Norsk Folkehjelp svarer Eva Thomassen og Lars Birkelund

0
Flyktningleir i nærheten av Idlib. Foto: Norsk Folkehjelps nettsider.

Av Håkon Ødegaard, Norsk Folkehjelp.

I sine innlegg på Steigan.no og i sosiale media nylig retter Eva Thomassen og Lars Birkelund nok en gang kritikk mot Norsk Folkehjelp og kommer med til dels grove beskyldninger mot de sivilsamfunnsaktørene og lokale humanitære organisasjonene Norsk Folkehjelp samarbeider med.

Thomassen tydeliggjør uenigheten mellom Norsk Folkehjelp og henne når hun sier at «Der Norsk Folkehjelp snakker om «konflikt» snakker jeg om en intervensjonskrig mot en suveren stat. Der Norsk Folkehjelp snakker om «opposisjon», «demokratiaktivister», «moderate opprørere» eller «aktører» snakker jeg om terrorister eller terrorgrupper.»  

At Syria-konflikten er en internasjonalisert konflikt, er det liten uenighet om. Når FN omtaler konflikten i de titalls resolusjoner som FNs sikkerhetsråd har vedtatt siden 2011, kalles ikke konflikten en intervensjonskrig. Alle resolusjonene framhever også internasjonale samfunns forpliktelser til Syrias suverenitet, uavhengighet, enhet og territorial integritet. Sikkerhetsrådet understreker videre at en bærekraftig løsning på den nåværende krisen i Syria kun kan oppnås gjennom en inkluderende og syrisk-ledet politisk prosess som møter den legitime ambisjoner fra det syriske folket (Ref. Sikkerhetsrådsresolusjon 2254). Norsk Folkehjelp deler FNs analyse, men det er selvsagt helt legitimt å være uenig i denne, slik Thomassen er. 

Langt verre er det imidlertid når Thomassen beskylder Syrias svært utsatte sivilsamfunn og demokrati- og menneskerettighetsaktivister og humanitære hjelpearbeidere for å være terrorister. Det er i beste fall oppsiktsvekkende. På The Economists Democracy Index 2020 kommer Syria som nummer 164 av 167 land. Bare Nord-Korea, Den Sentralafrikanske republikk og Kongo kommer verre ut. I årets briefing til FNs menneskerettighetsråd, som er verdt å lese for den som ønsker å skaffe seg oversikt over hvordan konflikten har utviklet seg, og de alvorlige menneskerettighetsbrudd som er begått i Syria, sammenfatter FNs Kommisariat for Menneskerettigheter (OHCHR) situasjonen slik: «I løpet av de siste 10 årene har partene i konflikten begått de mest avskyelige bruddene på internasjonal humanitær lov og brudd på og brudd på internasjonal menneskerettighetslov. Slike brudd og overgrep har inkludert handlinger som sannsynligvis vil utgjøre forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og andre internasjonale forbrytelser, inkludert folkemord.»  Blant de aktørene som har begått og fortsatt begår disse overgrepene er selvsagt de terrorgruppene Thomassen omtaler i sitt innlegg og som har kontroll i deler av Idlib. Men i enda større grad er overgriperen dessverre de syriske myndighetene selv. Ikke noe sted i rapporten beskrives sivilsamfunnsaktivister eller humanitære hjelpearbeidere som terrorister eller overgripere.  I Amnesty Internationals rapport «Between the Prison and the Grave» fra 2015  dokumenteres det derimot hvordan titusenvis av mennesker er forsvunnet etter å ha blitt arrestert. Her beskriver Amnesty også hvordan myndighetene, som svar på protestene som brøt ut over hele landet i 2011, lanserte «en koordinert kampanje for å arrestere og med makt, la forsvinne fredelig motstandere av regjeringen. I begynnelsen var dets primære mål for arrestering fredelige demonstranter og mangeårige politiske aktivister.»(AI. s27) 

Selv om Norsk Folkehjelp altså er uenige i analysen av Syria-konflikten og Norsk Folkehjelp i motsetning til Thommassen ser fredelige syriske demokratiaktivister, hjelpearbeidere og sivilsamfunn som legitime aktører, er vi likevel enige om en ting. Det er svært krevende å drive bistand i Syria. Flere av konfliktens aktører respekterer ikke humanitarrettens prinsipp om at alle sivile som lider som følge av en konflikt har rett på humanitær bistand (Thomassens og Birkelunds uttalelser når det gjelder humanitær bistand til Idlib kan tolkes som at de mener dette prinsippet i humanitærretten ikke skal legges til grunn når det gjelder humanitær bistand til sivile som oppholder seg i områder som kontrolleres av grupper med bånd til Al Qaeeda, men vi velger ikke å gå inn på dette her). 

Norsk Folkehjelp står ansvarlig overfor våre donorer for at midlene som bevilges når fram til mottakergruppen, og brukes etter formålet. For å sikre det har vi kontrollmekanismer og prosedyrer på plass. I komplekse kontekster som Syria er det særlig viktig. Å bistå i områder som kontrolleres at utenomstatlige aktører, er krevende, blant annet fordi den fysiske og institusjonelle infrastrukturen er skadet. Derfor må vi stadig utvikle og forbedre våre prosedyrer som sikrer at hjelpen kommer fram på en forsvarlig måte.  

For øvrig fremmer Thomassen i sitt innlegg på nytt en rekke udokumenterte beskyldninger mot Norsk Folkehjelp og vår virksomhet i Syria. Dette er beskyldninger hun også tidligere en rekke ganger har fremmet og som har vært gjennomgått av Faktisk.no. Vi går derfor ikke inn på disse igjen. Vi velger heller ikke gå inn i debatten omkring det internasjonale samfunns og enkeltlands bruk av sanksjoner. Norsk Folkehjelp er en ikke-statlig aktør og det er stater som vedtar sanksjoner. 

Forrige artikkelAmnesty International med ny konspirasjonsteori
Neste artikkel«The Trial of the Chicago 7»