En scenarioøvelse fra 2010 som du vil dra kjensel på

I 2010 gjennomførte The Rockefeller Foundation, en av de mektigste stiftelsene i verden, en såkalt scenarioøvelse om en «framtidig pandemi». Dokumentet som oppsummerer øvelsen har tittelen Scenarios for the Future of Technologyand International Development, og det kan lastes ned i sin helhet her. Øvelsen ble gjennomført sammen med Global Business Network som ble nedlagt i 2013. De benyttet seg av det som kalles scenarioplanlegging, som er en metode som er utviklet i militær planlegging og der deltakerne tegner opp ulike framtidsscenarioer for å se hva slags metoder, strategier og taktikker som kan tas i bruk i ulike situasjoner.

Lock step – om å takle en pandemi med autoritære virkemidler

Et av scenarioene, Lock step, («gåsegang») drøftet en pandemi i det som i 2010 var nær framtid, nemlig 2012, og leserne vil kjenne igjen både beskrivelsene, tankegangen og metodene. (Fra side 18 til side 25.) Her har vi oversatt hovedinnholdet:

«En verden med strammere regjeringskontroll ovenfra og ned og mer autoritært lederskap, med begrenset innovasjon og økende tilbakeslag fra borgerne.

I 2012 traff endelig pandemien som verden hadde ventet på i årevis. I motsetning til H1N1 fra 2009 var denne nye influensastammen – med opprinnelse fra villgjess – ekstremt virulent og dødelig. Selv de mest pandemisk forberedte nasjonene ble raskt overveldet da viruset strøk rundt om i verden, smittet nesten 20 prosent av den globale befolkninga og drepte 8 millioner på bare sju måneder, de fleste av dem friske unge voksne.

Pandemien hadde også en dødelig innvirkning på økonomiene: internasjonal mobilitet for både mennesker og varer skrek til slutt, svekkende næringer som turisme og bryte globale forsyningskjeder. Selv lokalt, normalt travle butikker og kontorbygninger var tomme i flere måneder, blottet for både ansatte og kunder. Pandemien dekket planeten – selv om uforholdsmessig mange døde i Afrika, Sørøst-Asia og Mellom-Amerika, hvor viruset spredte seg som en ild i mangel av offisielle inneslutningsprotokoller.

Men selv i utviklede land var innestenging en utfordring. USAs opprinnelige politikk om å «demotivere» borgere fra å fly viste seg å være dødelig i sin virkning, og akselererte spredningen av viruset, ikke bare innenfor USA, men ut over grensene. Imidlertid gikk det bedre i noen få land – spesielt Kina. Den kinesiske regjeringas raske innføring og håndheving av obligatorisk karantene for alle borgere, samt dens øyeblikkelige og nesten hermetiske forsegling av alle grenser, reddet millioner av liv, stoppet spredninga av viruset langt tidligere enn i andre land, og muliggjorde en raskere igangsetting etter pandemien.

Kinas regjering var ikke den eneste som tok ekstreme tiltak for å beskytte innbyggerne mot risiko og eksponering. Under pandemien utnyttet nasjonale ledere over hele verden sin autoritet og innførte lufttette regler og begrensninger, fra obligatorisk bruk av ansiktsmasker til kroppstemperaturkontroller ved inngangene til fellesområder som togstasjoner og supermarkeder. Selv etter at pandemien bleknet, ble denne mer autoritære kontrollen og tilsynet med innbyggerne og deres aktiviteter fast, og til og med intensivert.

For å beskytte seg mot spredning av stadig mer globale problemer – fra pandemier og transnasjonal terrorisme til miljøkriser og økende fattigdom – tok ledere over hele verden et sterkere grep om makta. Først fikk forestillingen om en mer kontrollert verden bred aksept og godkjenning. Innbyggere ga villig opp noe av sin suverenitet – og sitt privatliv – til mer paternalistiske statslige myndigheter i bytte med større sikkerhet og stabilitet.

Innbyggerne var mer tolerante med, og til og med ivrige etter styring ovenfra og ned, og nasjonale ledere hadde større spillerom til å innføre orden på de måter de så passende. I utviklede land hadde denne økte tilsynet mange former: for eksempel biometriske ID-er for alle borgere, og strengere regulering av viktige næringer hvis stabilitet ble ansett som avgjørende for nasjonale interesser. I mange utviklede land gjenopprettet håndhevet samarbeid med en rekke nye regler og avtaler både orden og, viktigere, økonomisk vekst. I alle utviklingsland var historien imidlertid annerledes – og mye mer variabel. Top-down autoritet tok forskjellige former i forskjellige land, i stor grad avhengig av deres leders kapasitet, kaliber og intensjoner.»

