oss 100 kroner!
Myanmars politiske leder Aung San Suu Kyi og andre ledere i regjeringspartiet ble arrestert av de militære styrkene i landet i morgentimene 1. februar 2021 og det ble innført direkte militært styre i landet. Militærjuntaen har innført ett års unntakstilstand og lovt å gjeninnføre sivilt styre, men uten å oppgi noe tidspunkt for dette. Seinere har det vært mange massedemonstrasjoner mot kuppet.
Men under overflaten pågår det en kamp mellom USA og Vesten på den ene sida og Kina på den andre. Myanmar har ei lang grense mot Kina og Kina er landets største handelspartner. Kina og Myanmar har undertegnet avtaler om China-Myanmar Economic Corridor (CMEC), som er en del av det store silkeveibeltet (BRI) og som er et nøkkelled i Kinas samarbeid med hele ASEAN. Fra Kinas side vil denne korridoren være et ledd å å løse «Malakkaproblemet», det vil si det problemet at mye av Kinas handel sjøveien går gjennom det trange Malakkastredet, som er svært lett å blokkere militært.
USAs innblanding i Myanmar handler om Kina
USA har stilt seg i spissen for protestene mot militærkuppet, men det må ikke få noen til å tro at USA plutselig har blitt for demokrati og menneskerettigheter. For USA handler dette om hybridkrigen mot Kina. Ved å skape kaos i Myanmar kan de påføre Kina skader.
Derfor er hele soft-power apparatet til USA mobilisert bak protestene i Myanmar. Det er National Endowment for Democracy, so igjen bare er en sivil front for CIA som har stilt seg bak Assistance Association for Political Prisoners (AAPP). Deres leder Ko Bo Kyi er en NED-fellow.
Nettsidene til NED viser også at USA har pløyd mye penger inn i NGOene i landet. Dette er et mønster vi kjenner igjen fra regimeskiftekampanjene rundt omkring i verden. Og så snart det er tale om regimeskifte er alltid erkespekulanten og multimilliardæren George Soros med. Hans Open Society Foundation er også tungt inne i Myanmar. Ifølge deres egne nettsider har de støttet mer enn 5000 Myanmar-studenter de siste 25 årene, de har bygd opp landet «uavhengige mediascene», bygd opp minst 11 NGOer og fem tenketanker. Soros er svært bevisst på å bygge opp en kader og et organisatorisk nettverk forut for ethvert regimeskifte.
Nå kan han spille på lag ikke bare med NED, men også med USAID, der Joe Biden har satt inn krigerkvinnen og regimeskifteentusiasten framfor noen, Samantha Power.
Det var hun som utviklet den såkalte «responsibility to protect» R2P-politikken, den som har lagt grunnlaget for så mange intervensjoner i strid med FN-pakten.
Stephen Lendman kaller henne «krigsgudinnen» og viser til den berømte samfunnsforskeren Edward Herman, som sa at hun tilhørte «kryssermissil-venstre». Den minst like berømte historikeren Howard Zinn (1922 – 2010) likestilte henne med terrorister, men der de dreper sivile med bombebeltet, dreper hun dem fra fly. Resultatet og moralen er den samme.
Power har kalt USAs utenrikspolitikk «ei verktøykiste» til bruk for å oppnå USAs mål, og denne verktøykista inneholder et stort antall verktøy for å utløse regimeskifter, bombekampanjer og ødeleggelse av hele land. Hun, Hillary Clinton og Susan Rice drev gjennom den katastrofale krigen mot Libya. Sistnevnte får også en sentral plass i Biden-administrasjonen.
Liberal internasjonalisme og «smart power»
I 2004 skrev Suzanne Nossel en artikkel til Foreign Affairs der hun argumenterte for det hun kalte liberal internasjonalisme og anbefalte at USA for å beholde sitt verdensherredømme måtte kombinere militær makt med det hun kalte «smart power». Smart power ble et nøkkelbegrep i hauken Hillary Clintons utenrikspolitiske program.
Bush-administrasjonen har kapret den en gang så progressive doktrinen liberal internasjonalisme, for å rettferdiggjøre muskelbrukende militarisme med arrogant unilateralisme (enerådighet fra USAs side). Progressive må gjenerobre arven etter Wilson, Roosevelt, Truman og Kennedy med en utenrikspolitikk som vil bygge opp under USAs makt og samle verden bak den.
Nossel argumenterte for at USAs strategiske tenkning må kople den militære innsatsen sammen med humanitære mål:
En fornyet liberal internasjonalisme anerkjenner at militær makt og humanitær innsats kan styrke hverandre gjensidig.
Og det er denne strategien som ligger til grunn for USAs engasjement i Myanmar. Og foreleggene finnes i Ukraina, Georgia, Syria, Libya, Jugoslavia og så videre.
Det vi kan vente oss er at de USA-styrte NGOene bevisst vil prøve å lokke militærjuntaen til å bruke overdreven vold, slik at det kan bli et kort å bruke i R2P-strategien. Og militærjuntaen er tradisjonelt ikke vanskelige å be.
Kina har prøvd å bidra til å dempe konfliktene, blant annet ved å be partene om å besinne seg og unngå voldsbruk. Det samme har Kina gjort i forholdet mellom Bangladesh og Myanmar for å få dem til å løse Rohingya-krisa gjennom forhandlinger.
