oss 100 kroner!
Eliter og hofftjenerne deres som utbasunerer sin moralske overlegenhet ved å fordømme og tie i hjel de som ikke språklig samsvarer med politisk korrekt tale, er de nye Jakobinere.
Av Chris Hedges, Sheerpost. Oversatt av Espen B. Øyulvstad.
Pastor Will Campbell ble tvunget ut av sin stilling som direktør for religiøst liv ved Universitetet i Mississippi i 1956. Grunnen? Hans budskap om integrasjon. Han eskorterte svarte barn gjennom en fiendtlig mobb i 1957 for å integrere Little Rocks sentrale videregående skole. Han var den eneste hvite personen som ble invitert til å være en del av gruppen som grunnla Martin Luther King Jrs Southern Christian Leadership Conference. Han bidro til å integrere Nashvilles lunsj-kafeer og organisere Freedom Rides.
Men Campbell var også, til tross for en rekke dødstrusler fra hvite tilhengere av raseskille, en uoffisiell prest i den lokale avdelingen i Ku Klux Klan. Han fordømte og kjempet offentlig mot Klanens rasisme, terror- og voldshandlinger. Han marsjerte med svarte sivile aktivister i sitt hjemlige Mississippi. Han nektet å «kansellere» hvite rasister ut av sitt liv. Han nektet å demonisere dem som mindreverdige mennesker. Han insisterte på denne formen for rasisme som ond, men ikke så lumsk som kapitalismen. Den skapte økonomisk elendighet og ustabiliteten som presset hvite inn i rekkene til voldelige, rasistiske organisasjoner.
«Under borgerrettighetsbevegelsen, da vi utviklet strategier, sa noen som regel «Ring Will Campbell. Sjekk med Will,». Det skrev John Lewis i introduksjonen til den nye utgaven av Campbells memoarer» “Brother to a Dragonfly,”», «en av de viktigste bøkene jeg leste som seminarist. «Will visste at den sørlige historiens tragedie hadde falt på våre motstandere, så vel som våre allierte. På George Wallace and Bull Connor, samt Rosa Parks og Fred Shuttlesworth. Denne tragedien hadde skapt Ku Klux Klan, så vel som Student Nonviolent Coordinating Committee. Innsikten gjorde at Will så rasemessig helbredelse og rettferdighet, fulgt gjennom mot, kjærlighet og tro som veien til åndelig frigjøring for alle. «
Jimmy Carter skrev om Campbell at han «rev ned veggene som skilte hvite og svarte sørstatsfolk.» Black Panther organisatoren, Fred Hampton, gjorde det samme i Chicago. Derfor utførte FBI – som sammen med CIA, i realiteten er allierte av de liberale elitene i deres krig mot Trump og hans tilhengere – drapet på ham.
Campbells hjemby besluttet at Klanen ikke skulle få lov til å ha plass i 4. juli paraden. Campbell synes dette var greit. Hans betingelse var at gass og el-selskapet også ble forhindret i å delta: Det var ikke bare hvite rasister som påførte de uskyldige og sårbare lidelse, men institusjonene som plasserer den hellige profitt før menneskelivet.
«Folk kan ikke betale sine gass- og elektriske regninger. Varmen blir slått av og de fryser og noen ganger dør, spesielt hvis de er eldre,» sa han. «Dette er også en terrorhandling.»
Klanens lovbrudd kunne håndteres og straffes. Storkulturens rasisme var og er en del av kjernen til samfunnet. Den er et mye større problem og er mye vanskeligere og håndtere. Dens innflytelse er langt mer uhyggelig, mente Cambell.
Campbell ville ha minnet oss om at demoniseringen av Trump-tilhengerne som stormet hovedstaden, er en forferdelig feil. Han ville ha minnet oss om at rasistisk urettferdighet bare vil bli løst med økonomisk rettferdighet. Han ville ha kalt på oss for å nå ut til de som ikke tenker som oss. De som ikke taler som oss, men blir latterliggjort av det dannede samfunn. De lider av samme økonomiske marginalisering. Han visste at de ulikhetene i rikdom, tap av status og håp for fremtiden, kombinert med langvarig sosialt utenforskap, genererte den forgiftede solidariteten som gir opphav til grupper som Klanen eller Proud Boys.
