Håkon Ødegaard/Norsk Folkehjelp trenger påhengsmotor

0
Norsk Folkehjelp støtter separatismen til SDF og PYD i Syria? Hvorfor det? Bakgrunnsfoto: Shutterstock

I denne artikkelen svarer Lars Birkelund på en artikkel av kommunikasjonssjef Håkon Ødegaard i Norsk Folkehjelp. Ødegaards artikkel var i sin tur et svar til Birkelund og Eva Thomassen.

Av Lars Birkelund.

Håkon Ødegaard/Norsk Folkehjelp trenger påhengsmotor, for de ror og ror uten å komme fram til fiskeskjær. I sitt svar til Eva Thomassen og meg 10. april unnlater nemlig Ødegaard/NF igjen å svare på det som både jeg og mange andre lurer på: 

1. Hvorfor snakker NF kun med Assad-motstandere, noe som er desto verre fordi de fleste syrere etter alt å dømme støtter Assad, også mange syrere i Norge? Skjønner NF virkelig ikke konsekvensen av kun å lytte til hva den ene parten har å si om en så eksplosiv og farlig konflikt? Ønsker NF i virkeligheten å hjernevaske både seg sjøl og andre? I så fall har NF tilsynelatende og desverre lyktes godt. 

2. Hvordan kan NF hevde å hjelpe Syria når NF i virkeligheten bare hjelper det mindretallet av syrere som fører krig mot Syria, med hjelp av Norge og kolonimakter som USA, UK og Frankrike, samt Saudi Arabia, Israel og andre land?

3. NF har fått mellom 1 og 2 milliarder kroner av USA, verdens mest krigerske og destruktive land. Hvorfor samarbeide med et sånt land i utgangspunktet? 

4. Hvordan kan NF påstå noe så banalt som at opprørerne, hovedsakelig jihadister, kun kjemper for frihet og rettferdighet?

5. De grusomme virkningene av sanksjonene mot Syria ble slått fast for nesten ti år siden, og det siste året, mens coronaen har herjet, har de blitt ytterligere skjerpet.  Hvordan kan NF, som hevder å være en humanitær solidaritetsorganisasjon «som har som mål å bedre folks levekår» akseptere sånt? Hvordan kan dette være i tråd med humanitære prinsipper, som du hevder at NF opererer etter, Ødegaard? Hvorfor har ikke NF for lengst krevd slutt på dette, som har drept og drevet syrere på flukt i nesten ti år?

Ødegaard legger i sitt svar mye vekt på hva FNs Sikkerhetsråd har sagt om krigen i Syria. Men han ser bort fra at Michelle Bachelet, FNs høykommisær for menneskerettigher, har tatt til orde for å fjerne sanksjonene mot Syria av hensyn til coronaen.

Det som omtales som borgerkrig i Norge og andre NATO og EU-land er i virkeligheten en lenge planlagt krig mot Syria. Eller intervensjonskrig, som det gjerne også heter i det flertallet av verdens land som IKKE har tatt del i krigføringen mot et folk som har fått mer enn sin del av lidelser grunnet kolonimakters, terrorgruppers og andres herjinger med landet i over 100 år. Syrias myndigheter kaller den pågående krigen for kolonialistisk krigføring. I alle fall er det et faktum at kolonimakter som USA, UK, Frankrike, Spania og Israel er sentrale i krigen mot Syria.

De krigførende landene inkluderer dessverre «fredsnasjonen» Norge, som fører krigen med hjelp av organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Amnesty International, som Ødegaard også viser til. Ja, det paradoksale er at de landene som fører krig mot Syria kaller krigen for borgerkrig. Det kan vel ikke skyldes at de ønsker å kamuflere sine egne bidrag til at krigen nylig gikk inn i sitt ellevte år? 

«Når FN omtaler konflikten i de titalls resolusjoner som FNs sikkerhetsråd har vedtatt siden 2011, kalles ikke konflikten en intervensjonskrig», sier Ødegaard. Er ikke Ødegaard/NF i stand til å vurdere dette på egen hånd eller velger NF å lene seg på Sikkerhetsrådet fordi det er med på å legitimere egen lyssky virksomhet i Syria? For Ødegaard bør vite årsaken til at Sikkerhetsrådet ikke kaller konflikten for intervensjonskrig. Det skyldes at de tre NATO-landene i Sikkerhetsrådet ville ha lagt ned veto mot å kalle krigen det. Ja, sannsynligvis gjorde de det allerede for nærmere ti år siden. For ordlyden i Sikkerhetsrådets resolusjoner er kompromisser der ordene blir valgt med absolutt omhu for at alle de fem vetomaktene skal akseptere resolusjonene.