En strategi for å utnytte en pandemi for innføre et totalitært styre

Dokumentet fra The Rockefeller Foundation er autentisk, og som man ser var tenkninga i 2010, altså umiddelbart etter den verste delen av finanskrisa, at det skulle la seg gjøre å utnytte en pandemi til å innføre totalitære virkemidler som befolkninga i demokratiske land ikke ville ha akseptert ellers.

I scenariet til The Rockefeller Foundation ville folk begynne å gjøre opprør mot det totalitære styret i 2025, men da hadde de altså levd under det i 13 år.

Den britiske regjeringa innrømmer å ha brukt adferdspsykologi for å presse og true folk til å godta overgrepene

I 2010 opprettet den bvritiske regjeringa det den kalte et Behavioural Insights Team. Deres oppgave var å utvikle metoder basert på adferdspsykologi til å styre folks meninger og oppførsel i den retninga myndighetene ønsker. Et sentralt dokument fra det året ble kalt Mindspace. Der beskriver britiske myndigheter hvilke metoder de bruker for å lokke, true og skremme folk til å lystre.

Den tidligere britiske marineoffiseren Brian Gerrish beskriver disse metodene og den tenkninga som ligger bak dem i et intervju med den tyske advokaten Reiner Füllmich som forbereder en kjempemessig internasjonal rettssak mot koronaregimet.

Denne samtalen er transkribert og kan leses i sin helhet her. I teksten finner man også lenker til de dokumentene som Gerrish viser til. Enhver kan gå inn og sjekke dem.

Gerrish viser også til et annet og mye nyere scenario-dokument, som også er fullt tilgjengelig for enhver som måtte ønske å lese det. Det dreier seg om The SPARS Pandemic 2025–2028: A Futuristic Scenario to Facilitate Medical Countermeasure Communication. Dette dokumentet er fra våren 2020 og er publisert av The Journal of International Crisis and Risk Communication Research (JICRCR) og utarbeidet av fagfolk fra Johns Hopkins Bloomberg School of Public Health. Dette universitetet er finansiert av multimilliardæren Michael Bloomberg, og det var de som sammen med Bill & Melinda Gates Foundation og World Economic Forum organiserte det nyeste scenarioseminaret, nemlig Event 201, som la kommunikasjonsplanen for en kommende pandemihåndtering.

I The SPARS Pandemic 2025–2028-dokumentet beskrives også hensikten med å utvikle det:

Dette framtidsrettede SPARS-scenariet er et verktøy ment for å få leserne til å forestille seg de dynamiske og ofte motstridende omstendighetene der MCM-nødkommunikasjon (MCM=Medical countermeasures, vår merknad, red.) finner sted. Ved å engasjere leserne med en streng, simulert helsesituasjon, gir scenariet leserne muligheter til å «repetere» mentalt, mens de også veier implikasjonene av deres handlinger (Borjeson et al., 2006). Bortsett fra å teste ut svar på hendelser som kan forutsees, gir scenariet leserne også muligheter til å vurdere potensielle tiltak i dagens miljø som kan avverge sammenlignbare problemer eller klasser av problemer i framtida; det vil si vurdere hvordan vi kan skape en foretrukket framtid.

Scenarioøvelsen Event 201

Event 201. En pandemiøvelse gjennomført i oktober 2019. Her er deres egen video. Den bør sees og diskuteres:

Denne øvelsen ble organisert av The Johns Hopkins Center for Health Security, World Economic Forum og Bill & Melinda Gates Foundation. I punkt 7 i anbefalingene heter det:

«Regjeringer vil trenge å samarbeide med tradisjonelle og sosiale medieselskaper for å undersøke og utvikle kjappe tilnærminger for å motvirke feilinformasjon. Dette vil kreve å utvikle evnen til å oversvømme medier med rask, nøyaktig og konsekvent informasjon. Offentlige helsemyndigheter bør samarbeide med private selskaper og pålitelige samfunnsledere. slik som ledere av trossamfunn for å fremme faktainformasjon til ansatte og innbyggere. Pålitelige, innflytelsesrike selskaper i privat sektor bør skape kapasitet til raskt og pålitelig å øke offentlig kommunikasjon, håndtere rykter og feilinformasjon og forsterke pålitelig informasjon for å støtte offentlig formidling. Nasjonale offentlige helsebyråer bør jobbe i nært samarbeid med WHO for å skape evnen til raskt å utvikle og publisere konsistente helsemeldinger. For sin del bør medieselskaper forplikte seg til å sikre at autoritative meldinger blir prioritert og at falske meldinger undertrykkes, inkludert ved bruk av teknologi.» (Vår uth. red.)

