Kan det skapes en sosialistisk økonomi som fungerer tilfredsstillende i forhold til effektiv produksjon?

0
Gatebilde fra Havana. / Shutterstock

Vi publiserer her et leserinnlegg av Eirik Reberg. Han presenterer seg sjøl i innlegget. Det handler om Cuba, men det handler like mye om hva som er sosialisme i dag og hvordan det skulle være mulig å skape et velfungerende sosialistisk samfunn under dagens forhold. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har det ikke vært mye spenst i slike diskusjoner, men Reberg håper å kunne få i gang en debatt om dette, gjerne også med ledende politiske kretser på Cuba. Derfor har han lagt ved et stort dokument på spansk som han håper kan stimulere til en slik debatt. Som avis er det ikke vår oppgave å konkludere slike diskusjoner, men vi synes det er svært naturlig å stimulere til dem. Andre lesere er hermed invitert til å følge opp utfordringa fra Eirik Reberg.

Red.

Kan det skapes en velfungerende sosialistisk økonomi som tilfredsstiller folks behov?

Av Eirik Reberg.

Overskriften er ikke fullt dekkende i forhold til problematikken jeg her har tenkt å lufte da problemkomplekset er stort.

Bakgrunnen for hva jeg her skal skrive er de siste hendelser på Cuba, men også «sosialismens fall» i 1989.

Jeg har helt siden jeg var tenåring hatt en formening om at en eller annen form for sosialisme ville være løsningen med tanke på å bekjempe fattigdom i verden.

Men, det tok ikke lang tid å forstå at de ulike variantene av sosialisme som eksisterte på den tiden (70-80 tallet) etter alt å dømme hadde store økonomiske mangler. Og der de fleste pekte på at de økonomiske manglene skyltes manglende demokrati og frihet, var mitt inntrykk at manglende frihet skyldtes store imperfeksjoner i økonomien. Mange på venstresiden enten bare bortdefinerte problemstillingen eller simpelthen bare slo fast at alle mislykkede modeller ikke var sosialisme. Man knipser med fire fingre, og vipps så er problemet borte.

Samtidig var det slik at store deler av venstresiden fra SV og ut har gjort botsøvelser og gått i seg selv og tatt oppgjør og avstand fra en rekke «sosialistiske ikoner» og deres diktatoriske fremferd. Men, hva har de tatt avstand fra? Hva er innholdet?

SV (kjent som fredspartiet) har tatt så kraftig avstand at de til slutt fant det formålstjenlig å bli med verdens mest aggressive makt, USA, og fullstendig ødelegge et land, Libya, i «humanismens» navn. Ikke stort mindre krigsforbrytersk enn Hitlers eventyr i samme område.

Det rabiate venstre fant det hensiktsmessig å støtte de mest kvinneundertrykkende islamistene i frihetens tjeneste.

NKP som alltid hadde forholdt seg lojal til «COMECON» stod igjen i en ideologisk ruin. Ærlig og redelig.

Min holdning var motsatt. De forskjellige variantene var alle «hederlige forsøk» forsøk på å innføre en ny samfunnsmodell og økonomisk modell som skulle løse de problemene Marx/Engels hadde presentert som kapitalismens iboende problemer i Kapitalen.

Hvis kapitalismen hadde sine iboende problemer, hvorfor kunne ikke sosialismen også kunne ha det? For meg så det litt religiøst ut at bare en fikk sosialisme så ville alt ordne seg. Det var en modell/system som kom rimelig nakent «direkte fra Marx`s skrivebord». El system som aldri var prøvd før. Skulle4 det ikke ha barnesykdommer og/eller kanskje ha systemfeil som går direkte til kjernen i modellen?

Jeg så jo at alle hadde økonomiske problemer, med kanskje Jugoslavia som skilte seg litt ut i klassen. Så blir jo problemet, har de, hver enkelt variant, individuelle spesifikke problemer, eller er det fellesnevnere som går igjen? Jeg var ung, så det var jo slettes ikke sikkert at problemene var så store som jeg hadde inntrykk av.

Uansett, den første økonomiske forklaringsfaktoren som jeg ble presentert for kom fra høyre. Den lyder slik: Menneske er egoistisk og vil til enhver tid søke å maksimere sin egen inntekt i konkurranse med andre for på den måten å ha størst mulig privat konsum og status i forhold til andre. Uten privat eiendom til alt, også kapital, ville mennesket miste incentivene til å arbeide og yte sitt beste i forhold til å skape egen lykke. Survival of the fittest overført til samfunnet. Folk ville bli late fordi incentivene til hardt og intelligent arbeid ville bli borte med felleseie. Denne forklaringen ville i så tilfelle gjelde all type sosialisme.

