Mediestriden: Tilbud og etterspørsel er på vår side

Vi kan vinne kampen for den uavhengige journalistikken mot hovedstrømsmediene.

Av Jonathan Cook.

Jeg ønsket å benytte anledningen til å snakke om mine erfaringer de siste to tiårene med å jobbe med ny teknologi som uavhengig frilansjournalist. En journalist som forlot – eller kanskje mer nøyaktig, ble forlatt av – det vi vanligvis kaller «hovedstrøms»-media.

Når jeg ser tilbake på den perioden, har jeg forstått at jeg var en av de første generasjonene av journalister som rev seg løs fra de store mediebedriftene – i mitt tilfelle Guardian – og surfet på denne bølgen av ny teknologi. Ved å gjøre det, frigjorde vi oss fra de snevre redaksjonelle begrensningene slike medier pålegger oss som journalister, mens vi fremdeles var i stand til å finne et publikum, selv om det var mindre.

Flere og flere journalister følger en lignende vei i dag – noen få av valg og flere av nødvendighet – ettersom de store mediebedriftene blir stadig mer ulønnsomme. Men samtidig som journalister forsøker å frigjøre seg fra de gamle mediene, jobber de samme store mediene veldig hardt for å framstille den nye teknologien som en trussel mot mediefriheten.

Dette meget beleilige argumentet for dem selv bør behandles med stor skepsis. Jeg vil bruke mine egne erfaringer til å argumentere for at det motsatte er sant. Og at den virkelige faren er å la de store mediekonsernene gjenopprette sitt monopol over å beskrive verden til oss.

‘Hovedstrøms’-konsensusen

Jeg forlot jobben min i avisgruppen Guardian i 2001. Hadde jeg prøvd å bli en uavhengig journalist 10 år tidligere enn jeg gjorde, ville det vært yrkesmessig selvmord. Faktisk ville det ha vært komplett umulig. Jeg vil definitivt ikke sittet her og fortalt deg hvordan det var å ha brukt 20 år på å utfordre den vestlige «hovedstrøms» konsensusen om Israel-Palestina.

Før årtusenskiftet, uten en plattform gitt av et stor mediekonsern, hadde journalister ingen måte å nå et publikum, enn si å lage et selv. Vi var helt avhengige av redaksjonen vår, og de var igjen avhengige av milliardær-eiere – eller i noen få tilfeller som BBC, en regjering – og av annonsører.

Da jeg ankom Nasaret som frilansjournalist, selv om jeg hadde en kontinuerlig tilknytning til Guardian, ble jeg raskt stilt overfor et brutalt valg.

Aviser ville akseptere relativt overfladiske artikler fra meg, de som samsvarte med en mange tiår gammel vestlig kolonial tankemåte om Israel-Palestina. Hadde jeg bidratt med slike artikler lenge nok, ville jeg nok klart å berolige en av avisene om at jeg var en føyelig og trygg kar. Etter hvert, når en stilling ble ledig, hadde jeg kanskje skaffet meg en godt betalt korrespondentjobb.

I stedet foretrakk jeg å skrive autentisk – for meg selv, der jeg rapporterte hva jeg selv observerte, snarere enn det som var forventet av meg av redaksjonen. Det betydde at motstand ble skapt og at broene med vestlige medier gradvis ble brent.

Selv i en digital tid med nye journalistiske muligheter var det få steder å publisere. Jeg måtte bruke et par av de nyere nettstedene som var forberedt på å publisere svært anderledes fortellinger om Israel-Palestina enn de som kom fra de vestlige dominerende mediene.

Like vilkår

Det mest fremtredende på den tiden, som ble det første rette hjemmet for min journalistikk, var Al-Ahram Weekly, en engelskspråklig søsterpublikasjon av den berømte Kairo-avisen. Få husker eller leser sannsynligvis Al-Ahram Weekly i dag, fordi det snart ble overskygget av andre nettsteder. Men den gang var det et sjeldent tilfluktssted på nettet for dissidentstemmer, og inkluderte en regulær spalte fra den store offentlige intellektuelle Edward Said.

