ser også for seg et sterkere statlig engasjement i utførelsen av oppdragene, men han ser ikke for seg at det skal være statlige aktører i utførelsen av oppdragene. Han ser for seg at den statlige innflytelsen begrenser seg til økt innflytelse over de private selskapene, særlig på tre områder.

• Det offentlige vil stille krav når det gjelder bruk av selskapenes overskudd, som utbetaling av overskudd, tilbakekjøp av aksjer osv.
• Det må være en bedre planlegging av selskapenes produksjon og det offentliges oppdrag/behov. For eksempel mangelen på respiratorer som pandemien skapte, burde vært unngått.
• Det offentlige vil ha økende fokus på minstelønn og andre former for sosial beskyttelse.

Schwab skriver om tilbakevendingen av «big government», mens Mazzucato ser for seg at staten har en ledende rolle både i utvikling av oppdragene og i gjennomføringen av oppdragene.

I sum ser både Scwab og Mazzucato for seg en økende offentlig innflytelse på utførelsen av oppdragene. Mazzucato ser for seg mer direkte statlig gjennomføring, mens Schwab ser for seg mer indirekte innflytelse over de utførende selskapene.

Hvem skal være eiere?

Spørsmålet som må belyses er hvem som egentlig eier sentralbankpenger. Er ikke det samfunnets eiendom, på samme måte som oljefondet i Norge er det norske samfunnets eiendom. Det vil prege det nye eierskapet. Vi har sett at det er to faser, først offentlig definisjon og opprettelse av oppdragene/markedene, så utførelsen/gjennomføringen av oppdragene. I og med at det er samfunnets penger som skal benyttes, ser både Schwab og Mazzucato for seg et bredere eierskap enn dagens aksjonærmodell. Det ser ut som de har en felles oppfatning av at det nye eierskapet må utgjøres av «interessenter», eller «stakeholders» som de kaller det. Det inkluderer alle i samfunnet som er interessenter i det gitte oppdraget: aksjonærer i utførende bedrifter, ansatte, forbrukere, politiske eller idealistiske interessenter mv. Disse interessentene, de nye eierne, bør delta både i utviklingen og gjennomføringen av oppdragene. Det er viktig, fordi disse interessentene er både garantister og pådrivere for den offentlige finansieringen av oppdraget.

Framtidens politiske skillelinjer

Helt klarhet i de nye politiske skillelinjene vil man neppe få før konsekvensene av at samfunnet endres fra å bli finansiert av bedriftenes overskudd til å bli finansiert av sentralbanken, blir helt klare. Noen skillelinjer ligger imidlertid i dagen.

• Sentralbankpenger er i utgangspunktet samfunnets penger, hvordan skal de benyttes – hvilke krav kan man stille til benyttelsen av dem?
• Skal «oppdragene» utføres av offentlige eller private aktører. Dersom svaret er begge deler, hvordan skal det designes?
• Hvilke oppdrag skal staten satse på?
• Hvis man kan bruke sentralbankpenger til slike oppdrag, hvorfor kan ikke slike penger erstatte skatt og finansiere velferdsstat?

Denne type spørsmål bør prege framtidens politiske diskusjon mellom høyre og venstresiden, dersom mediene ikke klarer å lage nye illusjonsverdener av typen markedsøkonomi, geopolitikk (Kina vs USA), pandemi, eller annet.