oss 100 kroner!
I Latin-Amerika er statskupp alltid i gang. Når en regjering prøver mer enn bare formaldemokrati og går videre til spørsmål om sosial rettferdighet, akselereres prosesser som alltid er til stede. Spenningene som fører til harde eller myke kupp dreier seg om tre faktorer: mobiliserte folk, voldelige lokale oligarkier som er underdanige overfor Washington, og grensen for hva USA er villig til å tolerere i hvert land.
av Zósimo Camacho. Contra Linea.
Mer enn 34 statskupp er blitt utført i 12 land i Latin-Amerika siden andre halvdel av det 20. århundre. De fleste ble fullbyrdet, og bare noen få mislyktes i møte med folkelig motstand eller regjeringers kløkt. USAs interesser i regionen og striden mellom oligarkier og mobiliserte samfunn er utløsere for prosesser som stadig aktiveres og reaktiveres.
Statskupp i Latin-Amerika utføres kun mot venstreorienterte eller progressive regjeringer. Og på en generalisert måte, er høyresiden i regionen alltid tilbøyelig til å be om, fremme, støtte eller opprettholde kuppforsøk når privilegiene til oligarkiene er truet. Dette er politiske forskere, internasjonalister og latinamerikanere vi snakke med enige om.
Av denne grunn er ikke høyreorienterte opposisjoner mot progressive regjeringer i Latin-Amerika «normale opposisjoner»; det vil si at de ikke samsvarer med det som forventes av en opposisjon innenfor de konvensjonelle definisjonene av det demokratiske politiske systemet.
Et demokrati som overskrider formaldemokratiet og oppmuntrer til inkludering av brede, historisk forsømte grupper “vil ikke møte en normal motstand; den kommer ikke til å møte en opposisjon som er underlagt lovens regler som forventet i en bok om statvitenskap”.
Advarselen kommer fra Silvina Romano, doktor i statsvitenskap ved universitetet i Córdoba (Argentina). Hun legger til at enhver regjering som prøver å endre samfunnsstrukturen og forbedre økonomisk, politisk, sosial og kulturell inklusjon av flertallet, må forvente en reaksjon fra et oligarki som ikke respekterer reglene og som handler utenfor den institusjonelle rammen, selv om de hevder å «respektere» institusjonene.
Doktor Silvina Romano, som også er postdoktor ved UNAM i Mexico, viser til eksempler fra de nylige tilfellene Bolivia, Ecuador og Argentina, land som forsøkte å skape en ny institusjonell ramme for sosial rettferdighet og som – bare av den grunn – forverret de historiske spenningene i deres respektive samfunn. Hun tar også med Mexico, med den nåværende regjeringen til Andrés Manuel López Obrador og partiet hans, Morena.
Hun presiserer at denne typen prosesser ikke er redusert til en strid mellom regjeringer og en høyreorientert opposisjon. Konfrontasjonen skjer også innen regjeringene selv, fordi institusjoner ikke fornyes over natten. Det hender at en stor del av de som utgjør de progressive regjeringene selv opprettholder forbindelser med eliten. Dette er umulig å unngå, fordi institusjonene ikke kan fornyes ved å si opp alle som har forbindelser og utnevne nye. Så i regjeringene selv «er det en drakamp for hvordan man kan komme videre.»
Silvina Romano, forsker og koordinator ved tankesmia Celag påpeker at det også alltid finnes motstand mot progressive regjeringer fra USA. Derfra opererer den gjennom politiske aktører, media og organisasjoner som United States Agency for International Development (USAID).
Angrepene som kommer fra USA utnytter problemene som progressive regjeringer i Latin-Amerika opplever og forstørrer deres svakheter. Ironien er at den kompliserte situasjonen i nasjonene som er målet, er et resultat av USAs politikk.
Jorge Retana Yarto, direktør ved Etterretningsskolen for nasjonal sikkerhet (Esisen) for den nåværende meksikanske regjeringen, advarer om at når USA bestemmer seg for å svekke og styrte en regjering, gis oppgaven til deres etterretningstjenester, både de som opererer fra USAs eget territorium som de som man finner i utlandet.
