oss 100 kroner!
Journalisten Daniel Ellsberg, som er kjent for ikke minst at han offentliggjorde Pentagon Papers, har offentliggjort dokumenter som viser at generalene i USAs Joint Chiefs of Staff prøvde å få president Eisenhower til å atombombe Kina i 1958.
Gareth Porter skriver på The Grayzone:
Ei tidligere sensurert beretning om krisa i Taiwanstredet i 1958, som ble sponset av Pentagon, er blitt publisert i sin helhet av han som lekket Pentagon Papers, Daniel Ellsberg. Rapporten gir et hårreisende portrett av en hensynsløs amerikansk militærledelse som nådeløst presser president Dwight Eisenhower for autorisere et atomangrep på det kommunistiske Kina.
Etter å ha holdt den fremdeles klassifiserte versjonen av rapporten i sin besittelse i femti år, sa Ellsberg at han bestemte seg for å frigjøre den på grunn av den økende trusselen om USAs krig mot Kina over Taiwan, og faren for at en slik konflikt kunne eskalere til en atomkrig.
En 22. mai-rapport fra New York Times om rapporten ga bare generelle detaljer om den rollen de amerikanske Joint Chiefs-generalene spilte i oppkjøringa til Taiwan-krisa i 1958. Imidlertid er det nå klart fra de opprinnelige høyt klassifiserte dokumentene, så vel som andre bevis som nå er tilgjengelige, at Joint Chiefs først og fremst hadde som mål å utnytte spenninga for å gjennomføre kjernefysiske angrep mot kinesiske kjernefysiske militære mål djupt inn i tett befolkede områder.
Garteh Porter skriver:
Halperin-rapporten forteller at Twining fortalte utenriksdepartementets tjenestemenn at bombinga av de tiltenkte målene med taktiske atomvåpen «nesten helt sikkert ville innebære atombegjengelse mot Taiwan og muligens mot Okinawa …» Denne antagelsen var basert på et spesielt nasjonal etterretningsvurdering som ble utstedt 22. juli 1958. Vurderinga hadde konkludert med at hvis USA «satte i gang atomangrep djupt inn i det kommunistiske Kina», ville kineserne «nesten helt sikkert» svare med atomvåpen.
Til tross for at man godtok at det var sannsynlig at det ville føre til kjernefysiske gjengjeldelser fra Kina, uttrykte JCS-chairman Twining ingen nøling med planen og hevdet at for å forsvare øyene måtte «konsekvensene aksepteres».
Joint Chiefs ville ha krigsfullmakt
Joint Chiefs ‘plan avslørte militærsjefenes håp om å fjerne beslutningsmakta over atomkrig fra presidentens hender. Den sa at planen ville bli satt i verk «diktert av passende amerikansk autoritet» – noe som antyder at den ikke nødvendigvis vil bli bestemt av presidenten.
I sine egne erindringer minnet Eisenhower med litt bitterhet om hvordan han under 1958-krisa ble «kontinuerlig presset – nesten jaget – av Chiang [kinesisk nasjonalist Generalissimo Chiang Kai-shek] på den ene sida og av vårt eget militære på andre som ba om delegering av myndighet for øyeblikkelig aksjon mot Formosa [Taiwan] eller offshore-øyene…. ” Han henviste imidlertid ikke til innsatsen til Joint Chiefs-arbeidet for å få forhåndstillatelse for bruk av atomvåpen på det kinesiske fastlandet.
Ordlyden i JCS-planen ble endret til å lyde «når den ble godkjent av presidenten» etter Eisenhowers insistering på å gi at bare konvensjonelle midler kunne brukes i det minste i utgangspunktet for forsvar av øyene, samtidig som muligheten for å bruke taktiske atomvåpen åpnes hvis det mislyktes.
Men Joint Chiefs var ikke ferdige. I et dokument som ble presentert for Eisenhower 6. september, foreslo sjefene at de skulle få autorisasjon til å «motsette seg ethvert større angrep på Taiwan og angripe fastlandsbaser med all CINPAC-styrke som kunne frambringes» i tilfelle «en nødsituasjon som oppstår hvis et angrep på Taiwan og offshoreøyene beveger seg så raskt at det ikke tillater konsultasjoner med presidenten … ”
Videre ba de om autoritet til å svare på et «større landingsangrep på offshore-øyer», ved «[bruk] atomvåpen og amerikansk luftangrep til støtte for [kinesisk nasjonalistisk] luftvåpen … etter behov, bare som godkjent av presidenten.» Eisenhower godkjente dokumentet med de presiseringene.
