Over 10.000 butikker må stenge – 56.500 personer kan bli rammet

0
Illustrasjon: Shutterstock

Aldri tidligere har så mange butikker blitt stengt ned av regjeringen. Totalt arbeider 56.500 personer i pålagt nedstengte butikker, ifølge Virke. Mange av disse permitteres. Dette skriver nettavisa E24, som fortsetter:

Mandag innførte regjeringen «tiltaksnivå A» i 52 kommuner. Dermed må flere enn 1,2 millioner leve under det strengeste tiltaksnivået regjeringen kan innføre.

Varehandelen er den bransjen som treffes hardest av de siste tiltakene, og Virke anslår at 56.500 arbeidere jobber i 10.362 butikker som er beordret nedstengt.

Butikker som står for 44 prosent av omsetningen i bransjene klær, møbler, sko og sport er nå stengt ned, ifølge Virke. Hovedorganisasjonen Virke organiserer over 24.000 bedrifter med mer enn 300.000 ansatte.

Tirsdag omfattet de mest omfattende smitteverntiltakene Oslo, de 51 kommunene i Viken fylke, samt kommunene Færder, Tønsberg, Holmestrand, Bodø, Brønnøy og Gran.

Tirsdag påla regjeringen det strengeste tiltaksnivået på enda flere kommuner: Bokn, Haugesund, Karmøy, Tysvær, Utsira og Vindafjord i Rogaland, Sveio i Vestland og Larvik, Horten og Sandefjord i Vestfold og Telemark.

Massepermittering, men ingen dokumentasjon og ingen konsekvensutredning

Regjeringa fortsetter å kaste kjøkkenet og møblementet etter «smittetallene», andres kjøkken og møblement, riktignok. Det virker som om panikken har tatt dem fullstendig. De har heller ikke denne gangen lagt fram noe vitenskapelig grunnlag for denne politikken eller veid fordelene opp mot ulempene. De er blitt så vant til å styre landet som om det var ei småbarngruppe i barnehagen at de ikke klarer å slutte.

Philippe Lemoine skriver i kronikken The Lockdowns Weren’t Worth It at han opprinnelig anbefalte lockdown, men at de studiene han har gjort av mer enn 100 land og områder har fått ham til å trekke den konklusjonen at detter var feil. (Den er bak betalingsmur, men kronikken kan også leses her.)

Kronikken hans i WSJ er skrevet på grunnlag av et større forskningsarbeid han har gjort der han ser på tall og erfaringer fra mer enn 100 land og regioner. Der skriver han i introduksjonen:

Tilbake på våren (2020) var jeg for lockdown, men siden da har jeg kommet til at lockdown og andre strenge restriksjoner ikke gir mening fra et kost-nytteperspektiv. Jeg tror nå at, selv med den informasjonen vi hadde den gangen, var det å støtte lockdown feil, for selv om jeg insisterte på at det bare var en midlertidig løsning, og at vi skulle være klare til å revidere vårt syn etter hvert som flere bevis kom inn, burde ha visst at folk ikke ville gjøre dette, og at lockdown raskt ville bli institusjonalisert. Imidlertid vil jeg ikke argumentere for dette synet i dette innlegget. Jeg vil bare hevde at, uavhengig av hva som burde vært gjort i fjor, viser dataene vi har samlet siden veldig klart at uansett den nøyaktige effekten av lockdown og andre strenge begrensninger, er den ikke så stor som vi må ha tenkt, så kostnadene med dem oppveier fordelene, og vi bør derfor unngå dem der de ikke er på plass, og begynne å oppheve dem umiddelbart der de er innført.

Og han sammenfatter sin kritikk mot myndighetene, for sjøl med de enorme konsekvensene lockdownpolitikken har hatt og fortsatt har:

Likevel har ikke en eneste regjering publisert en kost-nytte-analyse for å rettferdiggjøre politikken for lockdown – noe beslutningstakere ofte er pålagt å gjøre for politikk som har langt mindre konsekvenser. Hvis argumentene mine er feil og politikken for lockdown er kostnadseffektiv, bør et dokument fra myndighetene kunne demonstrere det. Ingen regjeringer har produsert et slikt dokument, kanskje fordi tjenestemennene vet hva det vil vise.

Immunolog Charlotte Haug (61) er kritisk til helsemyndighetenes corona-strategi. Hun mener vi må styre etter hvor mange som blir syke og dør, og ikke smittetall alene. Dette skriver avisa VG, som fortsetter:

– Jeg tror det er veldig viktig å holde hodet kaldt i denne situasjonen. Det er ikke snakk om å ha skikkelig kalas og la smitten spre seg vilt. Men jeg mener hovedtiltaket bør være å skjerme utsatte grupper.

Det sier lege Charlotte Haug (61) til VG. Hun har doktorgrad i immunologi og infeksjonssykdommer, er tidligere redaktør av Tidsskrift for den norske legeforeningen og jobber i dag som forsker.

Nå har hun sett seg lei av det hun mener er en misforstått bruk av smitte-begrepet og stadig nye runder med tiltak, og reagerer på at det nok en gang varsles innstramninger for barn og unge.

– Hvorfor kan vi ikke gjøre noe mer målrettet med dem som vi vet er utsatt? Det er denne strategien vi følger med vaksineringen, så hvorfor ikke med resten av tiltakene, spør legen.

Nok en gang drakoniske «tiltak» uten analyse eller konsekvensutredning

Stadig flere mennesker har begynt å innse at regjeringa og helsebyråkratene er på ville veier, men de bare fortsetter å påføre sine undersåtter alvorlige skader, økonomisk, sosialt, psykologisk og helsemessig.

Og igjen er det de ansatte i privat sektor og småbedriftene som rammes knallhardt. Til nå har folk i skjermede næringer i offentlig sektor og i jobber der man får penger på bok enten det er stengt eller ei, vist en oppsiktsvekkende mangel på solidaritet med dem som blir rammet. Vil dette fortsette?

Forrige artikkelPoliti for frihet i Spania
Neste artikkelNasjonen som glemte Nansen
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).