Vi kan ikke helbrede sår vi nekter å anerkjenne.
Washington Post analyserte de offentlige registreringene av 125 siktede for deltakelsen i stormingen av hovedstaden 6. januar. WP fant at «nesten 60 prosent av dem som står overfor tiltale knyttet til Kongress-opptøyene, viste tegn på tidligere pengeproblemer. Inkludert konkurs, varsler om utkastelse eller oppsigelser (av huslån, min anm.), dårlig gjeld, eller ubetalte skatter de siste to tiårene.»
«En California-mann erklærte seg konkurs, en uke før han angivelig ble med i angrepet. Dette i henhold til offentlige dokumenter,» rapporterte avisen. «En Texas-mann ble siktet for å ha tatt seg inn i Kongressen. Dette skjedde en måned etter at firmaet hans ble rammet av en nesten $ 2000 statsskatt. Flere unge siktede kom fra familier med historier om økonomiske problemer. «
Vi må anerkjenne tragedien i livene til Capitol-stormere. Samtidig må vi fordømme rasisme, hat og lengsel etter vold. Vi må også forstå at vår mest svikefulle fiende ikke er folk som er politisk ukorrekt eller rasistiske, men den makta konsernene har, samt et mislykket politisk styre og et rettssystem som kynisk ofrer folk og miljø på profittens alter.
I likhet med Campbell, kommer mye av min egen familie fra den landlige arbeiderklassen. Mange omfavnet fordommer. Min far, en presbyteriansk prest, fordømte fordommene regelmessig fra prekestolen. Gjennom en kombinasjon av flaks og stipend til eliteskoler, slapp jeg unna. De gjorde aldri det.
Min bestefar, intellektuelt begavet, ble tvunget til å slutte på videregående skole det siste året. Søsteras ektemann døde. Han måtte jobbe på gården for å forsørge sine barn. Hvis du er fattig i Amerika, får du sjelden mer enn en sjanse. Og mange får ikke en. Han mistet sin sjanse.
Byene i Maine, hvor mine slektninger kommer fra, har blitt ødelagt av nedstengningen av møller og fabrikker. Det finnes lite meningsfylt arbeid. Det er et ulmende sinne forårsaket av ekte følelser av svik og fangenskap. De lever, som de fleste i den amerikanske arbeiderklassen, liv i stille desperasjon. Dette sinne er ofte uttrykt på negative og destruktive måter. Men jeg har ingen rett til å avvise dem som uopprettelige.
Å forstå er ikke å gi opp. Men hvis de herskende elitene og deres hofftjenere, maskert som journalister, fortsette på triumferende vis å angripe dem som «mindreverdige» mennesker – eller, som Hillary Clinton kalte dem – «deplorables» (tvilsomme, skandaløse, ekstremt slemme, min merkn.) og samtidig nekter å skrive om den groteske sosiale ulikheten som har gjort dem «mindreverdige», sårbare og redde, så vil det gi drivstoff til stadig høyere grad av ekstremitet og stadig større grad av statlig undertrykkelse og sensur.
Kanselleringskultur: En heksejakt utført av selvutnevnte, moralistiske dommere over ytringsfriheten. De har blitt trend-aktivismen til en liberal klasse som mangler motet og de organisatoriske ferdighetene til å utfordre de faktiske maktsentrene: Det militær industrielle komplekset, dødelig, militarisert politi, fengselssystemet, Wall Street, Silicon Valley og etterretningsbyråene. De gjør oss til det mest spionerte på, granskede, fotograferte og overvåkete befolkningen i menneskets historie. Den fossile energi-industrien, og et politisk og økonomisk system fanget av makten til de mektige få.