Det er verdt å ta en pause og tenke på hvordan utenlandskorrespondenter opererte i verden før internett. De kunne nyte en mye lest, om enn tett kontrollert, plattform i en av den herskende klassens medier, men de hadde bak seg en livsviktig viktig støttestruktur.

Avisen deres ga en arkiv- og bibliotektjeneste slik at de enkelt kunne undersøke historiske og nyhetsverdige hendelser i deres region. Det var lokalt personale som kunne hjelpe med å finne kilder og tilby oversettelser. De hadde fotografer som bidro med bilder til artikkelen. Og de hadde satellittelefoner for å sende inn nyheter fra avsidesliggende steder.

Ingenting av dette var billig. En frilansjournalist ville aldri hatt råd til noen av denne typen støtte.

Alt endret seg med den nye teknologien, som raskt utjevnet spillereglene. Et Google-søk ble snart mer omfattende enn til og med det beste avisbiblioteket. Mobiltelefoner gjorde det enkelt å finne og snakke med folk som var potensielle kilder til saker. Digitalkameraer, og deretter de allstedsnærværende mobiltelefonene, betydde at det var mulig å visuelt filme hendelser uten å trenge en fotograf ved siden av deg. Og e-post betydde at det var enkelt å sende inn artikler fra hvor som helst i verden, til hvor som helst, praktisk talt gratis.

Dokumenterte bevis

Den uavhengige journalistikken jeg og andre utviklet i begynnelsen av årtusenet ble assistert av en ny type politisk aktivist som brukte tilsvarende nye digitale verktøy.

Etter at jeg ankom Nasaret hadde jeg liten nytte av den tradisjonelle “tilgangs-journalistikken” som mine kolleger i mediekonsernene hovedsakelig stolte på. Israelske politikere og generaler var knappe med sannheten, for å beskytte Israels image. Langt mer interessant for meg var de unge vestlige aktivistene som hadde begynt å bli embedded– før begrepet ble ødelagt av oppførselen til konsernjournalister – i palestinske samfunn.

I dag husker vi navn som Rachel Corrie, Tom Hurndall, Brian Avery, Vittorio Arrigoni og mange andre for det faktum at de i de tidlige årene etter årtusenet enten ble drept eller såret av israelske soldater. Men de var en del av en ny bevegelse av politiske aktivister og borgerjournalister – mange av dem med den internasjonale solidaritetsbevegelsen – som tilbød en annen type tilgang.

De brukte digitale kameraer til å filme og protestere mot den israelske hærens overgrep og krigsforbrytelser fra nært hold i palestinske samfunn – forbrytelser som tidligere ikke hadde blitt vist for det vestlige publikum. Deretter sendte de dokumentene og øyenvitneberetninger til journalister via e-post eller publiserte dem på «alternative» nettsteder. For uavhengige journalister som meg var deres arbeid gullstøv. Vi kunne utfordre Israels usannsynlige framstillinger med klare bevis.

Dessverre ga de fleste konsernjournalister lite oppmerksomhet til disse aktivistenes arbeid. Uansett, rollen deres ble raskt knust. Det var delvis fordi Israel skjønte at skyting av noen få av dem hadde en veldig effektiv avskrekkende virkning, som advarte andre om å holde seg unna.

Men det var også fordi teknologi ble billigere og mer tilgjengelig – til slutt havnet den i mobiltelefoner som alle forventes å ha – og palestinere kunne filme sin egen lidelse mer umiddelbart og uten mellommenn.

Israels avvisning av de tidlige, kornete bildene av soldater og bosetteres overgrep mot palestinere – som «Pallywood» (palestinsk Hollywood) – ble stadig mindre sannsynlig, selv for sine egne støttespillere. Snart filmet palestinere sin mishandling i HD og la den ut direkte på YouTube.

Upålitelige allierte

Det skjedde en parallell evolusjon i journalistikken. De første åtte årene i Nasaret, slet jeg med å tjene penger på å publisere på nettet. Egyptiske lønninger var altfor lave til å støtte meg i Israel, og de fleste alternative nettstedene manglet budsjett. De første årene levde jeg et spartansk liv og tok fra sparepengene fra min tidligere, godt betalte jobb hos Guardian. I løpet av denne perioden skrev jeg også en serie bøker fordi det var så vanskelig å finne steder å publisere rapporteringen min.