Jeg måtte finne ut av dette og bestemte meg for å melde meg inn i NKU (Norges kommunistiske Ungdomsforbund), besøke disse landene for med selvsyn å lære samt studere samfunnsøkonomi på Blindern for å få tak i hva slags økonomiske tyngdelover som finnes i et hvilket som helst samfunn ++. I den forbindelse besøkte jeg Cuba i 1986, sandinistiske Nicaragua i 1988 og hadde et 5 måneders langt opphold på Komsomols høyeste skole i Moskva vinteren 1989. Har også etter «Øst-Europas kollaps» besøkt Cuba en rekke ganger under «Periodo Especial».

I min tid i NKU hevdet jeg at sosialismen i Øst-Europa rett og slett måtte reddes på det økonomiske plan. Hvis ikke ville den rett og slett falle fra hverandre av seg selv. Den måtte reddes med omfattende reformer. Jeg ble gjort til latter, men kort tid etter hadde jeg jo rett. Nei, Nei, ikke noe hva var det jeg sa!, men å gråte blod for at ingen har tatt til orde for å bringe på banen noe for å gjøre sosialistisk økonomi effektiv. Alt jeg hadde lagt ned av studier på Blindern var begrunnet i denne problemstillingen og ikke for å få en stilling i det offentlige. Jeg måtte jo fullføre prosjektet like vel, og bestemte meg for å skrive en analyse om hvorfor den Østeuropeiske økonomiske modellen kollapset, i min hovedoppgave på 3. avdeling. Det er bare en hovedoppgave (1/2 år) og ikke et doktorgradsstudie som ville være hva som skal til for å trenge tilstrekkelig i dybden.

Jeg presenterte ideen for professor Steinar Strøm som elsket ideen. Jeg brukte også aktivt hva jeg hadde lært av professor Kalle Moene i oppgaven som fikk navnet: Obduksjon av et økonomisk lik (En teoretisk analyse av planøkonomiens vekst og fall).

Fasit forelå: Modellen hadde åpenbart feilet. Og Comeconmarkedet var alt for stort til at en kunne skylde på økonomisk boikott. Var det så enkelt som bare manglende incentiver? Jeg måtte grave.

Var det planøkonomien i seg selv som skapte problemene. Skapte planøkonomien i seg selv økonomiske problemer som en i forkant ikke kunne se. Er enhver planlegging av økonomien av et onde, i så tilfelle hvorfor. Eller er det slik at des mer omfattende en planøkonomi er, des mer skadelig er planen for økonomien. I så tilfelle, hvilke komplikasjoner kommer med plan. Eller er det slik at planøkonomi er ok, men at problemene skyldes andre årsaksforhold.

Kalkulasjonsproblemet i sosialistiske økonomier:

En rekke økonomer, spesielt en gruppe høyreorienterte økonomer, Ludwig Von Mises, Friedrich A. Von Hayek, Trygve B. Hoff, hevder at enhver form for sosialisme (ikke privat eiendomsrett til produksjonsmidler) med nødvendighet må bryte sammen. De sier også at det ikke blir bedre med planøkonomi, snarere tvert imot. Hva dreier dette seg om? Og, hvorfor skal en som er sosialist/kommunist ta hensyn til slikt? Jo, fasit forelå, halve verden lå med knekt økonomisk rygg. Kan disse personenes analyse ha noe for seg, helt eller delvis? Er det slik som de sier at sosialistisk økonomi med matematisk nødvendighet må knekke sammen, eller er det mulig å ta hensyn til deres kritikk og reformere for å ta hensyn til de aspektene de bringer til bords. Deres resonnement er at uten privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, med profittmaksimering som mål, vil en ikke kunne utsette hverken konsumgoder eller innsatsfaktorer i produksjonen for markedstesten. Et totalt sviktende marked ville føre med seg at verdsettingen av resurser ville bli helt kaotisk. Markedsmekanismen er en mekanisme som bringer riktig prissetting på både varer og innsatsfaktorer på bordet. Det er mulig å planlegge produksjonen uten markedsklarerte priser, men det vil gå en mengde resurser til spille på grunn av at resursene ikke har riktig verdi. Over tid blir dette gradvis verre, slik at det går ut over incentivene til å arbeide. Hva som er skummelt er når økonomien er strengt planøkonomisk med feil priser gjennom hele økonomien, og en tar vekk planen for å ta hensyn til markedet. Da vil en på kort sikt ikke produsere etter direktiver, og en vil forholde seg til et marked med priser som gir feil signaler til hva som skal produseres. Da kollapser produksjonen (Gorbatsjovs Sovjet, eller dagens Cuba). Er det bare antikommunistene som har forholdt deg til disse problemstillingene? Å neida, kalkulasjonsproblemet har vært et gjennomgangstema siden 30 tallet: Etter at den sovjetiske økonomien i 1931 var nær et generelt sammenbrudd (Brutzkus s. 162-3) ble det den 23 juni holdt en hemmelig konferanse. Her innrømmet Stalin at visse kapitalistiske institusjoner var absolutt nødvendige. Økonomisk kalkulasjon skulle være sovjetøkonomiens hovedprinsipp. Pengeøkonomi ble et prinsipp og man opprettet grossistforretninger for å oppnå en «sosialistisk handel» i stedet for «sosialistisk distribusjon». Siden dette har Sovjetunionen hatt mange «prisreformer» med de største og viktigste i 1947, 1967 og 1982. Husker jeg ikke helt feil så hadde Cuba også dette på agendaen i partikongressen i 2011. Personlig tror jeg at disse antikommunistene hadde rett i sin analyse, og da vet jeg at du allerede har tenkt; Å, skribenten er antikommunist!

