Dårenes imperialisme

0

Pro-vestlige syrere i eksil har kommet med et kraftig og bittert kampskrift mot de best informerte kritikerne av USA krigspolitikk, i en tid da Washingtons aggressivitet når nye høyder.

Diana Johnstone

Av Diana Johnstone. Paris.

7. april. Spesielt for Consortium News

Ingen lovende begivenhet har mislyktes mer totalt, enn bølgen man så optimistisk ga navnet den arabiske våren. For ti år siden ble massive protestdemonstrasjoner, som begynte i Tunisia og raskt spredde seg til Egypt, hyllet som demokratiets forvarsel som skulle overta Midtøsten i et stort historisk lynangrep.

Det gikk ikke slik. Resultatene har blitt et demoralisert Tunis, et Egypt styrt av de militære, et Libya som er ødelagt som levedyktig nasjon, endeløs krig og hungersnød i Jemen, Syria i ruiner, men ikke en skramme på de mest eneveldige nasjonene i regionen, Saudi Arabia og Qatar.

Libyakrigen ga klare bevis på at «å bli kvitt en diktator» ikke automatisk forvandler et land til et nytt Sveits.

En lærdom som kan trekkes, er at når man skal forsøke å forene og modernisere relativt nye nasjonalstater (spesielt i det fiendtlige miljøet i Midtøsten), må den ufullkomne vitenskapen det er å styre et land, noen ganger takle antagonistiske, stammepregede, etniske og religiøse grupper. Hvis det ytre skallet blir ødelagt, kan det som dukker opp være kaos, og ikke den ryddige, fredelige, parti-rivaliseringen man ser i de vestlige representative demokratier – som er en ganske ny politisk norm i menneskets historie.

Demokrati og revolusjon

Denne normen er mye mer et produkt av den evolusjonære veksten i økonomisk makt og borgerskapets innflytelse i det vestlige samfunnet, enn av voldelig revolusjon, selv om prosessen innebar voldsomme opprør i Frankrike, og i de amerikanske koloniene i det britiske imperiet. I det 20. århundre ble ikke ordet revolusjon forbundet med innføringa av institusjonaliserte valgsystemer – slik vi i dag forstår demokrati – men heller med å sprenge grensene et slikt «formelt demokrati» gir, for å innføre en institusjonalisert endring i det økonomiske systemet, nemlig sosialisme.

[Consortium News og den Arabiske våren, 10 år]

Dette var de revolusjonære bevegelsenes mål. Spesielt de som blei kalt anarkister eller trotskister.  I virkelighetens verden er ikke ekte revolusjoner en hyppig hendelse. Etter hvert som utsiktene til slike sosiale revolusjoner har bleknet i Vesten, har vestlige revolusjonære begynt å hylle enhver bevegelse som er imot eksisterende ikke-vestlige stater med navn som revolusjonære eller progressive, og om ikke sosialistiske, så i det minste «demokratiske».

Slike revolusjonære, ofte akademikere, har dannet heiagjenger for en rekke anti-regjerings opprør: for «kosovarene» i Serbia, for kurdere hvor som helst, for tsjetsjenerne når de blåste teatre og skoler i lufta i Russland, for de libyske demonstranter i Benghazi (som faktisk var islamske fundamentalister, i motsetning til hva som blei rapportert på den tiden), og for Uigurene i dag.

Den 27. mars 2021 markerte denne vikarierende, revolusjonære heiagjengen 10 års jubileum for krigen i Syria ved å støtte en uttalelse fra 65 eksilsyrere. Mange av dem akademikere på vestlige universiteter, og langvarige motstandere av det regjerende Baath-partiet i Syria.

Gilbert Achcar in 2014. (Tiq, CC BY-SA 4.0, Wikimedia Commons)

Den fransk-libanesiske akademikeren Gilbert Achcar gikk i spissen for å samle over 300 støtteunderskrifter fra mange land. Kjernen i budskapet var å fordømme amerikanske og andre vestlige uavhengige antikrigs-skribenter, for deres manglende støtte til den syriske revolusjonen – som aldri skjedde.

Den demokratiske, syriske revolusjonen som disse eksil-syrerne identifiserer seg med, skjedde faktisk ikke. Demonstrasjoner og undertrykkelse utgjør ikke en revolusjon. De som utløste disse hendelsene i begynnelsen av 2011 ble raskt tilsidesatt av væpnede opprørere som var støttet av en rekke eksterne krefter, hvis målsetting var å bruke kaos til å bryte Syria i stykker. Dette er et langsiktig politisk mål for Israel, som ikke møter motstand fra verken Saudi-Arabia, Qatar eller Tyrkia … eller fra deres venner i Washington. Det arabiske, nasjonalistiske regimet i Syria hadde vært på dødslista deres i flere tiår allerede.