Det var sent på 2000-tallet at engelskspråklige arabiske medier, ledet av Al-Jazeera, virkelig tok av, da arabiske stater gjorde mest mulig ut av de nye gunstige forholdene som ble skapt av internett. Disse mediene blomstret en stund ved å mate appetitten blant deler av den vestlige offentligheten for mer kritisk dekning av Israel-Palestina og vestlig utenrikspolitikk mer generelt. Samtidig utnyttet arabiske stater avsløringer offentliggjort av dissident-journalister for å få mer innflytelse blant de som bestemmer politikk i Washington.

Tiden min med Al-Ahram tok en brå slutt etter noen år, ettersom avisen ble mindre opptatt av å publisere hardtslående artikler som viste Israel som en apartheidstat eller som forklarte hvordan dens settler-kolonistiske ideologi egentlig var. Ryktene nådde meg om at amerikanerne hadde presset den egyptiske regjeringen og dens medier for å tone ned de dårlige nyhetene om Israel.

Dette var den første av flere avskjeder jeg måtte gjøre fra disse engelskspråklige arabiske mediene. Da deres vestlige lesertall og synlighet vokste, vakte de alltid fiendtlig oppmerksomhet fra vestlige regjeringer og før eller siden kapitulerte de. De var aldri mer enn ustabile, upålitelige allierte for vestlige dissidenter.

Redaktører som gjeterhunder

Igjen ville jeg blitt tvunget til å forlate journalistikken hadde det ikke vært for en annen teknologisk nyvinning – fremveksten av sosiale medier. Facebook og Twitter rivaliserte snart de store mediekonsernene som plattformer for spredning av nyheter.

For første gang var det mulig for journalister å utvide sitt eget publikum uavhengig av et medium. I noen få tilfeller endret det maktforholdene dramatisk til fordel for disse journalistene. Glenn Greenwald er trolig det mest fremtredende eksemplet på denne trenden. Han ble huket fatt i, først av Guardian og deretter av milliardæren Pierre Omidyar for å etablere the Intercept. Nå jobber han på egen hånd, og bruker den redaksjonelle hands-off online plattformen Substack.

I et nyhetsmiljø som hovedsakelig ble drevet av delinger, ble journalister med sin egen store og lojale følge i utgangspunktet verdsatt.

Men de var også en implisitt trussel. De store mediebedriftenes rolle er å tjene som en figurativ gjeterhund, og gjete journalister hver dag inn i en ideologisk fold – publikasjonen de skriver for. Det er noen små meningsforskjeller og forskjeller i vektlegging mellom konservative publikasjoner og liberale, men de tjener til slutt den samme konsern-, businessvennlige, koloniale, krigerske agendaen.

Det er publikasjonens oppgave, ikke journalistens, å forme verdiene og verdensbildet til leserne, slik at spekteret av mulige tanker snevres inn over tid.

Lesere til unnsetning

I det nye miljøet av sosiale medier begynte det å endres. Ikke bare har noen journalister blitt mer innflytelsesrike enn mediene de skriver for, men andre har forlatt arbeidstaker-tjener-modellen helt. De har kommet til den konklusjon at de ikke lenger trenger et stort mediekonsern for å sikre et publikum. De kan publisere seg selv, bygge sin egen leserkrets og generere sine egne inntekter – frigjøre seg fra de stores trelldom.

De siste årene er dette en vei jeg har fulgt selv – og har blitt for det meste leserfinansiert. For de fleste av oss er det et prekært alternativ. Men det er også befriende – på en måte som ingen tidligere generasjon journalister kunne ha forestilt seg mulig.

Vi er ikke underlagt noe redaksjonelt tilsyn eller kontroll, bortsett fra vår egen selvpålagte følelse av hva som er rett og rettferdig, eller i noen tilfeller det vi tror leserne våre er beredt til å høre. Vi har ingen sjefer eller annonsører å behage eller tilfredsstille. Vår eier er leserne. Og med en eier som er så mangfoldig og diffus, har vi blitt frigjort fra milliardærers og konserners tyranni.

