Hvorfor ville Biden så gjerne treffe Putin?

0

Til tross for at Joe Biden som kjent hadde omtalt Vladimir Putin som en «killer», var det Biden-administrasjonen som presset på for å få til et møte mellom de to presidentene. Men hvorfor var dette så viktig for Biden? Russland og Vladimir Putin så det ikke som noen prioritert oppgave å få til et slikt møte. De har for lengst mistet alle illusjoner om USAs evne og vilje til å holde inngåtte avtaler, så hvorfor holde et toppmøte? Russerne har innsett for lenge siden at USA ikke er «avtalekyndige» – de evner ikke eller vil ikke holde inngåtte avtaler. Når de likevel tok imot invitasjonen til en samtale, var det mest for å holde en slags dialog gående.

Det var Joe Biden og hans team som absolutt ville ha dette møtet, og det til tross for at det innebar en god del risiko på hjemmefronten. Biden vil gjerne stå fram som «tough on Russia», og hans heiagjeng forventer det. Og så gikk han i et møte som ytre sett var sivilisert og normalt. Sett fra Russland-haternes synspunkt ga Biden Putin troverdighet gjennom å treffe ham som likemann. Putin, på sin side, kunne koste på seg å omtale Biden som «statsmann» og holde pokerfjes.

Den amerikansk-russiske analytikeren Dmitry Orlov stiller spørsmålet om hvorfor Biden så fryktelig gjerne ville ha dette møtet, og han mener at det handler om petrodollaren:

«Vi beveger oss ikke [fra dollaren] frivillig, sier russiske kilder, vi blir tvunget til å gjøre det. Men når vi gjør det, tar et visst system av internasjonale relasjoner med våre partnere form – utenfor dollarsonen.»

Dette er livsfarlig for USAs økonomi.

Det er allment kjent at USAs evne til å fortsette som going concern kritisk avhenger av dets evne til å importere produkter i bytte mot dollar, som det kan ganske enkelt kan trylle fram etter behov. Årsaken til at disse verdiløse dollarene fremdeles respekteres, henger på dollarens status som reservevaluta – redusert, men likevel betydelig. Og dollarens status som reservevaluta har igjen mye å gjøre med petrodollar-systemet og det faktum at oljeimporterende land rundt om i verden trenger å tjene eller låne dollar for å kjøpe olje mens oljeeksporterende land må akseptere dollar som betaling sjøl om dette er til økonomiske skade for dem. Slå petrodollaren over ende og levestandarden til de gjennomsnittsamerikaneren faller med en faktor på 10. Dette er den den trusselen som gjorde at Biden tok sjansen på å møte Putin.

USA vet at de ikke kan tvinge Russland til å bevare petrodollarens stilling, men kanskje de kan prates inn i det:

Vi vet hva som skjedde med Irak og Libya: de ble bombet halvveis til glemselen. Men det finnes ikke noe slikt alternativ når det gjelder Russland når det kunngjør at det beveger seg bort fra dollaren både som reservevaluta og i internasjonal handel. I stedet for å bombe, er USA redusert til tigging, og det er det Biden kom til Genève for å gjøre. Han ble tvunget til å tigge i stedet for å prute eller avtale fordi han ikke hadde noe å tilby til Russland, og fordi russerne ikke har noen grunn til å stole på ham når det gjelder å gjøre avtaler. Vel, ikke helt ingenting: Biden kunne fremdeles tilby seg å gjøre ingenting, eller så nær ingenting som mulig – det er noe som hans administrasjon fremdeles tilsynelatende er i stand til å levere.

Kan ikke stoppe sanksjonene, men han kan sabotere dem:

Biden kan ikke stoppe anti-russiske sanksjoner som allerede er vedtatt i lovs form, men han kan tvinge sin administrasjon til å slepe føttene etter seg når det gjelder å implementere dem og dessuten gjøre implementeringa så meningsløs og tannløs som mulig. For eksempel kan han ty til å sanksjonere døde russere og konkurstruede russiske selskaper. Og Biden kan ikke stoppe den russofobe retorikken i amerikanske medier og i den amerikanske kongressen, men han kan sørge for at det ikke blir noen oppfølging fra ord til handling. Spesielt kan USA tilby å slutte å forstyrre europeiske anstrengelser for å sikre tilgang til russisk naturgass, noe som blir viktig for europeisk energisikkerhet fordi det er det eneste drivstoffet som er fleksibelt nok til å kompensere for ujevnheten i strøm fra vind og sol-nstallasjoner.

Resultatene merkes allerede

Fra måten Genève-møtet ga gjenklang over hele Europa, merkes allerede effekten av dette store kuppet. Nord Stream 2 – forsinket, men ikke stoppet av amerikanske sanksjoner – går videre. Som lovet vil Russland fortsette å leie kapasitet på den ukrainske gassrørledningen, men på et nivå som ikke en gang vil betale for vedlikeholdet. Det antas at det over-russofobe Ukraina ikke engang var et diskusjonstema på Genève-toppmøtet. I samsvar med Oscar Wildes kjente uttalelse: «Det er bare en ting i livet som er verre enn å bli snakket om, og det blir ikke snakket om,» har dette forårsaket mye håndvikling i Kiev. Det erke-russofobe Polen, som var en av de viktigste hindringene for Nord Stream 2-rørledningen i EU, vil nå bli tvunget til å kjøpe russisk naturgass, enten indirekte fra Tyskland via Nord Stream 2 eller direkte gjennom en LNG-terminal de bygget for Amerikansk gass fra fracking – som, som det viser seg, ikke eksisterer i noe som de nødvendige volumene. Og det dustete Litauen, som alltid er så ivrig etter å bli kvitt alt russisk, vil nå måtte importere russisk gass gjennom Tyskland og Polen og betale transittgebyr ved hvert trinn.

Russofobi er dyrt

Orlov avslutter sin analyse slik:

Som jeg har sagt før, er russofobi dyrt: de som driver med det, klarer ikke å sikre seg den lojale kunderabatten. Østeuropeerne som trodde at de hadde ei lys framtid med å spille Uncle Sams russofobiske skjødehund, har brakt denne leksa over seg sjøl på den tøffeste og mest smertefulle måten. Amerika forlater Eurasia. Si hva du vil om Biden, men jeg er ganske sikker på at han er klar over dette, og at han kom til Genève i et forsøk på å oppnå fordeler ved å tilby å forlate Eurasia frivillig.

Forrige artikkel«Det grønne skiftet» – firedobling av den norske strømprisen?
Neste artikkelNRK river ned det de de har bygget opp
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.