Fotball – et spørsmål om Liv eller Død?

0
Porto 1 - Aberdeen 0. Vi så kampen!

«Noen folk tror fotball er et spill på liv og død. Jeg er skuffet over en slik innstilling. Det er langt viktigere enn som så

Geir Sundet

Av Geir Sundet.

Sitatet tilhører Bill Shankly, som oppnådde legendestatus etter 15 år som manager for Liverpool Fotball klubb. Fansen påsto han trakk flere folk i begravelsen sin i 1981 enn Everton gjorde på sine beste hjemmekamper.

Noen få år etter Shanklys død lasta jeg hengende konfeksjon i Portugal, tilfeldigvis samme dag som fotballaget FC Porto spilte semifinale i det som den gang het Cupvinnercupen.

Vi hadde begynt vår praktiske opplæring i det som blei kjent som globaliseringens tidsalder. Sandnes Ullvare hadde stoppa produksjonen. Stoffruller blei kjørt fra Norge til Portugal, og ferdigsydde plagg frakta tilbake til Sandnes på spesialbygde skaptraller vi trakk etter trekkvognene våre.

Grensepassering i Irun.

Norske konfeksjonsarbeidere var bytta ut med langt billigere og dårligere organiserte portugisiske kvinner, på fabrikker ledet av svenske og tyske direktører, og administrert av portugisiske menn. Fabrikker som etter hvert blei overtatt av kinesiske eiere som deretter flytta produksjonen til Kina.
Transporten gikk hovedsakelig på norske, svenske og tyske biler, blei etter hver overtatt av portugiserne, før østeuropeerne kom – og kineserne begynte å sende varene på skip rundt halve jorda.


FC Portos motstander var Aberdeen, den lille skotske østkystbyen med det store fotballaget.

Selve kampen opptok meg ikke. For jeg stod til knes i problemer, inne på lageret til speditør Oliveira i bydelen Mathosinhos i havnebyen nord i Portugal som hadde gitt fotballklubben navnet sitt.

Jeg var halvferdig med å laste da det skjedde. Et øyeblikk mens jeg var borte fra bilen hadde tolleren vært der, plombert traileren, stempla TIR Carnéet og reist.

Lagersjefen
  • Hvorfor? sa jeg. Vi har mer å laste.
  • Other car, svarte lagersjefen.
  • Other car my ass. Den andre bilen får ikke plass.
  • Oh but he must!
  • But its impossible!
  • Oh but he must!
Lossing


Jeg har alltid lurt på hva man skal svare en overordnet som pålegger deg å bryte de fysiske lovene “fordi du er nødt”. Som å laste 3700 hengende dresser i en bil som har plass til 2500.

Det kunne ta opp til ei uke å laste. Denne gang var vi to biler samtidig, og første døgnet hadde gått med til å diskutere med direktør Jorge Oliveiro i agentfirmaet hvilke varer som var ferdig produsert, hvilke som hadde eksportpapirer ferdig, og så blitt enig om ei liste på 2500 plagg som skulle lastes på min trailer. Deretter hadde han spandert husets Chivas for vel utført arbeid. Dag to hadde vi kjørt rundt og henta inn plagg fra fabrikkene i området, og dag tre, denne, lasta vi i agentfirmaets lager. Jeg hadde nå 1300 plagg og bilen var plombert. Dressene som mangla skulle på salg i Norge om 4 døgn.

Oliveiros hovedkontoret lå i tredje etasje i en forretningsgård i sentrum av Porto. Trikken inn dit var overfylt. Folk hang til og med på utsida. Agentfirmaet hadde 23 kontoransatt. 22 personer satt nå inne på et lite rom rundt en TV og så første omgang av kampen som nettopp hadde begynt. Sjefen satt helt aleine i det store kontorlandskapet – og så kampen på en miniskjerm på pulten sin.

TIR Carnéet som tolleren nylig hadde stempla og starta opp var et omstendelig tollpapir til bruk utenfor EU, med en masse kopier som skulle leveres på grensene inn og ut av alle transittlanda, og en masse stempel som skulle plasseres overalt. Når det først var starta opp og bilen var plombert, var det ikke godt å få åpna igjen. Skulle jeg få et nytt måtte det sendes fysisk fra Norge.

  • Not possible, sa direktøren. Tollvesenet vil ikke åpne det igjen.
  • Oh but they must! svarte jeg.


Deretter så vi fotballkamp. Jeg fikk ikke engang med meg hvem motstanderen var. Spartak Moskva? Fremdeles uavgjort.


På trikken tilbake til Mathosinhos var vi to passasjerer utenom fører og en konduktør, som hele veien pressa en lommeradio mot øret. Vi kjørte gjennom en utdødd by. Det stod fremdeles 0-0 da den lange stanga på toppen av trikken, pantografen, som tar ned strøm fra kjøreledninga, falt ned. Konduktøren ut, manøvrerende ei lang stang i ei hånd for å vippe pantografen på plass mens den andre hånda klistra radioen mot øret.
Plutselig slapp han stanga, gikk ned i knestående, la overkroppen bakover mens han veiva med den ledige hånda og ropte mot himmelen: PORTO – PORTO.

Et uforglemmelig minne.
Den andre passasjeren snudde seg mot meg, smilte forsiktig og markerte med fingrene. 1-0. Jeg smilte tilbake.

Direktøren hadde hatt en plan. Han stakk ned på tolla i pausen, og starta en stor diskusjon som trua arbeidsfreden – og seergleden til tollbetjentene. Før andre omgang starta var alle tidligere stempler overstrøket, kontrasignert og stempla på ny. Bilen var åpna igjen. Carnéet kunne brukes på ny. Vi kunne fortsette lastinga.

Etter at jeg var ferdig med trikketuren.

Etter at jeg var tilbake på lageret og kampen var over. Etter at Porto hadde vunnet 1-0 og gått videre til finalen.

Etter at lagersjefen og gutta gjennom et sjakktrekk i fred og ro hadde fått med seg det som er viktigere enn liv og død.

Lagergutta
KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.