oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
Den 21. august besøkte Tysklands forbundskansler Angela Merkel Moskva der hun hadde politiske samtaler med Putin. Intet sensasjonelt eller uventet ble sagt eller oppnådd under besøket. Det viktigste var at Merkel ved å dra til Moskva noen uker før hun trer tilbake som forbundskansler trosset Washington og stod opp for et tysk-russisk samarbeid.
På pressekonferansen etter samtalene gav Putin og Merkel uttrykk for gjensidig respekt. Putin forsikret om at Merkel alltid ville være velkommen i Russland, og Merkel kalte Putin kjære Vladimir. Begge lederne fremhevet verdien av dialog og samarbeid og betydningen av det tysk-russiske samarbeidet.
Se Merkels og Putins pressekonferanse dubbet til engelsk her.
Temaene de to lederne sa at de hadde snakket om, var som forventet: tysk-russisk samarbeid, Nord Stream 2, altså gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen, Ukraina, Hviterussland, Afghanistan og forholdene i Midtøsten. Merkel sa dessuten at hun hadde tatt opp situasjonen til den fengslede russiske bloggeren og aktivisten Aleksej Navalnyj.
Begge lederne erklærte at krisen i Ukraina bare kunne løses gjennom forhandlinger basert på Minsk-avtalene fra 2015, altså ved å gi den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina vidtgående selvstyre.
En tysk journalist stilte, som forventet, et spørsmål om behandlingen av Aleksej Navalnyj. Dette håndterte Putin, som er vant til slike spørsmål, ved å avvise utenlandsk innblanding i indre russiske forhold og ved å vise til behandlingen av grupperinger som De gule vestene i de vestlige landene.
En russisk journalist spurte om sammenbruddet til Kabul-regimet ikke burde få de vestlige landene til å vise større tilbakeholdenhet i forhold til å påtvinge folk i andre deler av verden vestlig demokrati. Putin kunne dermed gjenta sitt budskap om ethvert folks rett til selv å bestemme sin fremtid og farene ved å påtvinge andre folk gitte standarder uten å ta hensyn til kulturelle og religiøse forhold. Merkel kunne ikke annet enn å fremheve at det vestlige engasjementet i Afghanistan var et svar på terror og å beklage at den vestlige militæroperasjonen hadde vært mislykket.
Bortsett fra spørsmålet om Afghanistan – som Kabul-regimets sammenbrudd unektelig gjorde aktuelt – var det intet ved dette tysk-russiske toppmøtet som atskilte seg fra andre møter Putin har hatt med europeiske ledere. I likhet med EU-topper og andre europeiske ledere tok Merkel opp behandlingen av Navalnyj og Russlands støtte til Hviterussland, og en journalist stilte som forventet et spørsmål om menneskerettigheter i Russland. Men hverken Merkel eller andre vestlige politikere kan tro at de kan presse russiske myndigheter til å endre behandlingen av elementer som Navalnyj eller til å avslutte støtten til Hviterussland. Å snakke om Navalnyj og Hviterussland er altså en ren formalitet og noe vestlige politikere gjør fordi deler av den hjemlige opinionen presser dem til det.
Bekjennelsen til de såkalte Minsk-avtalene hadde også en nærmest rituell karakter. Både Merkel og Putin må være klar over at den ukrainske staten for lengst har brutt sammen og ikke lar seg lappe sammen igjen, og at det meste man kan oppnå i Øst-Ukraina, er å gjøre slutt på krigshandlingene samtidig som Donbass forblir hva området lenge har vært, en del av Russland.
Det som betydde noe, var at Merkel bare noen uker før hun går av som forbundskansler drog til Moskva for å møte Putin og å snakke varmt om tysk-russisk samarbeid. Dette var et signal til Washington, som har prøvd å stanse Nord Stream 2 og andre former for tysk-russisk samarbeid, om at Tyskland ikke vil delta i konfrontasjonspolitikken USA fører mot Russland. Og det var et signal til Merkels etterfølger som forbundskansler og den tyske politiske eliten, gitt med den autoritet Merkel har etter 16 år som kansler, om å bestrebe seg på å ha et godt forhold til Russland.
Nord Stream 2 og andre former for tysk-russisk samarbeid var det dette toppmøtet dreide seg om, ikke Navalnyj eller Hviterussland.
Det mest interessante spørsmålet på pressekonferansen var derfor det som dreide seg om Nord Stream 2, nemlig spørsmålet fra en tysk journalist om russisk gasseksport til Europa fortsatt vil skje ved hjelp av rørledninger gjennom Ukraina nå som Nord Stream 2 er klar til å settes i drift.
Putin bekreftet at russisk gasseksport gjennom Ukraina hadde vært et tema under samtalene han hadde hatt med den tyske forbundskansleren. Han understreket at Russland ville oppfylle alle sine forpliktelser knyttet til gasseksport gjennom Ukraina i henhold til inngåtte avtaler. Han fremhevet at Nord Stream 2 var et rent økonomisk prosjekt som dreide seg om billig og økologisk gasstransport. Og han sa at Russland også etter 2024, når de inngåtte avtalene om gasstransitt gjennom Ukraina løper ut, vil kunne være villig til å eksportere gass gjennom Ukraina, forutsatt at det var mulig å inngå økonomisk forsvarlige avtaler om dette med de europeiske gasskundene.
Tyskland ønsker utvilsom et økonomisk samarbeid med Russland. Men samtidig vil Tyskland og EU at Russland skal være med på å holde en skakkjørt ukrainsk økonomi flytende ved å betale for gasstransitt. Derfor vil spørsmålet om fortsatt russisk gasseksport gjennom Ukraina etter ferdigstillelsen av Nord Stream 2 være et viktig tema i dialogen mellom EU, europeiske land og Russland.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
