Elektrifiseringshysteriet – overdrivelser som må dempes

0
Fire direktører midt i el-galskapen - Knut Kroepelien, Energi Norge, Ole Erik Almlid i NHO, Snorre Lægran i Ruter og Kristin Lian i Elvia. Foto: Energi Norge

Av Odd Handegård.

Jeg blir visst ikke helt ferdig med all feilinformasjonen om de norske «klimagassutslippene» – vi skal angivelig ligge langt etter sammenliknbare industriland i Vesten. Mye av media-jukset skyldes som kjent at land som Danmark m.fl. skal ha vesentlig lavere CO2-utslipp pr. capita enn Norge, mens realiteten er at landet slett ikke har redusert bruken av kull ved å bygge vindkraft, slik det påstås.

Den viktigste grunnen er at Danmark, i likhet med andre nasjoner i EU, i noen grad har erstattet kull med enorme mengder importert flis og pellets som – vel å merke – produserer minst like mye CO2 som kull. Det statistiske jukset her, består i at EU har bestemt at «flis og pellets» er en form for «fornybar energi» – uten å være det. – Det bygges naturligvis en del vindkraft i EU, men betydningen er mindre enn mange tror. Norske media underslår slike fakta. Se tidligere kommentar:

Energi- og klimastatistikken – hva er galt?

Jeg har også kommentert den måten media, kraftnæring og politikere klarer å få det til å virke som om de norske klimagassutslippene er betydelig mer problematiske enn de i realiteten egentlig er.

Utgangspunktet er altså to «sannheter» som begge bidrar til at Norge blir baktalt i media og av klimainteresserte: Situasjonen utenfor Norge blir oppskrytt og sminket, mens situasjonen i Norge blir «brunvasket» – uten grunn.

Nedenfor skal jeg kommentere det spørsmålet som åpenbart er vanskeligst å forstå, nemlig den norske olje- og gasseksporten. Her er situasjonen at regjeringen og det meste av Stortinget er fast bestemt på at all olje og gass utenfor Norge skal hentes opp, og at oljenæringen skal trappes ned parallelt med at brønnene tømmes – og ikke for at Norge skal redusere CO2-utslippene. Det er vel bare MDG som – foreløpig – har satt en dato for når norsk oljeproduksjon skal opphøre (2035).

Som tidligere antydet, er spørsmålet mer enn et paradoks. Mange av de som de siste par årene plutselig har begynt å bruke klimaargumenter i energipolitikken, er selvfølgelig ikke opptatt av klimautviklingen, men av å argumentere for utviklingen av nye energiformer som skal overta når brønnene tømmes (om 30-100 år globalt?), først og fremst sol og vind, men også enkelte andre energiformer. Ikke av hensyn til oss, men av hensyn til EU (bra å være tidlig ute). Som dokumentert i tidligere innlegg, kan Norge i prinsippet kvitte seg med utslipp tilsvarende utslippene på sokkelen, ved å eksportere litt mindre olje/gass til EU enn vi gjør. Det dreier seg om årlig å stoppe produksjonen i to dager, noe som vil kunne gi et inntektstap på 1.6 milliarder/dag med dagens priser.

Problemet for de nyfrelste klimadirektørene i H, Ap og NHO, er at Norge faktisk har all den fornybare energien vi trenger, både til industri, offentlig og privat virksomhet og til norske husstander ved å eksportere litt mindre strøm og ved å oppgradere enkelte norske kraftverk m.m. – uten å bygge ny vindkraft. Selv om vi eksporterer litt mindre olje/gass, har vi nok energi til å elektrifisere det meste av energisektoren utenom sokkelen pluss å fjerne en del av den fossile energien som brukes i industrien, men som ikke kan erstattes av elektrisitet (men der man må bruke hydrogen). Vi kan egentlig droppe det meste av de kolossalt kostbare energitiltakene som ensidig vil gå ut over folk flest. Vi trenger ikke mange batterifabrikker, mye havvind, mye hydrogen eller (de fleste) datasentre, om vi skal opprettholde de arbeidsplassene som forsvinner når brønnene tømmes.

Norske politikere burde skjønne at de arbeidsplassene som etter hvert forsvinner i Nordsjøen, allerede finnes potensielt i Norge. For å ta ett eksempel: En fersk rapport fra SINTEF m.fl. («Kommunalt vann og avløp 2021-2040») viser at det trengs mellom 300 og 400 milliarder kroner for å oppgradere vanntilførselen og avløpssystemet til og fra norske hus, samt til vannbehandlingsanlegg og avløpsrenseanlegg – alt er i ferd med å forfalle så til de grader at problemene kan være en forberedelse til en komplett privatisering av denne offentlige oppgaven. Det vrimler av tilsvarende oppgaver i Norge. Potensielle arbeidsplasser mangler ikke, om man ser bedre etter.

Konklusjon: Feilen med norsk elektrifisering er at planene krever energi vi ikke har, og at de energiarbeidsplassene som foreslås ikke vil skape eksportinntekter. Investeringene skal dekkes av folk flest over skatteseddelen. Inntektene knyttet til elektrifiseringen skal komme fra høyere strømpriser – også til folk flest. Taperne av den sterkt overdrevne elektrifiseringsprosessen, blir de fleste av oss. Samtidig som prosessen kan bli påtvunget oss av myndighetene, er det vanskelig å komme utenom at det oppdiktede elektrifiseringshysteriet bidrar til å gjøre direktør-sjiktet i norsk industri og i norsk energisektor hemningsløst latterlig.

Ellers: God påske til alle!

Forrige artikkel– Karantenehotell gjør reisende til innsatte. Hotellpersonell og vektere blir fangevoktere.
Neste artikkelForskning: Den globale dødeligheten i forhold til antall smittede er ca. 0,15%