De 65 syriske signatørene bor i vestlige land. Teksten deres framstiller tydelig situasjonen i Syria som en motsigelse mellom dem selv, som motsetter seg regimet, og Bashar Al Assad. De anklager antikrigs-skribenter for å støtte Assad og «dehumanisere» det syriske folket ved å ignorere dem selv [de 65 eksilsyrerne] og enkeltpersoner som har lidd ved å ha motsatt seg Assad-regimet i fortiden.

«Demonstrasjoner og undertrykkelse er ikke revolusjon.»

Men dagens virkelige konflikt i Syria står ikke mellom Bachar Al Assad og 65 eksil- intellektuelle.  Å proklamere «støtte» til vestliggjorte intellektuelle motstandere av Assad er helt irrelevant i den eksisterende situasjonen. De 65 eksilsyrerne kunne med god grunn klandre CIA for at de har blitt irrelevante. CIA, som brukte en milliard dollar i året i ledtog med Saudi-Arabia i den hemmelige operasjonen Timber Sycamore, nemlig bevæpningen og opplæringen av islamistiske opprørere, motstandere av baathistenes sekularisme. De gjorde dermed motstanden mot Assad til sin egen eksklusive sak.

US Marines og jordanske sodater samarbeider under «Timber Sycamore». September 2016. (U.S. Military, Wikimedia Commons)

Syria er fortsatt under angrep.

I dag er deler av Syria fortsatt under fiendtlig okkupasjon: Islamister med tyrkisk støtte rundt Idlib i nordvest; USA i oljeproduserende regioner i nordøst; Israel på Golan-høydene. Og fra tid til annen bomber Israel Syria.

Landet blir ganske bevisst kvalt av USAs sanksjoner. [Som også Norge deltar i.]

Ingenting av dette er nevnt av de 65 eksilsyrerne som føler seg misbrukt av «selvutnevnte anti-imperialistiske» skribenter som ber om en slutt på sanksjonene som frarøver syrere som bor i sitt eget land mat, medisiner og andre livsnødvendigheter.

Det er bare en nasjons eget folk som kan innføre demokrati. Opposisjonelle i mange land oppmuntres imidlertid av National Endowment for Democracy [en CIA front/ organisasjon, oversetters merknad] og av enda mer skjulte kanaler, til å tro at USA-støtte kan hjelpe dem å kvitte seg med herskerne de hater, og til og med gi dem selv en rolle i et nytt regime. Slike krefter var aktive i invasjonen av Irak og ødeleggelsen av Libya. I den nåværende situasjonen er det viktigste slike pro-vestlige eksilsyrere kan gjøre for å oppnå slik støtte, å bruke sin offerstatus til å angripe kritikere av USAs utenrikspolitikk.

«Det er bare en nasjons eget folk som kan innføre demokrati.»

De 65 har latt seg bruke til dette formålet, og utsteder et kampskrift som retter seg mot mange av de mest prinsippfaste og velinformerte kritikerne av USAs-krigspolitikk. Den opprinnelige teksten navngir undersøkende journalister som Max Blumenthal, Aaron Maté, Ben Norton, Rania Khalek, samt Caitlin Johnstone, Jimmy Dore, Antiwar.com, Kim Iversen, Mint Press News, Consortium News og mange andre. Disse navnene ble fjernet av Achcar og førte til at Noam Chomsky la til sin egen verdifulle signatur.

Aaron Maté i Grayzone forteller at Chomsky forsvarte sin signatur med at uten navn er brevet bare en «abstrakt, prinsipiell uttale», «som uttrykker generell støtte til folk.»

[Brevet og Chomsky omtales ca. 1t og 30 min. ut i sendinga]

Men hvilke folk? Ved å redusere Syria til en konfrontasjon mellom seg selv og Assad, avviser de eksil-syriske intellektuelle millioner av syrere i Syria som ubetydelige. Syrere, som uansett hvor kritiske de er til sin egen regjering, foretrekker å støtte den framfor det kaos et styre av islamistiske fanatikere vil gi. Støtte til disse eksilsyrerne innebærer et angrep på skribenter som gjør det som Chomsky historisk selv pleide å gjøre: prioritere å kritisere sin egen regjering, som han teoretisk sett kan påvirke, i stedet for å forsøke å påvirke politikken i andre land.

