oss 100 kroner!
Av Geir Johnson.
I januar 1981 meldte Statistisk Sentralbyrå at rundt 3.000 mennesker ble drept, livstruende eller hardt skadet i trafikken hvert år gjennom 1970-tallet. Totalt sett mer enn 120.000 mennesker ble drept eller skadet i trafikkulykker i samme tidsrom. Mange familier fikk ødelagt sine liv. Befolkningen i en by på størrelse med Lillesand ble utradert i løpet av ti år på norske veier. Da har vi ikke regnet med alle de som fikk sine liv forringet eller forkortet på grunn av forurensningen som følge av bilismen.
Hva gjorde vi med dette?
Stengte vi ned trafikken?
Forbød vi biler og busser?
Tvang vi folk til å sitte inne i sine hus for at de ikke skulle bli påkjørt?
Forhindret vi folk i å gå ut på gatene?
Forbød vi transport til og fra konserter og teatre, eller innfart til byene?
Nektet vi barna å gå til skolen?
Nei.
Vi forsøkte å forbedre trafikksikkerheten ved å utbedre veistandarden.
Vi anla adskilte kjørefelt og rundkjøringer.
Vi bygget ut trafikklys og innførte bilfrie kvartaler.
Vi graderte hastigheter og monterte fartshumper.
Vi styrket kjøreopplæringen og ga mer ressurser til trafikkpolitiet.
Vi bygget egne sykkelstier og fotgjengerpassasjer.
Vi krevde at sikkerheten skulle bedres mer enn trafikken økte.
Bilfabrikantene forbedret sikkerheten i kjøretøyene.
Og det virket.
I 1980 var det 1.4 millioner biler i Norge. I 2020 var det 2.8 millioner biler i Norge.
I dag er dødstallene i trafikken redusert til 25% av tallene i 1980.
Vi har egne sykkelveier og sikrede fotgjengerpassasjer.
Vi har bedre kollektivtrafikk. Folk sykler mer enn før.
Vi har bedre opplæring.
Vi har mer trafikk enn noensinne, og likevel dør og skades færre enn for førti år siden.
I 1981 var vi 4.066 millioner mennesker i Norge.
I 2021 er vi 5.4 millioner