Denne nye modellen for journalistikk er revolusjonerende. Det finnes virkelig pluralistiske medier. Det tillater et mye bredere spekter av tanker å nå hovedstrømmen enn noen gang før. Og kanskje enda viktigere, det tillater uavhengige journalister å undersøke, kritisere og avsløre konsernmediene i sanntid, og vise hvor lite pluralisme de tillater og hvor ofte de tyr til åpenbar løgn og propagandateknikk.

Det faktum at noen få journalister og aktivister så overbevisende og lett kan rive i stykker konsernmedienes dekning, avslører hvor lite forhold denne dekningen ofte har til virkeligheten.

Journalister til leie

De dominerende mediene godtok selvfølgelig ikke noe av dette uten å gjøre motstand, selv om de var trege til å først skjønne farene.

Dissident-journalister er ikke bare et problem fordi de har sluppet fri fra milliardærklassens kontrollmekanismer og ofte gjør en bedre jobb med å bygge en leserskare enn deres kolleger. Verre, dissident-journalister utdanner også leserne slik at de er bedre rustet til å forstå hva konsernmediene er: at det er ideologisk prostitusjon; de er journalistikk og kommentarer til leie, av en herskende klasse.

Konsernmedienes motangrep mot denne trusselen lot ikke vente lenge på seg. Kritikk – narrativt administrert av konsernmediene – har forsøkt karakterdrap på dissident-journalister og presse de sosiale mediene som er vert for dem. Virkeligheten har blitt snudd på hodet. Altfor ofte er det dissidentjournalisters kritiske tenkning som blir utstøtt som «falske nyheter», og det er den ekte pluralismen sosiale medieselskapene utilsiktet har tillatt som blir fordømt som erosjon av demokratiske verdier.

Sosiale medier har bare gjort den svakeste motstand mulig mot de tradisjonelle mediekonsernenes kampanje, som krever at de skal slå ned på dissidenter. De er tross alt også mediekonsern og har liten interesse for å fremme ytringsfrihet, kritisk tenkning eller pluralisme.

Manipulerte algoritmer

Den lille motstanden de gjorde, for en kort periode, gjenspeilte i stor grad det faktum at deres tidlige forretnings-modell var å erstatte top-down tradisjonelle medier med et nytt bottom-up-media som i hovedsak ble ledet av leserne. Men ettersom sosiale medier gradvis har smeltet sammen med de tradisjonelle dominerende mediene, har de foretrukket å delta i sensuren og marginalisere dissident-journalister.

Noe av dette gjøres i åpent, med forbud mot enkeltpersoner eller alternative nettsteder. Men oftere gjøres det i det skjulte, gjennom manipulering av algoritmer som gjør dissidentjournalister nesten umulige å finne. Vi har sett sidevisningene og delingene våre stupte de siste to årene, ettersom vi taper nettkampen mot de samme, angivelig «autoritative kildene» – de herskendes medier – vi har avslørt som svindlere.

Den perverse, meget beleilige framstillingen fra dominerende medier om nye medier er for tiden vanskelig å gå glipp av i de nådeløse angrepene på Substack. Denne åpne plattformen er vert for journalister og forfattere som ønsker å bygge sitt eget publikum og finansiere eget arbeid fra leserdonasjoner. Substack er den logiske konklusjonen på en vei jeg og andre har tråkket i to tiår. De blir ikke bare kvitt medienes gjeterhund-redaktører, den blir også kvitt de ideologiske foldene som journalister skal gjetes inn i.

En skitten historie

James Ball, hvis skitne historie inkluderer å ha vært Guardians ledende sverter mot Wikileaks grunnlegger Julian Assange, var et forutsigbart valg da Guardian Group prøvde å bringe Substack i vanry denne måneden. Her er Ball latterlig bekymret for hvordan større frihet for journalister kan skade det vestlige samfunnet ved å forsterke såkalte «kulturkriger»:

Bekymringer dukker opp om hva Substack nå egentlig er. Er det en plattform som er vert for nyhetsbrev og hjelper folk med å oppdage dem? Eller er det en ny type publikasjon, en som er avhengig av å forsterke kulturkrigene for å hjelpe splittende forfattere med å bygge en hengiven leserskare? …

Å være på Substack har for noen blitt et stilltiende tegn på å være en part i kulturkrigen, ikke minst fordi det er mye lettere å bygge en hengiven og betalende følgerskare ved å understreke at du gir leserne noe hovedstrømmen ikke vil gi dem.

