oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Virksomheten i Nordsjøen/Barentshavet produserer hele 14 mill. tonn klimagassutslipp, av i alt av nesten 50 mill. tonn i Norge. Utslippene fra eksporten av fossil energi kommer i tillegg, men disse utslippene belaster importlandenes klimaregnskap, ikke Norges. Ingen norske partier har foreslått å redusere den norske fossilproduksjonen de nærmeste 15 årene. Et flertall av partiene ønsker faktisk å fortsette letingen etter olje/gass. Stortinget har altså bestemt at norsk fossilproduksjon og dermed utslippene fra virksomheten på sokkelen skal opprettholdes. Dette må nødvendigvis bety at dersom Norge skal redusere sine klimagassutslipp, finnes bare en mulighet – reduksjonen må skje i Norge.
Når vi derfor i praksis kan se bort fra utslippene på sokkelen, blir de offisielle utslippstallene i Norge redusert til ca. 35 mill. tonn CO2, derav ca. 11 fra industrien (7 fra kraftkrevende industri), ca. 8 fra veitransporten, ca. 7 fra fly- og båttransport og resten, ca. 8 mill. tonn, fra særlig landbruket og byggesektoren. Utslippene fra husholdningene og servicesektoren er ubetydelige – her brukes for det meste elektrisk kraft. (Tallene er litt justert fra en utredning fra Statnett i 2017).
Utslippene fra veitransporten, lar seg lett halveres (minst) av det kraftoverskuddet Norge har. Tyngre lastebiler lar seg ikke elektrifisere, men det finnes dårlige og kostbare løsninger (batterier eller hydrogen). Med de tiltakene som nå er i ferd med å bli satt i verk, er det rimelig å konkludere med at Norge i 2025 vil sitte igjen med klimagassutslipp som summerer seg til rundt 30 mill. tonn klimagasser. Nedenfor skal jeg argumentere for at dette tallet egentlig er enda mye lavere fordi norsk metallindustri i realiteten har betydelige klimafordeler globalt – som det sjelden skrives og snakkes om.
Norsk industri bruker mer kraft enn norske husstander, i alt ca. 54 TWh, (husstandene ca. 40 TWh). Kjemisk-, metall- og treforedling dominerer. Den kraftkrevende industrien slipper likevel ut bare 7 mill. tonn CO2, altså litt mindre enn all norsk veitransport. Dette ufattelig lave tallet har selvfølgelig sammenheng med at norsk industri i stor grad bruker subsidiert elektrisitet fra vannkraft. Den fossile energien som brukes i industrien, kan ikke erstattes av elektrisitet.
I prinsippet kan Norge fjerne smelteverkenes og metallindustriens CO2-utslipp fra det norske klimaregnskapet ved rett og slett å flytte industrien ut av Norge til et hvilket som helst utland som i hovedsak bruker fossil energi. Norge vil da kunne kvitte seg med 7 mill. tonn utslipp og få et stort kraftoverskudd som delvis kan eksporteres. Men det skjer selvfølgelig ikke: Fordi norsk metallindustri i realiteten er Norges viktigste globale klimatiltak, uten at det registreres i den norske klimastatistikken.
Det er viktig å få med seg denne innsikten. Man kan ikke bare summere de utslippene som skjer i Norge, og tro man har funnet et svar som det er mulig å sette to streker under. Man må også ta i betraktning at Norge bruker godt over tredjeparten av sin fornybare energi på nødvendig industri som hvor som helst ellers i verden ville blitt oppfattet som et gigantisk bidrag til den globale oppvarmingen.
De fleste nordmenn har problemer med å forstå at klimabevegelsen har klart å innbille oss at vannkraftlandet Norge er en klimaversting, verre enn Danmark, Sverige, Kina og EU, når vi i virkeligheten er det «grønneste», industrialiserte landet i verden, ved siden av Island.
Realitetene gjelder de norske klimagassutslippene det er mulig å gjøre noe med, og de er helt annerledes enn hva politikere og forskere prøver å fortelle oss, særlig når man tar i betraktning betydningen av de grønne norske smelteverkene. Den politiske forståelsen av rest-elektrifiseringen av Norge må også revideres. Vi skal ikke fjerne 50 mill. tonn klimagasser. Vi trenger trolig ikke fjerne mer enn ca. 20 mill. tonn, kanskje enda mindre for å tilfredsstille kravet om «netto-null-utslipp» – særlig når også Norge regner inn skogen som klimaregulator.
Og like viktig: Norge har den krafta vi trenger uten vindturbiner til lands og til havs. Vi har fortsatt et brukbart kraftoverskudd som kan suppleres med litt oppgradering av kraftverk og av energieffektivisering av bygg. Vi trenger lite hydrogen og egentlig ingen nye batterifabrikker. Og vi trenger naturligvis ikke CO2-avgiftene på norsk, fornybar energi.