Det er mye lettere å vende seg bort fra disse overveldende kampene og heller å ta uheldige folk som gjør verbale tabber. De som ikke snakker i det godkjente språket. Eller omfavner de godkjente holdninger til de liberale elitene. Disse renhetstestene har nådd absurde og selvdestruktive høyder: Inkludert en inkvisitorisk blodtørst fra 150 ansatte i New York Times. De krever av ledelsen, som allerede hadde undersøkt og behandlet det som i verste fall var dårlig dømmekraft av veteranreporteren Don McNeil. Han gjentok et rasistisk kallenavn i en diskusjon om rase. Hans kolleger ville tvinge ham ut av avisen, noe som ledelsen motvillig gjorde.
Ofte er målene for kanselleringskulturen radikale: Feministene som driver et krisesenter for kvinner i Vancouver, gir ikke adgang til trans mennesker. Grunnen er at de fleste jentene og kvinnene på senteret har blitt fysisk angrepet og traumatisert av de med mannlige kropper. Ingen kritikere av disse feministene tilbringer ti eller tolv timer om dagen i et krisesenter som tar vare på misbrukte jenter og kvinner. Mange ble prostituert som barn. Kritikerne fyrer av fragmentariske argumenter for å angripe senteret og kutte deres finansiering. Kanselleringskulturen, som den kanadiske feministen Lee Lakeman sier, er «bevæpningen av kunnskapsløshet.»
Kanselleringskulturens foregangsmenn var de kapitalistiske elitene og deres røde propaganda åte. Sjokk-troppene deres i FBI, brukte denne åten til å bryte ned, ofte gjennom vold, radikale bevegelser og fagforeninger. Tusenvis av mennesker ble i anti-kommunismens navn, kansellert ut av kulturen. Den velfinansierte Israel-lobbyen er en mester i kanselleringskultur. Lobbyen stenger ned kritikere av den israelske apartheidstaten, og de av oss som støtter boikott, de – innvestering og sanksjoner: BDS-bevegelsen, som antisemitter. Kanselleringskulturen drev forfølgelsen av Julian Assange og sensuren av Wikileaks. Silicon Valley-algoritmer styrer lesere bort fra innhold, inkludert innholdet mitt, kritisk til imperialist- og konsernmakt.
Til slutt blir denne mobbingen brukt av sosiale medieplattformer. De er integrert i statens sikkerhets- og overvåkingsorganer. Ikke for å fremme høflighet, som støttespillere argumenterer for, men hensynsløst bringe dissidenter, intellektuelle, kunstnere og uavhengig journalistikk til taushet. Når du kontrollerer hva folk sier, kontrollerer du hva de tror.
Denne kanselleringskulturen er omfavnet av konsernenes medieplattformer: Glenn Greenwald skriver, «Lag av journalister i tre av de mest innflytelsesrike bedriftsmediene – CNNs» media reportere «, NBCs ‘desinformasjons rom enhet’ ( Ben Collins og Brandy Zadrozny), og teknologi reporterne i New York Times (Mike Isaac, Kevin Roose, Sheera Frenkel) – vier hoveddelen av sin ‘journalistikk’ med å søke etter nettsteder online. Der de tror at tale- og høflighetsregler blir krenket, flagger de dem, og deretter insisterer på at straff blir iverksatt (forbud, sensur, regulering av innhold, gjensitting etter skoletid). «
Korporasjoner vet at disse moralske renhetstestene er myntet på oss. Testene gir oss nederlag. De vet at ved å gjøre kanselleringskultur legitimt – og av denne grunn var jeg motstander av å stenge Donald Trump ute fra hans Twitter- og andre sosiale media kontoer: Da kan de bruke det til å tie i hjel de som angriper og avslører strukturen i bedriftenes makt og imperialistiske forbrytelser. Kampanjer av moralsk absolutisme, utvider uenighetene mellom liberalister og den hvite arbeiderklassen. Dette gir splittelser som er avgjørende for å opprettholde makten til konsern-eliter. Kanselleringskulturen er drivstoffet for en svært fascinerende og underholdende kulturkrig. Det gjør anti-politikk til politikk. Viktigst av alt, kanselleringskulturen avleder oppmerksomheten fra det langt ondere, institusjonaliserte maktmisbruket. Det er dette overfornøyde, selvrettferdighetens korstog som gjør den liberale klassen så ekstremt ubehagelig.