Ball er den slags annenrangs stenograf som ikke ville ha hatt noen journalistisk karriere hvis han ikke var en leiemorder for et mediekonsern som Guardian. Gjemt i artikkelen er den virkelige årsaken til hans – og Guardians – bekymring for Substack:

Så stor er Substacks nylige notoritet at folk nå bekymrer seg for at det kan være det nyeste tingen som kan drepe tradisjonelle medier.

Legg merke til hvor langt han strekker ordet «folk» i den siterte setningen. Ikke du eller jeg. «Folk» refererer til James Ball og Guardian.

Alvorlig pris

Men den største faren for mediefriheten ligger utenfor alle antatte «kulturkriger». Etter hvert som kampen for kontroll over fortellinger intensiveres, er det mye mer som står på spill enn skjellsord og til og med algoritmer som diskriminerer.

Et tegn på hvor langt den herskende politiske- og medieklassen er villig til å gå for å stoppe dissidentjournalistikk – en journalistikk som forsøker å avsløre korrupt makt og holde den til ansvar – har de statuert eksempler av de mest betydningsfulle journalistene i den nye tiden ved å rettsforfølge dem.

Wikileaks-grunnlegger Julian Assange har vært ute av syne i et tiår – først som en politisk asylsøker, deretter som en fange i et britisk fengsel – utsatt for endeløse skiftende påskudd for fengslingen. Først var det en voldtektsetterforskning som ingen ønsket å gå videre med. Så var det for mindre kausjons-overtredelse. Og nylig – da de andre påskuddene har passert sin salgsdato – har det vært for å avsløre amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Assange kan vansmekte i fengsel imange år framover.

Den tidligere britiske ambassadøren Craig Murray, en kronikør på bloggen sin om de juridiske overgrepene mot Assange, har opplevd sin egen gjengjeldelse fra den herskende klassen. Han er til talt og funnet skyldig i en åpenbart meningsløs «puslespill-identifikasjon»-sak som har med rettsaken mot Alex Salmond å gjøre.

Foredraget mitt er laget for tidlig til å vite resultatet av domsavsigelsen mot Murray, som skulle finne sted dagen før denne festivalen [han ble dømt til 8 måneders fengsel o.a.]. Men behandlingen av Assange og Murray har sendt en klar melding til enhver journalist inspirert av deres mot og deres forpliktelse til å holde makten til ansvar: «Du vil betale en alvorlig pris. Du vil miste år av livet ditt og en haug med penger på å kjempe for å forsvare deg selv. Og til slutt kan vi og vil vi sperre deg inne”.

En titt bak forhenget

Vestens eliter vil ikke gi opp de korrupte institusjonene som opprettholder deres makt uten kamp. Vi ville være dumme hvis vi tenkte noe annet. Men ny teknologi har tilbudt oss nye verktøy i vår kamp, og den har forvandlet slagmarken på måter som ingen kunne ha spådd for et tiår siden.

Den herskende klassen er tvunget inn i et spill der, mens de undertrykker en av oss, dukker en ny opp. Hver gang de trakasserer eller sletter en plattform vi bruker, dukker det opp en annen – som Substack – for å erstatte den. Det er fordi det alltid vil være journalister som er fast bestemt på å finne en måte å kikke bak forhenget, for å fortelle oss hva de fant der. Og det vil alltid være publikum som ønsker å vite hva som ligger bak forhenget. Tilbud og etterspørsel er på vår side.

De konstante trusler og vold fra politiske eliter og medie-eliter for å knuse medie-mangfold med henvisning til «demokratiske verdier» vil bare tjene til å ytterligere avsløre hykleriet fra de dominerende mediene og deres innleide skribenter.

Vi må fortsette å kjempe, fordi selve kampen er en form for seier.

Med velvillig tillatelse fra Jonathan Cook. Han er en britisk journalist basert i Nasareth i Israel, og har bl.a vunnet Martha Gellhorn-prisen for journalistikk. Tale på International Festival of Whistleblowing, Dissent and Accountability 8. mai 2021.

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Les også: Hvordan kjempe mot propagandamaskinen og vinne?