«Alle resolusjonene framhever også internasjonale samfunns forpliktelser til Syrias suverenitet, uavhengighet, enhet og territorial integritet», sier Ødegaard. Og: «Sikkerhetsrådet understreker videre at en bærekraftig løsning på den nåværende krisen i Syria kun kan oppnås gjennom en inkluderende og syrisk-ledet politisk prosess som møter den legitime ambisjoner fra det syriske folket». Men tross dette gikk Henriette Westhrin, NFs leder siden 2016, ut med sterke meninger om hva slags grunnlov Syria bør ha (Klassekampen 25. november 2019). Dette med støtte til Vestens og Israels kjæledegger i Syria, de såkalt kurdiske sjølstyremyndighetene, som stjeler/eksporterer olje, hvete og annet som tilhører HELE det syriske folk. Hvordan kan Norsk Folkehjelp akseptere dette midt i en humanitær krise?

Ødegårds stadige henvisninger til Sikkerhetsrådet er en behagelig hvilepute som ser bort fra at rådets uttalelser og resolusjoner er kompromisser som skyldes at vetomaktene legger ned veto mot alle «ytterliggående» forslag. For eksempel vil et forslag som krever at USA, Tyrkia og Israel avslutter sine okkupasjoner av landet, at alle ikke-inviterte fremmede makter henter sine folk hjem (noe som er helt i tråd med Folkeretten) og at sanksjonene avsluttes bli nedstemt av NFs allierte, de tre NATO-landene USA, UK og Frankrike. Ja, Syrias, Russlands og andres krav om dette har blitt avfeid av disse kolonimaktene gjentatte ganger.

Ødegård velger ellers konsekvent å hvile på hva Syria-fiendtlige medier og organisasjoner som The Economist og Amnesty International har sagt. Blant annet skal Amnesty ifølge Ødegaard ha sagt at de syriske myndighetene er de verste overgriperne i Syria. Men det er i så fall samme Amnesty som totalt ser bort fra at mer enn 1/3 av de drepte i krigen er syriske regjeringssoldater. Men Ødegaard mener kanskje at Assad også har drept dem? 

Dessuten, lik det eller ei: Syrias myndigheter har voldsmonopol i Syria på samme måte som norske myndigheter har voldsmonopol i Norge. Man kan ikke oppheve slike prinsipper bare fordi man misliker Syrias leder, Ødegaard.

Er Amnesty Syria-fiendtlig? Ja, Amnesty har flere ganger kommet med ensidige krav til Syrias myndigheter og var pådriver for de sanksjonene som ble innført i april 2011, som har blitt trappet opp gjentatte ganger og som har drept og drevet syrere på flukt i ti år. Etter at de ble innført lød det slik fra Malcolm Smart, Amnesty-sjef for Midtøsten og Nord Afrika: «Vi ønsker velkommen de tiltakene som EU og USA har tatt mot president Assad og de han har rundt seg, men vi er redd for at det vil vise seg å være for seint og for lite». Gjentar: «for seint og for lite». Også under corona-pandemien har sanksjonene mot Syria blitt trappet opp, slik at 90 % av det syriske folk nå lever på eller under sultegrensen, fortsatt uten protester fra Amnesty og Norsk Folkehjelp.

Amnestys Kristyan Benedict argumenterte til og med for at «Assads regime» bør oppgi store deler av sitt territorium, «tilfeldigvis» inkludert de oljerike områdene som NFs folkehjelps allierte i Syria okkuperer. «Det er et logistisk og finanisiellt mareritt, hvis de (regimet) bare tenker over det», skrev han på Twitter 5. februar 2020. Så Amnesty International er Syria-fiendtlig, ja. 

The Economist har lov til å mene hva de vil om Syrias demokrati eller mangel på det. Men de bygger på premisser som favoriserer NATO/EU-land med venner og de ser bort fra årsaken til at land som Syria er autoritære. Årsakene kan være, om ikke gode, så i alle fall forståelige (det er forskjell på å forstå noe og å forsvare det). Dessuten: hvilke regimer er egentlig mest autoritære når en del såkalt demokratiske regimer stadig slipper bomber i hodet på kvinner og barn? Hva er mer autoritært og antidemokratisk enn å drepe uskyldige mennesker, slik NATO-land har gjort mer enn noen andre, i alle fall siden den kalde krigen? Har The Economist tatt slikt i betraktning? Nei, for da ville deres rangering av hvor demokratiske land er ha blitt snudd på hodet.

Slike forhold ser ikke bare The Economist bort fra, men også nesten alle norske/vestlige «journalister» og politikere, samt stadig flere «menneskerettighetsorganisasjoner». Hy(k)lekoret, inkludert Norsk Folkehjelp, later som om historien ikke eksisterer, som om den begynner i dag, eller når det måtte passe dem. Som når de later som om den nye kalde krigen mellom Russland og Vesten begynte med Russlands «annektering» av Krim i mars 2014 og at «borgerkrigen» i Syria begynte med et utelukkende fredelig og folkelig opprør i mars 2011 når det i virkeligheten er en krig MOT Syria, som USA bestemte seg for allerede i 2001.

