oss 100 kroner!
Endelig fikk de «ansvarlige» fra de «møblerte» avisredaksjonene, de vestlige universitetene og de venstreorienterte globalistene oppfylt håpet sitt for Biden. Bidens erfarne og «danna» utenriksminister Blinken slo til på en konferanse i Alaska for snart to uker sia og skjelte ut Kinas utenriksminister — for åpen mikrofon. Kina svarte selvfølgelig.
Hva oppnådde Biden? Selvfølgelig det han ønsket, å mobilisere for økt aggresjon. Når moralen er i førersetet, blir det raskere kriger. Ingen setter i gang flere kriger enn dem som er drivi av den ibsenske «ideale fordring», kravet om den absolutte renhet og rettferdighet; «idealistene».
Av Ove Bengt Berg.
Det var på et møte mellom USAs og Kinas utenriksledelser i Alaska for å forberede et mulig toppmøte mellom Kinas og USAs to presidenter, at Kina blei skjelt ut og svarte med Bidens egen kritikk av situasjonen i USA. Erik Solheim refererer i dag et innlegg i Dagens Næringsliv fra møtet at USAs utenriksminister Blinken og hans sikkerhetspolitiske rådgiver at Blinken og Sullivan startet møtet «med en salve av kritikk mot Kina, mye over samme lest som de norske menneskerettighetsorganisasjonene». Likevel har NTB en artikkel gjengitt i ABC Nyheter 21.03.21 der det heter at
Til tross for at møtets start var preget av utveksling av anklager mot hverandre foran kameraene, var det første høynivåmøtet mellom Beijing og Washington under Biden-administrasjonen «oppriktig, grundig og konstruktivt», ifølge Xinhua.
– Begge parter ga uttrykk for sin villighet til å styrke samarbeidet, eller samarbeide innen visse områder, heter det videre i Xinhuas oppsummering av møtet.
Før møtet med Kina hadde Biden uttalt at Putin var en drapsmann, noe som førte til at den russiske ambassadøren i USA ble kalt hjem og Russland har forlangt en unnskyldning.
Kinesiske ledere er nok smarte nok til å uttale seg sånn NTB-meldinga gjengir. Men Norge har litt erfaring med kinesisk diplomati i noen år inntil nylig. Det er nok mer grunn til å legge vekt på de vurderingene professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary skriver i en kronikk 27. mars 2021 i Dagens Næringsliv:
Kina scoret også stort på kritikken av demokrati og menneskerettigheter i møtet – for er ikke USA landet med ekstrem rasisme; til og med såkalt strukturell rasisme, som Biden-regjeringen mener? Man har jo måttet innføre kvoter for minoriteter i en ny equity–politikk for å skape et rettferdig samfunn, påpekte kineserne; for USA er jo et demokrati i reell krise hvor svarte, kvinner, asiater og andre undertrykkes; og det sier jo Biden selv. Så hva skal vi lære av et så dårlig demokrati som det amerikanske? Her stormes til og med nasjonalforsamlingen uten at politiet kan stoppe det.
Russerne påpeker det samme: er USA et mønsterdemokrati? Med vold mot politiet, cancel culturefor synspunkter som ikke er progressive og politisk korrekte?
Matlary skriver at hun ikke er ute etter å unnskylde forbrytelser. Hun mener derimot at det er viktig å ha diplomatiske forbindelser mellom stater, særlig når det er konflikter. Mellom store viktige stater er forholdet nå konfrontatorisk, skriver hun:
Mitt poeng er at Bidens regjering ikke må begynne med belæringen av andre når den samtidig mener at ens eget demokrati er gjennomsyret av rasisme og populisme.
Da må man ha en strategi som ikke går ut på å maksimere ordkrigen med mindre man skal følge opp med konflikt langs den økonomiske aksen – og eventuelt med militære virkemidler. Det er rett og slett ekstremt dårlig politisk håndverk å slenge ut beskyldninger som ikke kan tas tilbake eller rettsforfølges når konsekvensen er å sette hele det diplomatiske forholdet i fare. Man må kalibrere retorikken ut fra hva man vil oppnå strategisk; ikke bare si det som faller en inn.
Biden følger opp Trumps Kina-politikk, som de fleste andre vestlige statsledere. De vil som Biden ikke være ved at de følger Trumps politikk, som når det gjelder kravet om europeisk opprusting. Som Solheim peker på: Kina ikke har «deltatt i en krig siden 1979, og er det desidert fredeligste permanente medlemmet av FNs Sikkerhetsråd». Der Norge rager høyest som krigsnasjon.
Biden — elefant i porselensbutikk
Matlary mener at «Biden er dessverre uberegnelig, og han holdes tydelige langt vekk fra media av sine medarbeidere som frykter flere slike utspill». Det har aldri tatt så lang tid noen gang for en ny president å møte mediene. Det er ikke tilfeldig.
Idealistene — verdensfrelserne som skaper krig
Drømmen statsledere har om at de har funnet oppskriften på det gode samfunnet, er ikke alltid så god. Men når de med makt har funnet sin egen modell så god at «andre bare må kopiere den», også om de ikke får støtte, fører trua på deres egen løsning uunngåelig i retning nær til krig. Men det er ikke den gode idé som misjonerende stater har funnet ut er så god at andre må kopiere den som er det viktige, for påstanden om at det dreier seg om «den gode idé» som mest vellykka styreform skjuler at den ideale fordring bare er innpakningspapiret for egen stats økonomiske interesser. Biden, Blinken og Sullivan drømmer som idealister om å overta Kinas ressurser av hensyn til sine egne storkonserners interesser. Det er kanskje bare i Norge at vi er naive nok til å tro på at våre ideer kan frelse verden, sjølerklært som vi er som humanitetens hjemland. Blant statsviterne hevder noen treffende at «For realistene var den internasjonale idealismen nettopp urealistisk, tildekkende og illusjonsskapende». For «Idealistene kler maktpolitikken i hellige gevanter».*
Bidens menn kler nettopp politikken sin i hellige gevanter. Som om USAs samfunn er verdens mest overlegne og rettferdige samfunn til å belære andre med. Denne ideen bruker de overfor alle idealistene i det humanitærpolitiske komplekset, noe som har vært så vellykka for å føre alle de krigene i Norge har ført de siste tiåra, og alle de økonomiske sanksjonene vi påfører statene vi velger oss som fiender. Denne idealistiske poltikken er ikke bare både feil og urettferdig, den bryter den internasjonale samtalen mellom stater gjennom diplomatiet. Som Matlary skriver: «Med hensyn til Kina har Biden-administrasjonen også gått knallhardt ut og brent broer.» Og uten internasjonal kontakt på det diplomatiske nivået legges grunnlaget for at politikken kan fortsette med andre virkemidler — med militærmakt. Krig.
Verdenssituasjonen preges i dag av at stormaktsrivaliseringa om råvarer og markeder er økende. Samtidig som noen har økonomisk utvikling som gir økende makt, opplever andre stater, som USA, stagnasjon. Disse konfliktene kan ikke i all framtid løses gjennom politiske avtaler og handelsavtaler, men bare ved å bruke militære ressurser. Og da er internasjonalt diplomati i veien. Det skjønner nok Biden også. Hans utspill i Alaska, og før det mot Putin og Russland, vil det være nedvurderende av ham å kalle for tilfeldige uheldige utspill.
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
