Den norske regjeringa vet hvem som bør være president i Hviterussland. Derfor har de gitt «opposisjonslederen» Svetlana Tikhanovskaja mottakelse som om hun var statsleder, slik Lars Birkelund viser i denne artikkelen. På TV 2 kunne Øystein Bogen fortelle at 30 millioner kroner av våre skattepenger skal brukes på dette nye forsøket på regimeskifte i inneværende år. Men det er grunn til å frykte at dette bare er toppen av isfjellet. Søreide sa regjeringa skulle bli «mer kreative» for å få fram hjelp til Hviterussland. Men innbyggerne i Hviterussland vil ikke ha Norges kandidat. En spørreundersøkelse gjennomført av Chatham House viser at bare fire prosent av velgerne der tror at hun ville kunne bli en bra president.
Først: Hvem er Chatham House? Det heter egentlig Royal Institute of International Affairs og ble grunnlagt i forbindelse med fredsforhandlingene i 1919 etter første verdenskrig. Instituttet er lagd for å tjene i første rekke britiske imperialistiske interesser og i annen rekke anglo-amerikanske imperialistiske interesser. Chatham House har engasjert seg sterkt i forbindelse med psykologisk krigføring mot Russland og har vært aktivt i forbindelse med diverse «fargerevolusjoner». Vi kan altså trygt slå fast at instituttet ikke er pro-russisk, for å si det forsiktig.
Undersøkelsen, som er gjort i juni 2021, viser at oligarken Viktar Babaryka har størst oppslutning. 25 % mener at han ville vært best som president. Han er under tiltale for økonomisk kriminalitet og ble nektet å stille til valg. Nummer to i denne undersøkelsen er sittende president Aliaksandar Lukashenka med 23% oppslutning. Norges kandidat Svetlana Tikhanovskaja får bare fire prosent oppslutning i denne målinga.
Fra før av er det absurd at Norge skal utpeke presidentkandidater i andre land og øse millioner av norske skattebetaleres penger over dem. Dette blir naturligvis ytterligere absurd når det handler om en kandidat som ligger omkring det som i Norge er sperregrensa for utjevningsmandater.
Norge har akkurat nå gått på et gigantnederlag når det gjelder å pådytte et annet land et regime de ikke vil ha, nemlig det spektakulære nederlaget i Afghanistan. Det hadde vært en fordel om norske politikere innså at deres format ikke strekker seg så langt som til å være kongemakere i andre land. De kunne starte med langt lavere ambisjoner, nemlig å bruke de pengene de i dag bruker til å kjøpe internasjonal innflytelse til å gjøre noe nyttig for dem som har valgt dem og betaler lønna deres.