oss 100 kroner!
President Joe Biden hadde muligheten til å framstille nederlaget i Afghanistan som en seier ved å framstille det som en vel planlagt handling for å få slutt på blodbad og sløsing med skattebetalernes penger. Men han fulgte i stedet rådene fra djupstaten og endte med å blamere både seg sjøl og USA.
Biden kunne ha forsøkt å framstå som statsmann, men valgte i stedet å gjenta løgnpropagandaen fra George W. Bush om at USA invaderte Afghanistan for å hevne 11. september, skriver Michael Hudson: «Afghanistan angrep oss ikke. Det var Saudi-Arabia som gjorde det.»
Hudson peker på at dokumenter som er publisert fra Sovjetunionens arkiver viser at i Kreml fryktet man at amerikanerne ville bestikke lederen av det afghanske kommunistpartiet, Hafizullah Amin, til å skifte side og gå over til USA.
Hvis det var en riktig vurdering fra sovjetisk side, betyr at det at USA kunne kjøpt seg en kontrollerende posisjon i Afghanistan til en ubetydelig sum i forhold til det enorme beløpet man faktisk har brukt.
Og som kjent valgte USA i stedet å finansiere det som skulle bli Taliban og al-Qaida og hente inn ekstreme islamister fra Saudi-Arabia og andre steder for å kjempe som mujahedin i Afghanistan, slik Hillary Clinton innrømte så åpent for Kongressen:
Alle amerikanske presidenter fra Jimmy Carter og framover har drevet dette spillet. De fryktet ikke islamistisk terrorisme – de finansierte og dyrket den fram. Det de fryktet var at Afghanistan skulle alliere seg med Syria, Kina og Russland, skriver Hudson.
Biden kunne ha latt som om han tok et oppgjør med denne politikken, i stedet sto han last og brast med forgjengerne, og sto dermed fram som en taper. Men som Hudson poengterer, han hadde ikke noe valg, han måtte følge de virkelighetsfjerne krigshisserne i djupstaten.
Og som Hudson peker på: De neste 3000 milliarder dollar som er brukt på tjue års krig i Afghanistan, er ikke brukt i Afghanistan.
De ble brukt på Raytheon, Boeing og andre våpenprodusenter, på leiesoldatstyrkene, og på de afghanske lakeiene for å fremme USAs manøvre som gikk ut på å bruke Afghanistan for å destabilisere Sentral-Asia på Russlands sørflanke og mot det vestlige Kina.
Biden gjorde også en annen tabbe fordi han fulgte rådene til sine neocon-rådgivere: Han ga afghanerne skylda. Nederlaget var den afghanske hærens skyld fordi den hadde unnlatt å «slåss for sitt eget land», enda de hadde fått så mye våpen av USA.
Hudson:
Obama-tjenestemenn blir hentet fram av av spindoktorene i mediene. På MSNBC advarte John Brennan ved middagstid Andrea Mitchell om at Taliban nå kan støtte Al Qaida i ny destabilisering og til og med bruke Afghanistan for å angripe nye angrep på USA. Meldinga var nesten ord for ord hva amerikanerne ble fortalt i 1964: «Hvis vi ikke kjemper mot Vietcong i deres land, må vi kjempe mot dem her.» Som om et hvilket som helst land har en væpnet styrke som er stor nok til å erobre enhver industrinasjon i dagens verden.
Hele gjengen i Amerikas «humanitære bombing»-gruppe var der, inkludert kvinnefalangen i Det demokratiske partiets frontorganisasjoner opprettet for å kooptere feminister til å oppfordre til bombing av Afghanistan til det behandler kvinner bedre. Man kan bare forestille seg hvordan bildet av Samantha Power, Madeline Albright, Hillary Clinton, Susan og Condoleezza Rice, for ikke å snakke om Indira Gandhi og Golda Maier, vil få Taliban til å ville skape sin egen generasjon av ambisiøse utdannede kvinner som disse.
Målet med USAs krig
Og Hudson har rett også når han skriver:
Målet med amerikansk «bistand» er ikke å hjelpe landet – eller til og med å hjelpe «Amerika» – men å hjelpe amerikanske våpeneksportører, kontraktører, store ingeniørfirmaer og neoconideologer i CIA og utenriksdepartementet, sammen med ambisiøse generaler i militæret som søker en vei til forfremmelse og pensjonisttilværelse i styret for det militærindustrielle komplekset. Alt dette ble uttrykt skarpt av Zbigniew Brzezinski i hans berømte råd for amerikansk hegemonisk strategi på det eurasiske kontinentet: Målet bør være «å forhindre samarbeid og opprettholde sikkerhetsavhengighet blant vasallene, å bevare dem lydige og beskyttet, og hindre barbarene i å forene seg.”
Kina vil ikke la seg lure inn i USAs felle
Kina har ikke tenkt å la seg friste til «å fylle vakuumet etter USA» for dermed å arve den slagegården av problemer som USA har skapt.
Martin Jacques, som inntil nylig var seniorforsker ved Department of Politics and International Studies ved Cambridge University, skriver i den offisielle kinesiske avisa Global Times:
Det har vært spekulasjoner i Vesten om at Kina kanskje kan prøve seg på å ta over. Sjansen for at Kina er så dumt er null. Det er faktisk ingenting som bedre illustrerer den grunnleggende forskjellen mellom Kina og USA enn deres tilnærming til Afghanistan. USA forsøkte å undertrykke landet med overveldende makt. Det tilbød ekstremt lite annet. Det var ikke noe seriøst forsøk på å fremme økonomisk vekst i et desperat fattig land. Kinas tilnærming, derimot, vil være en helt annen. Det vil ikke være noe militært engasjement. PLA vil ikke ha noen rolle. Kina vil på lengre sikt legge størst vekt på hvordan det kan bistå i den økonomiske utviklinga av landet, akkurat som det har gjort i Afrika, Latin-Amerika og Sørøst-Asia. Utvikling har vært visittkortet til Kina. Det ligger i hjertet av Belt and Road Initiative. Det faktum at Kina har vært et utviklingsland siden 1949 gir det en forståelse og empati for problemene i utviklingsland. USA, som et rikt samfunn, har liten forståelse for eller interesse for problemene deres.