Doug Marlette, Pulitzer Pris-vinnende tegneserieskaper av «Kudzu». Den inneholdt en Campbell-inspirert karakter som heter Rev. Vil B. Dunn, og brakte Campbell til Harvard universitetet for å tale da jeg var der. Campbells budskap ble møtt med en blanding av forvirring og åpen fiendtlighet. Det var fint for meg, fordi det betydde at møtelokalet raskt tømtes og resten av natten brukte, Marlette, Campbell, og jeg til å sitte og drikke whisky og spise Bologna-smørbrød. Marlette hadde en anti-etablissement, direkte og grusom humoristisk stil. Akkurat som Campbell. Hans tegneserier, inkludert en som viste Jesus på Langfredag, bærende på en elektrisk stol i stedet for et kors. En annen portretterte Jerry Falwell (Falwell, høyreorientert TV-predikant, min merkn.) som slangen i Edens hage, framprovoserte hylende protester fra rasende lesere.
Campbells memoarer, «Øyenstikkerens bror», er ikke bare vakkert skrevet – Campbell var en nær venn av Walker Percy, hvis romaner jeg også slukte. De var fylt med en ydmykhet og visdom som liberalere, som burde bruke mindre tid i det selv- refererende kaninhullet av sosiale medier, har mistet. Han beskriver Amerika, som rutinemessig bruker mord, tortur, trusler, utpressing og intimidering. Dette for å knuse alle de som motsetter seg det i inn- og utland, som «en nasjon av Klansmenn.» Han nektet å trekke en moralsk linje mellom det amerikanske imperiet, som mange liberalere forsvarer, og de stemmeløse og sinte hvite som flokker seg rundt rasistiske grupper som Klanen. Eller som noen år senere, ville støtte Trump. Imperiets arkitekter og de herskende kapitalister som utnyttet arbeidstakere, saboterte demokratiet, orkestrerte statlig undertrykkelse, grafset til seg uanstendige mengder rikdom og førte endeløs krig var, visste han, den virkelige fienden.
Campbell husker en visning av CBS dokumentaren «Ku Klux Klan: et usynlig imperium». Han ble invitert til å tale til publikum. Filmen viste mordet på de tre sivile rettighetsarbeidere i Mississippi, kastrering av dommer Aaron i Alabama, og dødsfallene til de fire unge jentene i søndagsskole-bombingen i Birmingham. Når filmen viste en Klan-rekrutt som gjorde høyre om da drillansvarlig ropte, «venstre om», brøt publikum ut i «roping, spotting, pipekonsert og gapskratt.» Campbell skriver at han «følte seg kvalm.»
De som så filmen var en gruppe samlet av den nasjonale studentorganisasjonen (NSA). Gruppen inkluderte 1960-tallets nye venstre – radikalere (New Left). De representerte studenter for et demokratisk samfunn (SDS) og Port Huron gruppen: Unge hvite menn og kvinner som hadde ledet protestene på universitetsområdene over hele landet, brent ned bygninger, skapt begrepet «svin» for å referere til politiet. Mange var fra velstående familier.
«De var studenter på, eller nylig uteksaminerte fra rike og ledende høyskoler og universiteter,» skriver han om publikum. «De var slemme og tøffe. På en eller annen måte følte jeg at det ikke var ett radikalt menneske i gjengen. For hvis de var radikale: Hvordan kunne de le av en fattig, uvitende bonde som ikke visste forskjell på venstre og høyre hånd? Hvis de hadde vært radikale, ville de ha grått, og spurt hva som hadde skapt ham. Og hvis de hadde vært radikale, ville de ikke ha sittet og sugd til seg en film produsert for deres oppbyggelse og fornøyelse av etablissementets etablissement – CBS. «
Campbell, som hadde blitt bedt om å adressere gruppen etter filmen, sa: «Mitt navn er Will Campbell. Jeg er en baptistpredikant. Jeg er en Mississippi innfødt. Og jeg er pro-klansmann fordi jeg er pro-menneske. «
Et helvetes spetakkel brøt ut i hallen. Han ble skjelt ut som «fascistsvin» og en «Mississippi-bondetamp.» Mesteparten gikk ut.