Men, nei, skribenten sier at den eneste maskinen som måler reelle verdier er mennesket (som oftest ut fra sin egen preferansefunksjon). Og, den eneste målestokken for måling av verdier er penger. Penger reflekterer verdier når penger er et knapt gode. Mekanismen for å få til denne verdsettingen er markedsmekanismen (korrigert for imperfeksjoner), og for at et marked skal fungere både i konsumsværen og i produksjonssfæren er at aktørene er incentivert til å nyttemaksimere i konsumsværen, og profittmaksimere i produksjonssfæren. Oi, der døde jo sosialismen! Ja, den gammeldagse neandertalerutgaven gjorde det!

Som svar til denne skrev jeg for egen del en appendix ved navn «Kan det skapes en sosialistisk økonomi som fungerer tilfredsstillende?». Her ser jeg på hvilke muligheter en har til å løse de overforstående problemene uten å kaste barnet ut med badevannet.

Men, så er det det med grader av privat eiendomsrett. Hvis staten eier 51% av en joint Venture, mens utenlandsk kapital eier 49%, har vi da sosialisme med hjelp av utenlandsk privat kapital, eller har vi kapitalisme hvor staten garanterer for utbyttingen av billig arbeidskraft?

Hva hvis vi bytter ut den utenlandske kapitalisten med at arbeiderne på bedriften får eie 49% av aksjene på en egalitær måte? Har vi da kapitalisme støttet av staten, eller har vi sosialisme hvor arbeidskraften eier sine egne produksjonsmidler indirekte gjennom staten og direkte gjennom sine aksjer i bedriften. Jeg sier det siste, og når arbeiderne her får utbytte på sine aksjer, så er ikke det uttrykk for kapitalisme, men heller et uttrykk for effektiv sosialisme. Bedriften er 100% sosialistisk i sin struktur, men bedriften er incentivert til å drive med profittmaksimering i samfunnets ånd. Er vi ikke nå inne på en sti til å gi tilsvar til Von Mises, Von Hayek, T.B. Hoff. Vi bruker «kapitalistiske triks innen sosialismen» uten å kaste sosialismen.

Det er også mulig å bruke en overskuddsdelingsmodell uten (eller beskjeden) eierskap fra arbeiderne. Da er vi nærmere en kapitalistisk modell, men graden av utbytting kan holdes nede da arbeiderne har kontraktsfestet at en del av overskuddet skal gå til dem selv om de ikke eier.

Private bedrifter? Ja i småskaladrift. Hvorfor ikke? Hvor er utbyttingen? Og, dette sikrer fri entry/exit i markedet som er viktig for enhver økonomi.

Kooperativer er også en eierform som både er sosialistisk og som gir incentiver til profittmaksimerende adferd.

Hvor ble det av planøkonomien? Jeg mener historien har vist at en plan som er gjennomgripende i hele økonomien over tid, og spesielt i en komplisert økonomi, er mer skadelig enn til gavn, og det ender opp med at økonomien råtner på rot.