Ødegaard insinuerer at Thomassen og jeg ikke ser på «fredelige syriske demokratiaktivister, hjelpearbeidere som legitime aktører». Men sannheten er jo at mange av dem hverken var/er fredelige eller demokratiske. Dessuten ser Ødegaard bort fra at fredelige, syriske demokratiaktivister også finnes i det regjeringskontrollerte Syria, der 90 % av syrerne bor. Det egentlige Syria, det Syria Norsk Folkehjelp fører krig mot.

Møt Rima Sawah:

«Vi vill ha frihet och demokrati i Syrien. Men det är vi syrier som måste lösa våra egna politiska problem. Utländska makter ska hålla sig borta och sluta stödja terrorister. Det säger Rima Sawah, engelskalärare från staden Homs och aktiv i det oppositionella Souria Al-Watan Party, Syriska fosterlandspartiet. Vi skiljer på att vara i opposition och att förråda sitt land. En opposition ska inte arbeta med utländska krafter för att förstöra landet, såsom Syriska nationella koalitionen och andra grupper gör. Vi tror på ett enat Syrien och ser det som viktigt att i denna period stå bakom den syriska armén mot terrorismen för att säkra landets framtid».

«Norsk Folkehjelp står ansvarlig overfor våre donorer for at midlene som bevilges når fram til mottakergruppen, og brukes etter formålet» (Ødegaard). Problemet er at mørke makter som USA er blant NFs donorer og slik bestemmer hva NF kan gjøre/ikke gjøre, hvem NF kan støtte/ikke støtte. Noen vil si at det er en pakt med djevelen.

«Folk selger organene sine for å kjøpe mat og betale husleie. Verdien av syrisk valuta har stupt så mye bare i år at folk legger ut satiriske videoer hvor der de ruller sigaretter med pengesedler og røyker dem fordi de ikke lenger er verdt mer enn rullepapiret. Bare siden april gikk kursen ned 70 prosent i verdi. Mange butikker stenger, da de ikke klarer å følge med det voldsomme valutaverditapet. Prisen på en kurv med mat har økt med flere hundre prosent årlig siden sanksjonene først ble innført» – Raya al-Dallal i Klassekampen 20. juni 2020 om det sanksjonsregimet Norsk Folkehjelp og Håkon Ødegaard støtter.

Det å bruke sult som våpen er etter Geneve-konvensjonen en forbrytelse mot menneskeheten. Vesten og organisasjoner som Amnesty og Norsk Folkehjelp har derfor ved utallige anledninger kritisert Syria for beleiring av opprører-kontrollerte områder. Men ingen av dem har noen gang fordømt Vestens beleiring av hele det regjeringskontrollerte Syria, ved hjelp av sanksjoner som frarøver 15 millioner syrere livsnødvendigheter. 

Vesten samt vestlige «humanitære» organisasjoner aksepterer altså at Vesten bruker sult som våpen, men ikke at Syria gjør det for å slå ned vestlig-støttede terror/opprørsgrupper i landet. Tausheten fra disse organisasjonene skyldes vel aldri at de er avhengige av støtte fra NATO og EU-land, deriblant Norge? Denne sulten kunne dessuten opprørerne/terroristene ha unngått hvis de hadde lagt ned våpnene og avsluttet opprøret.

Men det er ingen skam å snu, Ødegaard. Mot slutten av 90-tallet var det flere ledende FN-tjenestemenn som sa opp sine stillinger i protest mot de grusomme sanksjonene mot Irak, som ble estimert til å ha drept en halv million barn (og et ukjent antall voksne). Hvis Håkon Ødegaard hadde hatt virkelig omsorg for det syriske folk i steden for omsorg for det umulige og folkerettstridige kravet om at Syrias populære president skal styrtes, koste hva det koste vil, ville han ha gjort som Denis Halliday, Hans von Sponeck og Jutta Burghardt gjorde i perioden 1998-2000. Da ville han ha sagt opp jobben sin og ropt et kraftig varsko ut til verden. I steden fortsetter Ødegaard å lefle med de mørke kreftene i blant annet USA som bestemte seg for krig mot Syria allerede i 2001 og som begynte å føre den med hjelp av islamistiske terrorister i 2011. Det kan Ødegaard lese mer om i min bok «Norges krig mot Syria» hvis han våger seg ut av sitt ekkokammer? 

Les også: Norsk Folkehjelp eller kolonimaktenes hjelper?

Hvem er det Norsk Folkehjelp støtter i Syria?

Forrige artikkelNorsk AstraZeneca-studie: Ekstreme nivåer av antistoffer årsak til alvorlige bivirkninger
Neste artikkelKoronaregimet: Oppgjøret, konfliktene, rotet, tabbene.