oss 100 kroner!
Av pensjonert oberstløytnant Einar Magnus Ødegård, publisert på Derimot.no.
Utenriksminister Locsin var 1.-3. april i Kina, det er også utenriksministerne fra Malaysia, Indonesia og Singapore som er de førende land i ASEAN var. Det meldes at det skal gjøres forsøk på å løse den ulykkelige situasjonen i Myanmar, og til tosidige samtaler med landene.
VFA? (Den utløpte militær-avtalen mellom USA og Filippinene, red.) Når ingen meldinger om forhandlingsresultat er kommet, må vi bruke logikken.
Etter utenriksminister Wangs 2-dagersvisitt til Manila før VFA-forhandlingene med USA, og den lange rosende omtalen av samarbeidet Manila-Beijing i Manila Bulletin deretter, kan det tyde på at VFA er svekket.
Ingen omtale av resultatet er tydeligvis i både USAs og Filippinenes interesse. USA tåler ikke å miste ansikt, Duterte ønsker ikke å hisse opp en sterk opposisjon som fortsatt ønsker en VFA. Hva kan ha skjedd?
Status for forhandlingene var at Filipinene har sagt opp avtalen med USA om VFA, men iverksettelsen av oppsigelsen var blitt skjøvet ut i uviss tid.
Mulighetene er da kanskje:
- – Iverksettelsen av oppsigelsen kan fortsatt være skjøvet ut, for eventuelt å bli drøftet på nytt avtalt tidspunkt, eller i det uvisse
- – Iverksettelsen er blitt gjort, med resultat at amerikanske forhåndslagere av materiell og flyavdeling skal være ute av landet en bestemt dato, og all amerikansk øvingsaktivitet på Filippinene er stanset.
Sannsynligheten er størst for at VFA er endelig avsluttet. Den bastante prokinesiske tonen i nevnte avisartikkel tilsier det. Kina har stilt krav til Duterte.
Resultatet vil unektelig bli at USA vil sette inn store ressurser for å svekke det bestående styre som vil fortsette til neste valg i 2022. Metodene vil være de vanlige, med propaganda og pengestøtte til alle opposisjonsgrupper. Muligheten for militært kupp synes ikke å være tilstede, fordi sjefene virker fornøyde med det som president Duterte setter i verk.
Hvis derimot iverksettelsen av å si opp VFA er skjøvet ut i tid vil vi se at Bidenadministrasjonen fortsatt vil være forsiktig med å kritisere Duterte for hans HR-brudd. CIA og NEDs (To av USA verktøy til regime-endringer i andre land, red.) arbeid til støtte for at opposisjonen vil fortsette med full styrke for at kommende valg skal vinnes. Og selvsagt vil da USA presse for å atter aktivere en eller form for militær aktivitet her.
Tiden vil vise om det kommer meldinger som indikerer det ene eller det andre.
Et kart over Sør-Kinahavet viser at havområdet er dypt med tre grupper grunne farvann. Midt i vestre del ligger det store Spratlyområdet med utallige holmer, atoller og grunne banker. I nordvest finnes Paracelgruppen som er lik men mindre i utstrekning, som også Scarborough Shoal i nord øst er.
Malakkastredet mellom Indonesia og Malaysia/Thailand er flaskehalsen for skipsfart til og fra Øst-Asia. Tretti prosent av verdens varehandel føres der, og videre utenfor kysten av Vietnam til havner der i landet, og videre langs kysten av Kina til havner der. Skipsfart på Filipinene og Øst-Asia går den korteste ruten utenfor Palawan og Luzon.
Verdens handelsflåte unngår således de grunne farvann som Spratly, Paracel og Scarborough Shoal er.
Verdt å merke seg er at alle land omkring Sør-Kinahavet har faste bosetninger i hver ‘sine’ tradisjonelle fiskeområder og havrettskrav.
Spratlyområder har nesten utallige atoller og andre hinder for skipsfart men med dypvannsrenner mellom. Kart som viser hvor de seilbare dypvannskanalene er kan ikke finnes.
I slike har US Navy i flere år drevet gjentatte gjennomseilinger, også innenfor de tolv NM territorialfarvann omkring Kinas kunstig oppbygde øyer der. Syv slike baser i Spratlygruppen har militære instalasjoner, flyplass og dypvannshavn. Kina kunngjorde i 2017 sjøgrensene rundt øyene slik det skal gjøres etter internasjonale overenskomster for sjøfart. Om disse er å bemerke at fire eller fem av dem de siste år er blitt bygd ut innefor Filipinenes krav på 200 NM ifølge havrettsdomstolen i den Haag. Basene ligger i nordøstre del av Spratlygruppen. Like bemerkelsesverdig er at Manilaregjeringene ikke har hatt store protester mot utbyggingen.
Mot de provoserende amerikanske seilasene signaliserte bare kinesisk kystvakt inntil årsskiftet 2020-21. Da fikk den ordre om å bruke skarpe våpen dersom fremmede lands skip ikke etterkom signaliserte ordrer om ikke å krysse sjøgrensen. Så vidt vites har US Navy senere unngått å begå slike grenseoverskridelser.
I løpet av påsketiden er det kommet mange nyhetsmeldinger om at tohundre og tjueseks -226- kinesiske store fiskefartøyer har oppholdt seg ved Juan Felipe Reef, som er et V-formet atoll innen Filipinenes krav på rettigheter. Et satellittfoto viste at skipene lå oppankret i linjeformasjoner fra førti fire i tallet til noen få skip i hver. Ingen aktivitet er meldt, heller ikke landstigning på atollet.
Dette er internasjonalt farvann der alle sjøfarende kan ferdes. Likevel har filipinsk UD sendt en note til Kina med klage på ansamlingen av skip ved Juan Felipe Reef. Svaret lyder at skipene har søkt beskyttelse i uvær.
Meldinger mandag 5. april forteller at førtifire kinesiske skip befinner seg i lagunen ved Juan Felipe Reef uten at aktivitet vises. Hvor de mange andre skip der har tatt vegen opplyses ikke.
Hensikten med den store samlingen sivile kinesiske skip i Spratly-gruppen er ikke blitt meddelt fra noen kinesisk instans.
Jeg ser to mulige hensikter:
– Fysisk blokkere de åpenbart trange sammenhengende dypvannskanalene mellom hindrene for trygg seilas. Hensikten vil kunne være å stanse US Navys provoserende gjennomseilinger kalt ‘Freedom of Navigation’.
– ‘Okkupere’ lagunen av Juan Felipe Reef for at ikke US Navy lett skulle gjennomføre en landstigning der med sine landgangsavdelinger kalt marines.
Hvorfor dette har skjedd må stå ubesvart. Har Kina informasjon om forestående amerikanske operasjoner i Sør-Kinahavet, og har tatt forholdsregler?
En økende filippinsk politisk opposisjonsvirksomhet rettet mot Kina er tydelig. Senatorer klager på de kinesiske skip ved Juan Felipe Reef, naturverngrupper forlanger erstatninger for ødelagte fiskebanker grunnet kinesisk mudring for å bygge de kunstige øyene.
Huskes bør at den kinesiske basebyggingen innen Filippinenes havrettskrav tidligere knapt nok er blitt nevnt i media.
At de kinesiske skip befinner seg i internasjonalt farvann, og uten at virksomhet omkring skipene meldes, synes de mange som klager å være uten betydning. Det viktigste er å klage, og derved få ønsket mediaoppmerksomhet for å tilfredsstille misfornøyde i folket. Klagene har ingen grunn i herskende regel om fri seilas.
