Det økonomiske «verdenssamfunnet» gjør seg klar

0
SCO concept, 3D rendering isolated on white background

Russland, Kina, Eurasiapartnerne og Shanghai-organisasjonen SCO representerer 3,2 milliarder mennesker og har en større økonomi enn G7.

Shanghai Cooperation Organization (SCO) ble grunnlagt 15. juni 2001 og har altså allerede rundet 20 år. De opprinnelige medlemmene var Kina, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland og Tadsjikistan og Usbekistan. 9. juni 2017 ble også India og Pakistan medlemmer. Observatørlanda som deltar på møtene er Afghanistan, Hviterussland, Iran og Mongolia. I tillegg kommer de såkalte dialogpartnerne: Armenia, Aserbajdsjan, Kambodsja, Nepal, Sri Lanka og Tyrkia. Egypt og Syria har søkt om observatørstatus.

Dette er uten tvil den største samarbeidsorganisasjonen i verden, nest etter FN. Medlemmer og partnere utgjør halve menneskeheten, og den samlede økonomien deres er markant større enn G7. Målt i kjøpekraftsvektet BNP er SCO+ 11 prosent større enn G7. (IMF 2021)

Institusjonen holder sitt toppmøte i Tadsjikistans hovedstad, Dushanbe, i september. Før det møtes medlemmenes utenriksministre 13. – 14. juli.

SCO: medlemmer mørkegrønt, observatører lysegrønt og dialogpartnere gult.

I løpet av årene har SCO etablert seg som en av de fremste aktørene på verdensscenen, i tillegg til en «pålitelig og forutsigbar partner,» sa det russiske utenriksdepartementets talsperson Maria Zakharova til journalister i ei pressemelding i forrige uke.

«Dens aktiviteter er … ikke rettet mot andre land,» sa Zakharova og bemerket at gruppa har samlet erfaring i samarbeid på forskjellige felt, inkludert sikkerhet, handel og humanitære forhold.

«Organisasjonens uendrede prioritet er sikkerhet og stabilitet i regionen,» la hun til.

Det er den største regionale organisasjonen i verden når det gjelder befolkning og geografi, som representerer nær halvparten av hele menneskeheten.

Som man ser av lista over medlems- og observatørland, omfatter den også land som nylig har vært i krig med hverandre (Armenia, Aserbajdsjan og Tyrkia) og land med historiske konflikter seg i mellom (India, Pakistan og Kina). Det viser at SCO ikke er noen militærallianse og at den ikke kan være rettet mot noen. Kanskje kan den tvert i mot bidra til fred, eller i det minste mindre spenning, siden den har gode strukturer for økonomisk samarbeid.

20 years of Shanghai Cooperation Organization: a View from Kazakhstan

Utfylles av silkeveibeltet

Kinas Bridge and Road Initiative (BRI), eller «silkeveibeltet», går langt ut over SCO, og supplerer og kompletterer den, men det er ingen tydelige motsetninger mellom disse initiativene. Det er ingen hemmelighet at verdens økonomiske tyngdepunkt har flyttet til Asia, sannsynligvis for å bli der i hvert fall resten av dette århundret. Det har USA og Vesten vansker med å innse.

«America is back,» var budskapet både fra Joe Biden og fra europeiske ledere på toppmøtet i G7, klubben av forhenværende storheter, da de møttes på Carbis Bay Hotel nær St. Ives i Cornwall. Møtet skulle demonstrere samlet front og starten på en ny kald krig mot Russland og Kina. Men møtet ble en flopp.

Ikke bare presterte Frankrikes president Emmanuel Macron å fornærme sin vert Boris Johnson og utløse en krangel om statusen til Nord-Irland og Korsika, men den såkalte fronten mot Kina overbeviste knapt noen andre enn G7-lederne sjøl og Jens Stoltenberg.

EU-landa, og ikke minst Tyskland, har mye større behov for Kina enn omvendt. For dem er en isfront eller kald krig mot Kina noe nær et økonomisk sjølmord. De økonomiske tyngdelovene veier mer enn alle høystemte sluttkommunikéer i hele verden.

Forrige artikkelTross sensur og blokkering: stor framgang for steigan.no
Neste artikkelDet var klovnen BoJo som bestemte seg for å drive farlig spill i Svartehavet
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).