I 1958 fryktet Mao – med rette – at USA ville angripe Kina med atomvåpen
Fra kinesiske hold har det lenge vært sagt og skrevet at den kinesiske partiledelsen med Mao Zedong i spissen fryktet at Kina ville bli angrepet med atomvåpen og at landet da ville miste kommunikasjons- og forsyningslinjer. Denne frykten var bakgrunnen for en politikk som i ekstrem grad la opp til lokal sjølforsyning av mat, kull og industrivarer.
Ola Tunander, som er professor emeritus fra PRIO, skriver i Ny Tid om den strategiske tenkninga i Washington fra 1950 til i dag. Han viser hvordan Pentagon var villlig til å ofre hundrevis av millioner menneskeliv og utslette Sovjetunionen og Kina i sin kamp for å beholde verdensherredømme. Her siterer vi enkelte utdrag av artikkelen, og anbefaler leserne å lese resten i Ny Tid.
Å drepe 285 millioner mennesker på én natt
USAs strateger har siden 50-tallet lagt planer om å utslette fienden. Dette ansvaret lå da på flyvåpenet, først og fremst på Strategic Air Command (SAC) under deres general Curtis LeMay. Dokumenter fra National Security Archive i Washington oppgir at SAC i 1955 hadde 2400 atomvåpen – i 1959 var det 12 000, og i 1961 hele 22 229 atomvåpen. Hvis Sovjet var i ferd med å angripe Vesten, skulle SACs Single Integrated Operation Plan (SIOP) settes i verk. SAC skulle «ta ut» Sovjet og Kina. 130 byer skulle ødelegges. William Burr ved National Security Archive i Washington skriver i sin klassiske artikkel for National Security Archive fra 2004 at «SIOP-62» (1962) kalkulerte med «forkjøpsangrep», et «forebyggende amerikansk angrep» med en styrke på totalt 7 847 megatonn, som på én natt ville ta livet av 285 millioner mennesker før Sovjet hadde rukket å angripe et eneste vestlig land. Tallene på døde hvis man regner med radioaktivitet og sult, ville bli langt høyere. I Tokyo natt til 10. mars 1945 ble det kun drept noen få promille av det massedrapet som SIOP-62 kalkulerte med.
Fred Kaplan skriver i sin The Wizards of Armageddon (1984) og for National Security Archive at sjefen for marinekorpset, general David Shoup, i 1962 spurte sjefen for SAC, general Thomas Power, om man ikke kunne utelate Kina fra et angrep hvis Kina ikke var med i krigen. Power svarte: «It would really screw up the plan.» Det fantes da kun én plan, som skulle bli satt ut i livet hvis USA, eller et annet vestlig land, ble eller kunne forventes å bli angrepet. Dette kunne fått alvorlige konsekvenser under Cuba-krisen 1962, noe som er blitt dokumentert av National Security Archive (2002).
I oktober var B-59, en sovjetisk Foxtrot-ubåt, under angrep fra USAs hangarfartøy og destroyere. På ubåten var situasjonen desperat. Kapteinen Valentin Saviskij ga ordre om å forberede en atomvåpentorpedo, men kravet for å sette inn atomvåpen var at alle de tre høyest rangerte offiserene var enige, og nummer to på ubåten, Vasilij Arkhipov, mente at de kunne klare seg uten våpeninnsats. Hadde Arkhipovs beslutning vært en annen, ville USA med stor sikkerhet besvart angrepet med atomvåpen, og på den tiden fantes det kun én plan: en total utslettelse av Sovjet og Kina.
Som følge av en «deal» mellom John F. Kennedy og Nikita Khrusjtsjov under Cuba-krisen ble Sovjet nødt til å trekke tilbake sine mellomdistanseraketter fra Cuba, mens USA skulle trekke tilbake sine fra Tyrkia. USAs militærledelse hadde planer for et omfattende fly- og marineangrep mot Cuba, og man anså det for usannsynlig at et hundretall sovjetiske kortdistansemissiler på Cuba skulle kunne stoppe en amerikansk invasjon. Hva man i USA imidlertid ikke visste, var at disse mange hundre rakettene hadde atomstridshoder, og at de med sikkerhet ville blitt satt inn ved et amerikansk angrep. Ingen av de amerikanske etterretningstjenestene hadde regnet med at disse missilene hadde atomstridshoder. Kennedy stoppet militærledelsens planer, men hvis det hadde vært en annen president og angrepet var blitt iverksatt, ville en atomkrig med all sannsynlighet vært et faktum. Sovjet, Øst-Europa og Kina ville blitt fjernet fra kartet. Det var rene tilfeldigheter som gjorde at vi lever i den verden vi nå lever i.
Les resten av artikkelen her.