«Bare fire ord sagt. «Pro – Klansmann, Mississippi Baptistprest. «Kombinert med ett visuelt bilde, hvit, hadde gjort dem til alt de trodde Ku Klux Klan skulle være: Fiendtlig, frustrert, sint, voldelig og irrasjonell,» skriver han. «Og jeg var aldri i stand til å forklare dem at pro – Klansmann ikke er det samme som Pro-Klan. At den første har å gjøre med en person, den andre med en ideologi. «
De samme sosiale kreftene som produserte Klanens vold, produserte også volden i Watts, Rochester og Harlem, Cleveland, Chicago, Houston, Nashville, Atlanta og Dayton. De er alle deler av den samme materien, sosial isolasjon, deprivasjon, økonomiske forhold, avslag, arbeidende mødre, dårlige skoler, dårlig ernæring, og resten, skriver Campbell.
Disse sosiale kreftene produserte de landsdekkende Black Lives Matter protestene etter politi- mordet på George Floyd og stormingen av Capitol utført av en rasende mobb.
Campbell spurte aldri noen av medlemmene i Klanen han kjente, om å forlate organisasjonen. Av samme grunn spurte han aldri liberalere om å forlate «respektable og fasjonable organisasjoner eller institusjoner som de var en del av, også partimessig. Som jeg erfarte, var de respektable og fasjonable virkelig mer rasistisk enn Klanen».
Denne radikale kjærligheten var kjernen i Dr. Martin Luther Kings budskap. Denne kjærligheten gjennomsyrte King’s standhaftige ikkevold. Det førte ham til å fordømme Vietnamkrigen og fordømme den amerikanske regjeringen som «den største leverandør av vold i verden i dag.» Og den så ham myrdet i Memphis da han støttet en streik blant renholdsarbeidere for økonomisk rettferdighet.
Campbell levde etter sin hyppig siterte trosbekjennelse, «Hvis du skal elske en, må du elske dem alle.» Som King trodde han på tilgivelsens forsonende og forvandlende kraft.
De herskende elitene og hofftjenerne som utbasunerer deres moralske overlegenhet ved å dømme og tie i hjel de som ikke språklig tilpasser seg politisk korrekt tale, er de nye Jakobinerne. De velter seg i en skinnhellig arroganse, muliggjort av deres privilegium. Dette maskerer deres underdanighet overfor konsernmakt og deres manglende moral. De kjemper ikke mot sosial og økonomisk urettferdighet. De tier ihjel, med den entusiastiske hjelpen til de digitale plattformene i Silicon Valley. De «tvilsomme» som knuses og deformeres av undertrykkende systemer og de som mangler deres fint utviklete høflighet og respekt for språklig mote. Kanselleringskulturens nyfrelste (min tilføying) er de nyttige idiotene til konsernmakt og den fremvoksende politistaten. Kanselleringskultur er ikke veien til reform. Det er veien til tyranni.
Chris Hedges er prisvinnende journalist fra USA. Han sa opp jobben som utenriksreporter i New York Times, etter at avisen gav ham en advarsel for en antikrigstale på en skoleavslutning. Etter 15 år som utenriksreporter i mange krigssoner på flere kontinenter, begynte Hedges for Truthdig. En arbeids-konflikt om retten til organisering, gjorde at alle journalistene sluttet i Truthdig. Han skriver nå for Sheerpost. Hedges saksøkte Obama-administrasjonen for grunnlovsbrudd, sammen med blant annet Noam Chomsky. De vant i første instans, men ble stoppet i neste. Hedges har flere ganger blitt arrestert for sin overbevisning.
I denne artikkelen valser Hedges opp med kanselleringskulturen. Han viser historiske og dagsaktuelle eksempler. Teksten minner leserne om kanselleringskulturens konsekvens: Stor-kapitalens seier over oss. Splittet og marginaliserte går arbeiderklassen mot det ekstreme høyre. Middelklassen hoverer som maktesløse mellomledere av den gode og politisk korrekte smak.
