oss 100 kroner!
Av Jan Herdal.
De såkalte pandemitiltakene medførte at bilsalget i Europa i fjor sank med 23,7 prosent eller 3 millioner enheter i forhold til året før. De europeiske bilprodusentenes organisasjon ACEA regner med at salget i år bare vil øke med 10 prosent i forhold til fjoråret.
I så måte er salgstallene for april i år enda en nedtur. Til tross for en økning i forhold til april i fjor, er det fortsatt 300.000 enheter eller ca. 25 prosent ned i forhold til samme måned i 2019.
Ifølge tall fra bilprodusentene var 1,1 millioner arbeidsplasser allerede i fjor vår direkte berørt av nedskjæringer i bilfabrikkene. Dette omfattet ikke underleverandørene. I alt 13,9 millioner arbeidsplasser er tilknyttet bilproduksjonen i Europa.
Mangel på halvledere og andre elektroniske komponenter er oppgitt som årsak til at europeisk bilindustri fortsatt sliter. Litt merkelig, da produksjonen ennå er langt under 2019-nivå. Da var det ikke snakk om slike etterslep.
Også kinesiske bilprodusenter klager over de samme problemene. Det hindret ikke at de hadde et sterkt første kvartal i år med et salg på 5,09 mill. enheter, så vidt over 1. kvartal 2019, ifølge Marketwatch. Kinas bilindustri var allerede tilbake på nivået før plandemien.
Etterspørselen ble midlertid svekket fra midten av februar, og marssalget var 19 prosent ned i forhold til januar. Sannsynligvis en kortvarig forstyrrelse.
I EU er problemer med «forsyningslinjene» blitt et vanlig tema. Disse har stadige oftere utspring i Kina, verdens nye industrisentrum. Det ville ikke være verken underlig eller suspekt om verdens største bilprodusent ved knapphet prioriterer sin egen industri.
Også europeiske bilprodusenter satser sterkt på verdens største bilmarked. Europas største bilprodusent, Volkswagen, solgte f. eks. 1,7 millioner biler i Europa i 2019, men hele 3,1 millioner i Kina, fra sine fabrikker der. Kapitalen kjenner ingen grenser.
Det er lenge siden Europa var Volkswagens viktigste marked.
Det sivilisasjonsfiendtlige «grønne helvete» drenerer systematisk Europas industrier for kapital, gruvedrift og råvareproduksjon, rimelig og stabil energi, kompetanse og allsidighet. Kort sagt – forsyningslinjer.
Når virkeligheten blir for vanskelig, erstattes de håndfaste materielle kravene av en uendelighet av høytflygende, innholdsløs retorikk, fantasifulle utredninger, forslag, studier, prognoser, scenarier og utopier av nærmest sykelig karakter.
Det bærer utfor stupet med åpne øyne, og ingen er i stand til å gjøre noe med det.
