oss 100 kroner!
«America is back,» var budskapet både fra Joe Biden og fra europeiske ledere på toppmøtet i G7, klubben av forhenværende storheter, da de møttes på Carbis Bay Hotel nær St. Ives i Cornwal. Møtet skulle demonstrere samlet front og starten på en ny kald krig mot Russland og Kina. Men møtet ble en flopp.
Ikke bare presterte Frankrikes president Emmanuel Macron å fornærme sin vert Boris Johnson og utløse en krangel om statusen til Nord-Irland og Korsika, men den såkalte fronten mot Kina overbeviste knapt noen andre enn G7-lederne sjøl og Jens Stoltenberg.
Sluttkommunikéet har tittelen Our Shared Agenda for Global Action to Build Back Better, og kan lastes ned her. Tittelen henviser naturligvis til G7-ledernes idéer om å omforme verden i sitt bilde etter «pandemien», som de sier vil ta slutt i 2022. Denne delen av erklæringa skal man absolutt ta alvorlig, men når det gjelder G7s evne og vilje til å lage en samlet front mot Kina, så er det mer å si.
Pompøst, men veikt
I sluttdokumentet sies det at G7 vil skape et “verdidrevet, høy standard og transparent infrastrukturpartnerskap ledet av de store demokratiene”. Ordet «verdi» nevnes 21 ganger i det 25 sider lange dokumentet, og skal være en kode for at G7 med følge står for «verdiene», i motsetning til the bag guys, nemlig Kina og Russland. Dette skal liksom være et alternativ til Kinas Belt and Road Initiative (BRI), men det tør de ikke si. Årsaken er lett å forstå. De europeiske G7-landa vil gjerne handle med Kina, ikke minst Tyskland, som ikke for alt i verden vil gi opp det kinesiske markedet, og svært gjerne ha kinesiske investeringer, slik Italia, Frankrike og Storbritannia ønsker. Og de blir det ikke my isfront igjen.
Dette har Alexander Mercouris pekt på svært klart i denne videoen:
Det europeiske ledere gjerne vil ha er front mot Russland (bare tysk industri får den russiske gassen de så desperat trenger).
En kommentar fra India
Kommentatoren M K Bhadrakumar kommenterer G7-møtet i nettmagasinet Countercurrents, slik:
De europeiske landene har sine egne planer, mens de ønsker USAs ledelse velkommen og gjenoppliver transatlantismen, men ikke setter deres samarbeid med Kina i fare. De vil trå forsiktig når det gjelder Washingtons oppfordringer til å slå ned på Kina. De vil være forsiktige med hva de sier om næringslivet, fordi de vet at bedriftene vil stemme med føttene.
CNN rapporterte at de sju lederne luftet alvorlige forskjeller om hvordan man best kunne nærme seg Kina under en sesjon på G7-toppmøtet, spesielt med Tyskland og Italia, samt EU-ledere, i motsetning til ideen om å håndtere Kina på en konfronterende måte.
Som New York Times fremhevet, er det en «angst» i Europa generelt over amerikansk politikk. Ian Lesser, en visepresident ved German Marshall Fund of the United States, ble sitert på å si: “Ganske enkelt, hva kommer til å skje i mellomvalget? Om Trumpisme vil vise seg å være mer holdbart enn Mr. Trump. Hva blir neste skritt i amerikansk politikk? ”
På samme måte er europeere godt klar over at handelskrigen har skadet USA kraftig. Ifølge en studie fra Oxford Economics i januar i år var kostnadene for handelskrigen for USA rundt 0,5 prosent av BNP i 2018–2019, anslagsvis 245.000 arbeidsplasser og 88 milliarder dollar i BNP. Hvis scenariet eskalerer, vil USAs BNP krympe med $ 1,6 billioner i løpet av de neste fem årene og resultere i 732.000 færre jobber i USA i 2022.
Faktisk innser også Biden-administrasjonen at det bare er uklokt å bare søke konflikter med Kina eller å være blind hardliner, fordi USA fortsatt trenger å koordinere med Kina angående spørsmål som handel og regional orden. Det var signalet i utenriksminister Antony Blinkens samtale med Kinas øverste tjenestemann om utenrikssaker Yang Jiechi 11. juni, like før G7-toppmøtet i Cornwall.
Utskriften fra utenriksdepartementet anslår Blinkens oppfordring som et godt eksempel på det selektive samarbeidet med Kina som Biden-administrasjonen ønsker. Men den kinesiske utskriften understreket at Beijing står hardt på sine kjerneinteresser.
Kina ser det som en erklæring om kald krig
Den kinesiske nyhetskanalen har publisert en kommentar av den Moskva-basert amerikanske analytikeren Andrew Korybko, og han understreker hvordan G7-dokumentene oppfattes som en erklæring om en ny kald krig. Men også han poengterer at G7 ikke lenger har evne eller vilje til å styre verden slik de en gang gjorde:
For så dramatisk som alt dette høres ut, er det sannsynligvis mest et slag i lufta. Den æraen da flere, for det meste vestlige land, i fellesskap kunne styre verden og utnytte dens ressurser (både menneskelige og naturlige) til egen fordel som de måtte ønske, har lenge vært over.
G7 er derfor ikke annet enn en historisk overlevning fra en svunnen tid, en som kunstig holdes i live for nyimperialistiske formål.
Korybko tror heller ikke at G7 vil lykkes med å holde Kina utenfor globale næringskjeder eller sabotere BRI.
Det tror ikke vi heller. Tallenes tale er klarere enn noe sluttkommuniké. Vesten er mer avhengige av Kina enn omvendt. Europeiske ledere kan gjøre mange saltomotaler for USA, men de vet at det vil koste dem altfor mye å bryte med Kina, det vil være økonomisk sjølmord.