Vi gjentar for å gni det inn: WHO, World Economic Forum og Bill & Melinda Gates Foundation ga marsjordre til pressa alt i september 2019 om at ved en kommende pandemi «bør medieselskaper forplikte seg til å sikre at autoritative meldinger blir prioritert og at falske meldinger undertrykkes, inkludert ved bruk av teknologi.«

Vi begynner å se dem i kortene nå

I sitt vitnemål til Reiner Füllmich sier Brian Gerrish: «Våre undertrykkere er svært redde mennesker.» Og sannsynligvis har han rett i dette, men de er samtidig ekstremt mektige mennesker, noe vi alt har sett. Gerrish oppsummerer:

• Det er et faktum at den britiske regjeringa etablerte et team for anvendt psykologi for å påvirke befolkninga.
• Det er et faktum at dette teamet propaganderte ideer som har hatt til hensikt å skremme befolkninga under pandemien.

I dokumentet Mindspace, som er utarbeidet for The Cabinet Office i den britiske regjeringa, heter det:

«Det aller meste av offentlige politikk har som mål å endre eller forme vår atferd. Og beslutningstakere har mange måter å gjøre det på. Mest åpenbart kan de bruke “harde” instrumenter som lovgivning og regulering for å tvinge oss til å handle på bestemte måter. Disse tilnærmingene er ofte veldig effektive, men ofte og upassende i mange tilfeller. Så regjeringa vender seg ofte til mindre tvangsmessige, og noen ganger veldig effektive, tiltak, som insentiver (f.eks. Avgift) og informasjon (f.eks. Folkehelseveiledning) – i tillegg til sofistikerte kommunikasjonsteknikker.

Hvorfor er det da behov for å endre noe? Atferdsteknologi antyder to årsaker: For det første kan virkningen av eksisterende verktøy som insentiver og informasjon forbedres sterkt av nye bevis på hvordan vår oppførsel påvirkes (hvorav noen allerede er innlemmet i myndighetskommunikasjon). For det andre er det nye og potensielt mer effektive. , måter myndighetene kunne forme oppførsel på. Verktøy som insentiver og informasjon er ment å endre atferd ved å «endre tenkning». Hvis vi bruker gulrøtter og stokker, sammen med nøyaktig informasjon, vil folk veie opp de reviderte kostnadene og fordelene ved sine handlinger og svare deretter. Dessverre tyder bevis på at folk ikke alltid reagerer på denne «perfekt rasjonelle» måten.

Ordet Mindspace er et akronym som beskriver disse teknikkene: Messenger, Incentives, Norms, Defaults, Salience, Priming, Affect, Commitments, Ego. (side 8 i dokumentet):

• Messenger we are heavily influenced by who communicates information
• Incentives our responses to incentives are shaped by predictable mental shortcuts such as strongly avoiding losses
• Norms we are strongly influenced by what others do
• Defaults we „go with the flow‟ of pre-set options
• Salience our attention is drawn to what is novel and seems relevant to us
• Priming our acts are often influenced by sub-conscious cues
• Affect our emotional associations can powerfully shape our actions
• Commitments we seek to be consistent with our public promises, and reciprocate acts
• Ego we act in ways that make us feel better about ourselves

Måten covid-19 er møtt på er forberedt i mer enn ti år

Vi kan nå se gjennom disse scenariodomumentene og dokumentene om å styre folkemeninga og folks reaksjoner gjennom propaganda, frykt og ofte svært sofistikerte teknikker, at den måten WHO, nasjonale helsemyndigheter og hovedstrømsmediene har vært drøftet og utviklet minst fra 2010.

Når Bjørn Guldvog og Espen Nakstad handler som de gjør, og tilfeldigvis på samme måte som sine kolleger i nesten alle andre land, virker det ofte som noe de har funnet på i øyeblikket. Og det kan man velge å tro, hvis man ønsker. Tilfeldigvis vil de ikke si noe om hvor de har disse metodene og ideene fra og tilfeldigvis har de, som for eksempel sine kolleger i Danmark, tilintetgjort alle spor etter hvorfor de tok de beslutningene de gjorde da de satte Grunnloven til side 12. mars 2020.

Les: Det danske Sundhedsministeriet slettet alle eposter om lockdownavgjørelsen

Danmarks statsminister nekter å si hvem som anbefalte å stenge landet

Charlotte Haug: Hvorfor kastet man bort alt man hadde av pandemiplaner og gjorde 180 graders vending?

Man kan velge å tro at alt dette er tilfeldig. Og ja, det finnes en teoretisk mulighet for det, og det er akkurat like sannsynlig som at man kan ta en pose med 2000 puslespillbrikker og kaste i lufta og se brikkene falle ned på nøyaktig riktig plass for å forme et bilde. Tro det den som vil.

Alternativt kan man benytte seg av Ockhams barberkniv, som sier at den enkleste forklaringa er som oftest den riktige. Når man ser at pandemihåndteringa 2020–2021 detaljert følger de retningslinjene som er utviklet gjennom scenarioøvelser fra 2010 til 2020, så er det fordi de som har stått for gjennomføringa er trent i å gjøre det, og har fulgt den planen de sjøl har beskrevet i stor detalj.