Man kjenner til og med manualene. Og manuset har blitt fulgt i minst et dusin land i Latin-Amerika siden andre halvdel av det 20. århundre, de fleste med suksess, og andre der det ble med forsøket. Iverksettelsen av kupp, harde og myke, er observert i Chile, Guatemala, Brasil, Argentina, Paraguay, Uruguay, Venezuela, Honduras, Ecuador, Bolivia, Den Dominikanske republikk og Panama. I flere av disse landene ved mer enn en anledning.
Silvina Romano illustrerer på sin side den nåværende kampanjen mot Mexico med volden som ble skapt av den angivelige krigen mot narkotika og for sikring av grenser. Plutselig får den nåværende regjeringen all skylden, sier hun. Og de som fra USA lanserer disse fordømmelsene «glemmer de 13 årene med Merida-initiativet der samtlige sikkerhetsstyrker ble organisert ikke bare angående narkotikasmugling, men også angående migrasjon.»
USAs plan for Mexico og Mellom-Amerika er ikke redusert bare til det frie markedets impulser, forklarer hun. En vesentlig del har vært en sikkerhets-overtagelse av samfunn. For å oppnå dette, har de brukt en angivelig krig mot narkotikasmugling som bare har skapt mer narkotikasmugling, vold og en sammenbrudd i det sosiale systemet.
Silvina Romano, som forsker på forholdet mellom USA og Latin-Amerika og kritiserer utviklingshjelp, påpeker at regjeringen til Joseph Biden fokuserer på andre elementer i politikken overfor regionen, men opprettholder tilstedeværelsen av Southern Command for sine væpnede styrker og etater som Federal Bureau of Investigation (FBI) og Drug Enforcement Agency (DEA). De sistnevnte spesielt gjennom opplæringsprogrammer.
Det som er nytt med Biden-administrasjonen, er at den prøver å «lage en slags mutasjon av anti-narkotikastrategien til en anti-korrupsjonskrig: den kommer til å operere med hard makt bak en fasade av tilsynelatende myk makt.»
Kampen mot korrupsjon i Latin-Amerika, slik den er tenkt i USA, innebærer årvåkenhet fra regjeringene i regionen. Og etablering av institusjoner som garanterer troskap mot USAs demokrati er mer kvalifisert enn de som prøver å oppnå likhet og sosial rettferdighet.
“Hvordan skal man opprette en sunn, mindre korrupt institusjon hvis mer enn halvparten av landet lever i fattigdom? Hva slags ide om rettferdighet er det? Det er en forestilling om rettferdighet knyttet til visse prosessuelle strukturer som i teoretiske termer er veldig interessante; men brukes i samfunn der korrupsjon er en konsekvens av år med elendighet, marginalisering og vold.»
Silvina Romano er også spesialist på underutvikling og avhengighet i Latin-Amerika, og forklarer at det store problemet med latinamerikanske land nettopp er avhengighetsforholdene de har etablert med USA. Det har bare klart å skape eksportøkonomier og maquiladoras (enkle fabrikker) som ikke har noen form for beskyttelse eller utviklingsmuligheter.
Jorge Retana Yarto, økonom, finansekspert og ekspert på nasjonal sikkerhet og etterretning, påpeker at sverting- og svekkelses-kampanjer mot progressive regjeringer i Latin-Amerika aldri skjer i isolasjon. De er ledsaget av andre like viktige fronter.
I statskuppet som har funnet sted i regionen har økonomisk sabotasje vært grunnleggende. I Chile ble det for eksempel laget falske papirpenger etter Salvador Allendes valgseier, for å skape stort kaos i økonomien. På samme måte ble kapital trukket ut av landet og det ble opprettholdt press på den chilenske pesoen for å devaluere den.
Mer nylig, i forsøket på et mykt kupp mot Cristina Kirchner i Argentina, ble et systematisk angrep på valutaen opprettholdt og en USA-domstol beordret landet til å betale gjeld under ugunstige betingelser. Og kryssilden kom fra både utenfor og innenfor landet landet, forklarer Retana Yarto.
