oss 100 kroner!
Av Magne B. Synnevåg, jurist
Dette innlegget ble opprinnelig skrevet 1. april 2020. Det er sendt oss på nytt i forbindelse med høringa om myndighetenes behandling av koronakrisa.
Dette er ingen dårlig aprilsprøk, dessverre.
Dette gjelder vår konstitusjon og vårt demokrati.
Vår statsminister er tidlig ute og forteller oss at vi i år må forberede oss på en annerledes 17. mai-feiring. Årsaken til dette trenger jeg vel ikke gå inn på.
Egentlig er vel dette helt greit ettersom regjeringen Solberg i realiteten har “parkert” Grunnloven og innført unntakstilstand. Stortinget har bare sittet musestille og latt det skje.
Ingen har overhodet hevet øyenbrynene og stilt spørsmål om den konstitusjonelle lovligheten av det regjeringen driver med; m.a.o. om det overhodet er tillatt for den utøvende makt å holde på som den gjør?
Grunnloven § 1 slår fast at “Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike”.
Og hva har nettopp skjedd? Det er blitt etablert interne grenser der “lokale landshøvdinger” (ordførere) åpenbart har “fritt frem” med å kunne gi bestemmelser om hvem som skal få tilgang til ”deres del” av riket, og på hvilken måte dette skal skje. Statlige myndigheter velger ikke å slå ned på dette.
Grunnloven § 1 er – av Regjeringen Solberg – blitt erstattet av en “nasjonal” veileder.
Jeg får frysninger bare av ordbruken. Dette var nemlig det samme ord Vidkun Quisling brukte da han i radiotale 9. april 1940 fra Hotel Continental erklærte at “Regjeringen Nygaardsvold var trådt tilbake og blitt erstattet av en “nasjonal” samlingsregjering”. Jeg trenger vel ikke si at denne talen meldte ut Norges konstitusjon i 5 år.
Men ikke nok med det.
Grunnloven § 101 verner fagforeningsretten og forsamlingsretten. Den gir borgerne rett til og møtes og i fredelige demonstrasjoner gi uttrykk for sitt syn selv om dette syn strider mot det myndighetene bestemmer.
Bestemmelsen er én av de viktigste kjennetegnene på et demokrati, og er en forutsetning for at et folkestyre skal kunne fungere. Regelen er også lovfestet i FNs menneskerettserklæring artikkel 20, i den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 11 og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 21.
Denne demokratiske retten er av Regjeringen Erna Solberg fjernet i forskrift. Det er satt en øvre grense på antallet mennesker som kan møtes.
Grunnloven § 110 pålegger staten (styresmaktene) å legge til rette for at ethvert arbeidsført menneske skal kunne leve av arbeidet eller næringsvirksomheten sin. Bestemmelsen omtales ofte som rett til arbeid.
Sier ikke noe mer om den annet enn at retten i et pennestrøk er fjernet i forskrift av Regjeringen Solberg.
Etter min oppfatning er det også andre bestemmelser i vår konstitusjon som er under press, men det går jeg ikke innpå her. Det er ille nok som det er.
Ja (vil vel noen mene), men landet er jo i en spesiell situasjon, og vi må jo akseptere at slikt gjøres når dette er nødvendig?
Helt greit – det er lov å mene det. Retten til både å mene det og si det er også en demokratisk rettighet, som fortsatt – under tvil – er i behold.
Saken er bare den at Grunnloven selv ikke sier noe om at den kun gjelder så “langt den passer”. Det er ikke mulig innenfor lov og sedvane i norsk statsforfatningsrett å tilsidesette bestemmelser i vår konstitusjon fordi de er “upraktiske” etter omstendighetene. Det er heller ikke mulig å endre Grunnloven ved et hastevedtak i Stortinget.
Så hva skal regjeringen (og stortinget) gjøre da?
Nei, si det, men det er jo greit at statsministeren i alle fall begynner med å avlyse 17. mai ettersom vår konstitusjon åpenbart har opphørt å fungere. Det er ikke nødvendig å feire Grunnlovsdag når vi ikke lenger har noen fungerende Grunnlov.
Hva imidlertid angår Stortinget (den øverste folkevalgte forsamling), så bør kanskje de snarest mulig begynne å se på bestemmelsene i Grunnlovens § 86 og 87 (om riksrett). Dette før også disse reglene fjernes i forskrift av Regjeringen Solberg.
