oss 100 kroner!
De fleste som ikke skal jobbe setter pris på sommervarmen. Iskrem. Bading. Stranda. Topptur. Fjellvann. Eller bare en stille stund i skyggen.
Men noen må også holde hjula i gang med fysisk arbeid. La oss sende dem en varm(!) tanke.
Av Geir Sundet.
Det var en varm dag for en hvit nordmann. Faktisk en veldig varm dag. Forferdelig. Godt over førti grader i skyggen. Uutholdelig. Italia om sommeren. Eneste mulige stedet for et menneske var på badestranda, og der var de. Unntatt oss som måtte jobbe for at menneskene skulle få mat, klær og alt de trenger til hus og hjem. Vi dro oss gjennom noen endeløst lange ventetimer før fjorten tonn nektariner endelig var på bilen, frukt som helst skulle vært fremme i Norge før den var lasta.
Jeg hadde et dårlig tralledekk, og visste om det, men jeg orka ikke legge om, selv om jeg hadde med reservehjul. Forresten hadde jeg to reservehjul, et til bilen og et til tralla, uten at det gjorde problemet noe mindre. Dekket var så dårlig at corden begynte å titte fram enkelte steder.
Vi var to mann på bilen, men i forhold til dekket hjalp heller ikke det, for reservesjåføren som het Eivind og nå er 42 år, var den gang 11. Han gjorde imidlertid så godt han kunne.
-«Du pappa, det dekket…»
-«Ja?»
-«Tror du ikke snart du bør skifte det?»
-«Jeg orker ikke nå, det er så varmt».
Denne replikkvekslinga gjentok vi tre, fire, kanskje fem ganger opp dalen fra Verona, forbi Trento og Bolzano mot Brenner.
I betalingsbommen på Vipiteno fikk vi kontroll.
Den bare cordflekken blei heldigvis stående skjult ned mot asfalten, men politimannen synes resten av dekket var temmelig blankt. Siden dette var noen år siden, så synes han det så langt bedre ut etter at han hadde fått 17.000 lire i brystlomma (ca 85 kr) og fire ølbokser i hånda. Han mente nå det var høyst kjørbart. I alle fall de resterende 15 kilometerne opp til Østerrike.
Vi kom oss forbi Innsbruck og gjennom tolla på Kiefersfelden, og replikkvekslinga i bilen hadde tatt slutt. Nå kom det bare små enetaler fra Eivind.
-«Når dekket eksploderer tror jeg kanskje skjermen på tralla kommer til å krølle seg sammen slik at du ikke engang får på reservedekket pappa!»
Jeg var sliten, forferdelig sliten, trøtt og lei og det som verre var, men jeg visste jo at gutten hadde rett. Vi svingte til slutt inn på Holzkirchen, Shellstasjonen som ligger en halv times kjøring inn i Tyskland. Klokka var langt over midnatt, menneskene sov, og temperaturen hadde krøpet helt ned til pluss 30, kanskje enda et par små grader lavere.
Parkeringsporene som er merka for trailere var fulle av campingbiler. Italienere, østerrikere og tyskere, flest tyskere. Det var ingen muligheter for ei fornuftig parkering. En ensom trailer, en av bilene til LKW Walter stod midt inne i campingleiren. Da vi nærma oss, slo han på lysa, starta opp og kjørte. Jeg klarte å lirke meg inn i det åpne sporet, mellom tre tyske bobiler og ei østerriksk campingvogn. De svære TV antennene til to av tyskerne strakte sine lange fingre ut mot fryseskapet på tralla. Aggregatet mitt dundra i vei på full peising, og lagde et infernalsk bråk. Når frukten vi laster er varm under innlasting, må den kjøles forsiktig ned, ellers fryser de øverste lagene til is og man kommer til Norge med et lass klinkekuler ingen vil ha, og sjåføren framstår som en sann amatør. Derfor stiller man aggregatet et par grader lavere enn den faktiske temperaturen, og så regulerer man aggregatet ned et par grader av ganga men noen timers mellomrom. Derfor kan det ta lang til å kjøle ned et lass, og aggregatene jobber på full pinne.
Jeg fikk på meg kjeledress, fant fram jekk og utstyr, og begynte å løsne hjulbolter. Asfalten var så myk av varmen, at jeg måtte finne bordbiter jeg kunne legge under jekken så den ikke skulle sige ned i grunnen. Kroppen var gjennomblaut av svette før jekken var på plass. Før hjulet var av var jeg blaut som en badegjest.
Hylinga fra aggregatet var et mareritt for øra, men hensynet til varene, og irritasjonen over de f….. turistene som hver eneste sommer jager oss fra parkplassene gjorde at det fikk svive, nærmest på trass.
Etter mer svette fikk jeg reservehjulet ut av reservehjulsholderen som hadde rusta fast, og plasseringa av den østerrikske campingvogna gjorde bevegelsesmulighetene mine minimale. Etter noen ord jeg lærte på søndagskolen, men aldri fikk lov av min mor til å bruke fordi de beskreiv den sida i det hinsidige vi ikke holdt med, fikk jeg manøvrert dekket rundt på motsatt sida av traileren, hvor det dårlige dekket var. Jeg satt på kne med panna mot dekket, en jekkspak i venstre og en hjulnøkkel i høyre hånd for å lirke det inn på skruene, og kjente hvordan sand og støv fra dekket blanda seg med svette fra hodebunnen og begynte å renne ned i øynene. Endelig sklei det på plass, og jeg fikk festa hjulboltene. Da jeg retta den verkende ryggen og tok et skritt tilbake oppdaga jeg at jeg hadde brukt reservehjulet til bilen. Felgen stakk 20 centimeter ut fra trailersida. Jeg følte meg som en kjele på kokepunktet, uten muligheter for å slippe ut dampen. Min feil, ingen å skylde på. Amatør!
Det var da hun kom. Ei tysk kjerring i morgenkåpe og håret rett ut.
-«Jævla idiot», skreik hun i aggregatstøyen. «Ser du ikke at det ligge folk og sover over hele plassen her? Jeg har to barn som har kjørt langt i dag og trenger søvn. Hvis du ikke øyeblikkelig stenger av dette forferdelige bråket ringer jeg politiet!»
Å du milde skaper. Jeg forsto plutselig hva Clint Eastwood mener når han er Dirty Harry og sier: «Come on punk, make my day».
Hun redda meg fra sammenbrudd. Jeg snakka plutselig tysk som en innfødt. Det rant ut av meg. Forbannelsen og irritasjonen over min egen dumskap, over varmen, arbeidssituasjonen, de østerrikske tollerne, campingturistene, hva krigen og Hitler gjorde mot min far, gasskamrene, alt bygde opp til en tale jeg ikke husket et ord av i ettertid. Jeg tror nesten jeg overdøvde aggregatet. Men avslutninga gikk noe i retning av at dersom ikke hun ringte politiet, så skulle jeg gjøre det, og da skulle vi snart få se hvem som måtte forlate plassen!
Hun tusla stille og forskremt tilbake til bobilen, og jeg skifta dekk i løfta stemning.
Etter en rask dusj på det nye toalettanlegget på Rasthaus Holzkirchen kjørte jeg videre i full balanse og godt humør.
Egentlig skylder jeg vel engelen min en stor takk, og en aldri så liten unnskyldning. Selv om jeg er redd du treffer både henne og resten av campinggjengen på de tyske parkeringsplassene til sommeren du også som i dag er ute i samfunnsnyttig jobb.
Vi er jo alle i samme båt, forskjellen er bare at noen ror, og noen soler seg på dekk.