Silvina Romano anser på sin side at den mexicanske López Obrador-regjeringen er klar over situasjonen, men det er umulig på dette tidspunkt at den kan ta avstand fra det økonomiske underordnete forholdet til USA eller fra migrasjons-politikken pålagt derfra.
Ja, det er fremskritt i det nye forholdet mellom Mexico og sørover i kontinentet. «Han sier åpent: ‘Vi er Latin-Amerika.’» Og han har vist det med rollen som den meksikanske regjeringen spilte i reaksjonen mot statskuppet i Bolivia og med avtalene den inngikk med Argentina, og som de sannsynligvis vil gjøre med Cuba.
“Mexico er det store landet Latin-Amerika. Vi kjenner Latin-Amerikas historie, og Mexico kan være ved roret.»
I denne forbindelse påpeker professor i latinamerikanske studier John Saxe-Fernández at López Obradors tiltreden som Mexicos president ble sett med håp over hele kontinentet. «Man følte et stort sukk i Latin-Amerika med ankomsten av en regjering som begynte med å formulere Mexicos nasjonale offentlige interesse.»
Emeritus-forskeren ved tankesmia Conacyt sier at det allerede «er linjer som går sammen» mellom Mexico og land i Latin-Amerika. «Det er en prosess med multilateralisering av økonomiske, politiske og kulturelle anliggender», men det går sakte. “Mexico trenger et enda mer aktivt diplomati enn det som gjøres nå. Vi trenger mer styrke, flere forbindelser, mer multipolarisering”.
Saxe-Fernández, professor ved Fakultet for politiske og sosiale vitenskaper ved UNAM og forsker tilknyttet Senter for tverrfaglig forskning i vitenskap og humaniora ved samme universitet, advarer om at Mexico må håndtere en 36-årig arv fra nyliberale regjeringer: “en drukning i USA”. Han påpeker at det ikke vil være lett å bli kvitt den økonomiske traktaten undertegnet med de nordamerikanske landene. “Nå er USMCA [frihandelsavtale mellom Mexico, USA og Canada] en del av lovverket fordi den er en traktat. Det er en brutal arv som vi har.»
Han legger til at USA med traktaten kjøpte landets Mexico akkumulerings-muligheter [for kapital]: Oljeselskapet Petróleos Mexicanos (Pemex) og Den føderale Elektrisitetskommisjonen (CFE). Av denne grunn har «strukturreformene» fra de siste to seksårsperiodene og tvisten skapt av den nåværende regjeringen ved å prøve å gi en annen kurs til de to produktive selskapene som tilhører den meksikanske staten, skapt «veldig alvorlige problemer.»
USA er bakmannen
At Latin-Amerika historisk sett er et sted der statskupp skjer, har først og fremst å gjøre med det faktum at man der finner mobiliserte samfunn. Progressive regjeringer dukker ikke opp fra intet. Bak dem er det mange som krever rettferdighet. Det er nettopp derfor progressive regjeringer dukker opp, forklarer Silvina Romano.
John Saxe-Fernández er enig. Forfatteren av 23 bøker sier at i regionen er det alltid ”et folkekrav om sosial rettferdighet, helse, utdanning og rett til mat. Latin-Amerika er regionen med den største ulikheten i verden”.
For sin del forklarer Silvina Romano, statsviter og latinamerikaekspert, at avhengigheten til nasjonene i regionen ikke er et resultat av underdanige samfunn. Tvert imot, de er mennesker som stadig mobiliserer og kjemper for sosial rettferdighet.
Den tydelig underkastelsen er elitenes, legger hun til. De er de dominerende gruppene innenlands, men de er avhengige og underdanige overfor de sentrale landene; de er eliter som ikke har noen forhandlingsmakt. «Her befinner underkastelsen seg.» De bor i Latin-Amerika, betaler lite skatt, og det er «lett for dem å artikulere seg med utenlandske krefter.» Disse kreftene er nødvendigvis fra USA, hvor disse elitene har hatt institusjonelle, personlige, sosiale nettverk og familiebånd i flere tiår.