Men, en liten planlagt del, som en slags ryggrad eller et slags skjelett, til den øvrige økonomien kan være fruktbart for økonomien. Dens oppgaver kan være å sikre at sentrale deler av økonomien følges opp av en plan. Det kan være infrastruktur, boligbygging, sikring av viktige inputs i økonomien samt være fødselshjelper til pilotprosjekter (teknologi) som kan ta samfunnet videre til høyere nivåer.

Dette er min skisse til hvordan skape en effektiv sosialistisk økonomi.

Det finnes eksempler på sosialistiske økonomier som har reformert seg til effektivitet, og det har gått gjennom privatisering. Kina og Vietnam er gode eksempler. Vietnam som ble lært opp av Cubanere rett etter Vietnamkrigen til å dyrke kaffe, er i dag en stor eksportør av kaffe. Vietnam som tidligere var nettoimportør av ris, er i dag en storeksportør. Årsak, økonomiske reformer.

Etter Deng Xiao Pings: «Det spiller ingen rolle hvilken farge katta har bare den fanger mus.» har Kina som utgjorde ¼ av jordas befolkning hatt vekst på 10% i året i 20 år før det dabbet av til 6. I dag 1/5 av verdens befolkning er bragt ut av fattigdom. Men, er det slik at reformene er gått så langt at katta ikke bare har annen farge, men at de i realiteten har en kapitalistisk struktur? Har KKP blitt til Kinas Kapitalistiske Parti. Uansett, så må det være en gladsak for kula at så mange har blitt bragt ut av fattigdommen.

Spørsmålet blir derfor hvor omfattende kan en reformere en sosialistisk økonomi før den i realiteten er en kapitalistisk?

Så til Cuba:

«Blokaden har skylda». Denne påstanden er irrelevant. Årsak: Enhver nasjon eller ethvert folk som setter opp et system som utfordrer USA`s kapitalistiske struktur og verdensherredømme vil bli utsatt for straffetiltak. Det kalles klassekamp. Det ligger i forutsetningene. Spørsmålet en må stille seg er: Lar det seg gjøre å skape en (effektiv) sosialistisk modell på tross av blokader og liknende? Hvis ikke, glem det.

Nå har jeg vært så mye på Cuba, at jeg vet, Ja, jeg faktisk vet, at det jeg kaller den interne Cubanske blokaden av egen økonomi sannsynligvis er mer kostbar for landet en den eksterne. Cubanerne sier det selv, betalingen for arbeidet vi gjør er så lav at det er uinteressant å jobbe. Verdiskapningen og lønna har ingen sammenheng. En ser en variant av kalkulasjonsproblemet nevnt tidligere. Dette forplanter seg i manglende og feilaktige incentiver. Staten står i mange sammenhenger i veien for at cubaneren leverer verdiskapende arbeid. Ja, den cubanske økonomien råtner på rot. Den cubanske sosialistiske økonomien må faktisk reddes. Ja, nå sier jeg det samme som jeg sa i 1988. Og, jeg sier det ikke som en fiende, jeg sier det som en venn. Når noen ligger og drukner så kan du enten arrangere et kurs i livredning, eller du kan kaste ut en livbøye fort som faan. Siden jeg ikke ser noen annen som gjør det, så gjør jeg det selv.

Cubanske myndigheter må komme opp med grunnleggende økonomiske reformer fortest mulig. Hvis de er heldige så overlever de denne krisen, men det gjør de ikke ved neste.

Jeg har skrevet på spansk hvordan jeg mener en effektiv sosialistisk økonomi kan organiseres. Det grunnleggende her er at det må finnes en eller form for medarbeidereie i alle delene av økonomien (det er kjapt presentert ovenfor). Medarbeidereie må gjennomsyre økonomien. Det skaper riktige incentiver og riktige priser i alle ledd i økonomien, og verdiskapningen til arbeiderne vil reflekteres i lønnsinntekt og andel av overskudd. Det vil igjen lønne seg for cubaneren å jobbe.

Jada, jeg har vært frekk nok til å foreslå at Cubanerne må ta en retning i nærheten av hva jeg selv foreslår.  Noen må jo si noe her!

Jeg håper på at dette kan spres til den cubanske menigmann så de krever reformer i stedet for systemskifte. Og, jeg håper at så mange som mulig av ledelsen leser dette, fordi den cubanske sosialistiske økonomien må faktisk reddes av omfattende gjennomgripende økonomiske reformer.

Med riktige økonomiske reformer kan også Cuba få en kinesisk vekst på 10% i året. I så tilfelle får vi en sosialistisk karibisk tiger.

Vedlegg: Reformas necesarias en Cuba-El sosialismo effesiente

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.