Gjennom hele brevet hevdes det at kritikere av USAs involvering i Syria er (1) motivert av «støtte til Assad» og (2) på en eller annen måte påvirket av eller tilpasset Russland og Kina, ingen bevis eller eksempler blir gitt for å bevise disse helt usannsynlige påstandene. Det er ingen omtale av Tyrkia, Saudi-Arabia eller Qatar, og USAs involvering nedtones:

«Men Amerika er ikke sentral i det som har skjedd i Syria, til tross for hva disse menneskene hevder. Tanken om at USA på en eller annen måte likevel er det, på tross av alle bevisene for det motsatte, er et biprodukt av en provinsiell politisk kultur. En kultur som både insisterer på den sentrale stillingen USA har som global makt, så vel som den imperialistiske retten til å identifisere hvem som er de «gode gutta» og ‘slemme gutta’, i en hvilken som helst gitt kontekst.»

Dette er en svært meningsløs uttalelse. USA kontrollerer syrisk olje, og lar den bli sluset ut til Tyrkia, og de gjør alt for å hindre gjenoppbygging av landet. Men det er «ikke sentralt» i det som har skjedd i Syria. Og det skal visstnok en «provinsiell politisk kultur» til for å legge merke til «USAs sentrale stilling som global makt«.

Og hva er «prinsippet» som forsvares her? De slemme skribentene beskyldes for å forsterke «en dysfunksjonell status quo og hindre utviklingen av en virkelig progressiv og internasjonal tilnærming til global politikk; en som vi så desperat trenger, gitt de planetariske utfordringene med å svare på global oppvarming.»

Høh? Hva i all verden betyr det? Hva er denne «virkelig progressive og internasjonale tilnærmingen til global politikk» som de lengter etter? Hva ville den oppnå og hvordan? Ingen aning.

Kampskriftet konkluderer:

«Dette er «anti-imperialismen» og «venstre-orienteringen» til de prinsippløse, de late og dårene, og styrker bare det dysfunksjonelle internasjonale sammenbruddet som blir framvist i FNs sikkerhetsråd. Vi håper at leserne av dette brevet blir med oss i motstanden mot dette.»

Denne tarvelige og usammenhengende bredsiden mot genuint uavhengige, anti-imperialistiske skribenter, kommer på en tid da Washingtons aggressivitet når nye intensitetsnivå. Mange antikrigs-skribenter blir utsatt for økte forsøk på marginalisering og til og med sensur. Det er svært så beleilig å gi alle sammen etiketten «anti-imperialismens dårer.»

For å svare de som deler ut merkelapper med deres eget språk, la meg si at opphavsmennene til dette foraktelige brevet praktiserer dårenes imperialisme. Knepet er å lure folk til å se imperialisme så mange steder at den blir nøytralisert. USA har et militært budsjett som overstiger alle store motstandere og allierte til sammen, driver nesten tusen baser over hele verden, ødelegger land etter land ved hjelp av sanksjoner og undergraving. De vil tydeligvis endre regimer, selv i Russland og Kina og praktiserer kjernefysiske krigsspill på grensene deres. Dets verdenshegemoniske mål er åpenlyst og skremmende.

Men hvis noen nasjon klarer å stå imot dette globale angrepet, må den nasjonen også være imperialist. Så for å være en Achcar-godkjent antiimperialist, kan du si dårlige ting om USA, men du må si like dårlige ting om hvilken som helst nasjon som har evnen og vilje til å stå imot, fordi den også må være «imperialistisk». På den måten kan du gratulere deg selv med å være en helt ren og absolutt ubrukelig «anti-imperialist.»

Nei, vi er ikke sånne dårer.

Tekst i hakeparentes er oversetterens merknader. Sitat fra brevet til de 65 er satt i kursiv av oversetteren.

Diana Johnstone er forfatteren av “Fools Crusade: Yugoslavia, NATO, and Western Delucions”. Hennes siste bok er “Cirkel in the Darkness: Memoirs of a World Watcher” (Clarity Press). Memoarene til Diana Johnstones far, Paul H. Johnstone, “From MAD to Madness”, ble utgitt av Clarity Press, med hennes kommentarer. Hun kan nås på mailto:diana.johnstone@wanadoo.fr

Oversatt av Espen B. Øyulvstad

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.