Han påpeker at statskupp akselererer når prosjekter som i større eller mindre grad avviker fra USAs hegemoni begynner å lykkes og kan sees på som et eksempel å følge. Det er da «en serie tiltak artikuleres innenfra og utenfra» mot progressive regjeringer. Men det er et faktum at USA alltid er involvert, direkte eller indirekte.
I den forbindelse er John Saxe-Fernández, også en lærer ved Washington University, enig i at USA på grunn av sin nærhet til regionen alltid er en faktor til stede i ethvert kupp i Latin-Amerika: “Vi har den historiske byrden at det har å gjøre med virkningene av USAs ekspansjon og klassedannelse i Latin-Amerika”.
Silvina Romano legger til at de ikke alltid går så langt som et kupp, mykt eller hardt. Prosessen settes i gang, og før den fullbyrdes, blir den progressive regjeringen kontrollert eller tvunget til å forandre kurs. Økonomiske sanksjoner er ikke uvanlige, men andre mekanismer som brukes systematisk fungerer også med bevist suksess.
“Sammen med økonomisk press er det et politisk, diplomatisk og mediepress. De opererer gjennom et institusjonelt nettverk som de har skapt siden den kalde krigen. Organisasjoner som DEA har lenker med ‘ekspertstemmer’ som igjen har forbindelser til svært viktige medier i USA, et nettverk som gjentas i Latin-Amerika.”
Avhengig av situasjonen i hvert land, kan dette institusjonelle nettverket lykkes nesten umiddelbart med å skape konsensus rundt visse regjeringer. Silvina Romano presiserer at media ikke gjør noe på egen hånd. Og snarere enn kupp, er det snakk om utmattelsesstrategier.
Men denne politiske destabiliseringen er ledsaget av en annen, av økonomisk art. «Våre land er knyttet til lån og investeringer, til finanssentre.» Av denne grunn, for eksempel, i Mexico ville det ikke være nødvendig å erobre makta. Det ville være tilstrekkelig at regjeringen selv undergraver sin legitimitet.
Videre, av alle landene i regionen er Mexico det landet der det ville være minst nødvendig å starte et kupp.
“Mexico regnes som en del av USAs territorium. Det er ikke behov for å iverksette et statskupp når USAs tjenester er de som sier hva som er studieprogrammet som må pålegges i jusstudiet i Mexico, for eksempel. Han forklarer at i politiske og til og med konstitusjonelle termer har amerikanske byråer og tjenester okkupert Mexico gjennom visse institusjoner.
Jeg kan ikke forestille meg USAs forsvarsdepartement med en hemmelig operasjon mot Mexico, fordi det ikke er nødvendig. Det er det tristeste. Det som skjer, er at den meksikanske høyresiden ber om hjelp fra visse byråer for å destabilisere López Obrador-regjeringen. Det har vært en del av den myke suksessen i Latin-Amerika. Det er av-klassifiserte dokumenter fra forretningsmenn som reiser til USA for å be om hjelp.»
USA ville ikke lett støtte et kupp i Mexico; Men er det en grense de ikke er villig til å tåle og deretter beslutte at det skal iverksettes? – spør vi.
«Ja, nasjonalisering av ressurser,» svarer han umiddelbart. Det er den røde streken. Innen energi, olje, land og tollsatser, er dette de tingene USA ikke vil godta.
For John Saxe-Fernánd er det en opposisjon i Mexico som er klar til å gjøre alt som trengs for å fjerne López Obrador fra makta. Faktisk hadde den vært i virksomhet siden før han overtok presidentembedet. At USAID finansierer politisk/næringslivs-gruppen som motarbeider den nåværende meksikanske regjeringen, er ikke tilfeldig. “Jeg forventer ikke noe godt fra disse menneskene. Å motta penger fra USAID er å spille etter USAs regler, noe vi har sett konsekvent fra den latinamerikanske høyresida”.
Contralinea 31/5/2021, «América Latina, en golpe de Estado permanente»
Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
