Makt og frihet i smittejaktens tid

0
Ung kvinne kaster maska og blir fri. Shutterstock

«Ett av de viktigste spørsmålene historikere kommer til å undersøke i tiår fremover, er hvor den radikalt nye pandemipolitikken til Solberg-regjeringen i 2020–2021 kom fra, og hvilke verdier og perspektiver den hvilte på.» Dette skriver professor Terje Tvedt i en viktig kronikk i Aftenposten. Vi gjengir de første avsnittene og henviser leserne til å lese resten her.

Tradisjonelle planer og ny strategi

Å beskytte samfunnets og innbyggernes helse under truende pandemier har alltid vært en viktig oppgave for staters politiske lederskap. I 2006 la Stoltenberg-regjeringen frem «Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa».

Den beskrev en mulig fremtid der samfunnet skulle håndtere at «50 % av befolkningen blir smittet i løpet av et halvt år» og «25 % av befolkningen blir syke og sengeliggende» og «5000-13.000 ekstra dødsfall i forhold til en normal vintersesong.» Planen la opp til smittebegrensing og at samfunnslivet skulle fortsette som normalt.

Ett år etter at Solberg-regjeringen fikk makten la helseminister Bent Høie frem sin egen «Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa» i 2014.

Den tok utgangspunkt i det som da var selvsagt: Samfunnet måtte gjøres i stand til å fungere som normalt under fremtidige pandemier. Selv i en situasjon der 2,5 millioner ville bli smittet og 1.250.000 syke (s. 5), og helsevesenet måtte ta seg av opptil 14.000-16.500 innleggelser, hvorav 1400–2800 på intensiv behandling (s. 84).

Den dominerende holdningen til lockdown av samfunnet ble sammenfattet i 2009. Da forsøkte Helsedirektoratet å roe den norske befolkningen og poengtere at svineinfluensaen for de aller fleste er en mild sykdom. De anslo at rundt 175.000 nordmenn kunne være smittet.

Folkehelseinstituttets talsperson sa: «Å stenge skoler, offentlig kommunikasjon eller grenser er dyre tiltak som ikke har effekt. De er i verktøykassen vår, men er helt uaktuelle. Det er bare snakk om slikt dersom samfunnet er i oppløsning» (min uth., Aftenposten 29. oktober 2009).

Mot en slik bakgrunn kom Solberg-regjeringens beslutning 12. mars 2020 om nedstengning av samfunnet som lyn fra klar himmel.

Statsministeren holdt en dramatisk tale der hun slo fast at de innførte «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid».

Det var 621 smittede i Norge (NTB 12. mars 2020), men regjeringen stengte likevel alle landets barnehager og landets skoler i sju uker for å stanse viruset, forhindre at helsevesenet kollapset og redde liv.

Norsk pandemipolitikk: WHO-kopi

Om morgenen samme dag, den 12. mars, lanserte Verdens helseorganisasjon (WHO) sine strategiråd. Bakgrunnen de tegnet, var dramatisk: I Europa var i gjennomsnitt én av 20 smittede allerede døde. Prognosen gikk ut på en dødelighetsrate globalt på rundt 4 prosent.

WHO oppfordret regjeringer om å handle raskt og vurdere «å stenge skoler og universiteter, innføre hjemmekontor, minimalisere offentlig transport og å stoppe ikke-nødvendig reise».

Deres siste setning manet til global solidaritet: «For alle land er det endelige målet det samme: å stoppe viruset fra å spre seg, for å redde liv.» Denne politikken ble altså med samme ordlyd frontet av Solberg og Høie noen timer senere i Oslo.

Terje Tvedt

Kommentar:

Igjen har Terje Tvedt lykkes i å gripe essensen av en situasjon og sette søkelyset på det svært urovekkende og problematiske med regjeringas koronapolitikk. Her på steigan.no har vi gang på gang spurt Erna Solberg og Statsministerens kontor om hvem som ga dem beskjed om å følge den politikken de la fram 12. mars i fjor og som de har fulgt siden. Men det har aldri vært noe svar å få. Politikken med «å stoppe viruset» med stadig mer drakoniske og anti-demokratiske «tiltak» har vært fulgt siden da, uten at det finnes noe som helst vitenskapelig grunnlag for at lockdown og skolestengninger har noen effekt mot et virus.

Man har brutt 180 grader med den politikken som var internasjonal og norsk standard fram til da, uten å begrunne det og uten å gjøre noen konsekvensutredning.

«Tiltakene» har kostet Norge minst 300 milliarder kroner. De har kastet mer enn 100.000 folk ut i arbeidsløshet. Hele bransjer ligger og forblør. Grunnlovens demokratiparagrafer er brutt på nesten alle tenkelige måter, menneskerettigheter og personlig frihet er satt til side, langt på vei, og barnekonvensjonen brytes daglig.

Og man har lansert et helt nytt syn på forholdet mellom mennesker og resten av naturen, slik Tvedt peker på:

Det sykdomsfrie samfunn og frykten for naturen

Strategien målbærer et nytt syn på forholdet mellom mennesket og natur: Det å være bærer av virus, det å være smittet – som i moderne tid har vært oppfattet som et aspekt ved det å være menneske – oppfattes som en trussel mot hele samfunnet. Derfor må også friske mennesker overvåkes og isoleres.

Covid-19 er ett av mange alvorlige virus i en uendelig lang rekke og som samfunn har håndtert på mange plan. Det vil alltid komme nye virus, slik det har gjort siden lenge før mennesket oppsto.

En politikk for å stoppe all smitte har ingen barriere mot forestillingen om at mennesket kan og bør stille seg utenfor disse store evolusjonære prosessene.

Den moderne ideen om det suverene mennesket fremtrer her i en ekstrem utgave: Mennesket, og i dette tilfellet WHO og politikere, er, eller kan bli, naturens herre.

Den nye Prometheus

Mary Shelley skrev boka om den unge studenten Victor Frankenstein som brukte sine kunnskaper om biologi til å skape et monster som fikk sitt eget liv. Det satte i gang krefter som unge Frankenstein ikke var herre over. Mary Shelley kalte også boka Den nye Prometheus, etter den greske halvguden som i trass mot gudenes vilje ga mennesket kunnskap om ilden. Romanen kan for eksempel leses som en advarsel mot at mennesket manipulerer naturen i for stor grad.

Regjeringa, WHO og tilsvarende koronafyrster representerer den samme hubris, den samme forestillinga om at mennesket skal herske over naturen istedet for å innse at vi er natur og må leve i samspill med resten av naturen. Folk har lest Frankenstein som en skrekkroman, den bør heller leses som en djupt etisk roman om den farlige tendensen vi har sett i epoken etter at boka kom ut, og ikke minst etter andre verdenskrig, foestillinga om mennesket som hersker over naturen. Dermes er boka også ei dystopisk fortelling om vår tid og vår nære framtid.

Forrige artikkel– Oslo vil kunne gi USA militærbaser i Arktis
Neste artikkel– Hvis Ukraina starter en fullskala krig i Donbass, vil Russland bli tvunget til å forsvare innbyggerne