oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Jeg viser til innlegget mitt om de planlagte endringene knyttet til vannkraftanleggene i Røldal-Suldal. Det dreier seg om 17 vannmagasin med 3.2 TWh årlig kraftproduksjon, 5-6 ganger mer enn Alta-utbyggingen. Det var i sin tid Hydro som bygde ut bl.a. den en mil lange Valldalen i Røldal på begynnelsen av 60-tallet, med nesten 20 setrer og en demning på 90 meter. Kraftverket skal derfor nå etter loven hjemfalle til stat (og evt. kommuner), men Hydro har lenge hatt andre planer. La oss derfor sammenfatte noe av det Hydro har gjort for å slippe unna hjemfallet og for å tjene maksimalt på omorganiseringen (VG: «Selskaps-finte»). Men like viktig er Lyse/Hydros initiativ for å forhindre at de to kommunene der magasiner og kraftverk ligger, skal få sin rettmessige del av fortjenesten på krafta (Ullensvang og Suldal).
Ordningen med hjemfall hviler på den fornuftige forutsetningen at en privat utbygger av et kraftverk, vil ha tjent så kolossalt på kraftproduksjonen at det ikke er noe problem at anlegget må gis gratis tilbake til det offentlige, etter 60 år. Men da ordningen med hjemfall kolliderte med EUs politikk, var Hydro (og Elkem) aktive, og bidro til at EU aksepterte hjemfallsordningen – under forutsetning av at 1/3 av kraftverket skulle kunne eies av private. Hydro og Elkem har derfor solgt en del av sine eierdeler til markedspris (i 2008) i stedet for at selskapet skulle gått gratis til det offentlige. Elkem fikk 6 milliarder – hva Hydro fikk, vet jeg ikke. Hydro har hatt ekstremt gunstige avtaler i 60 år – nå er Hydros mål å gjøre avtalene evigvarende.
Hydro begrunnet i sin tid utbyggingen i Valldalen med at krafta skulle brukes til ny aluminiumsproduksjon på Karmøy. Som et pilotprosjekt ble det bygd en gigantisk smelteovn, i stor grad med subsidier fra Enova (1.55 milliarder), men prosjektet på Karmøy er (foreløpig?) stanset. I mellomtiden har Hydro – for å unngå norske CO2-avgifter – ekspandert med al-produksjon i Quatar (også pga krangel med Statnett om nettleia til industrien).
Samtidig får Hydro anledning til både å bruke og til å selge den krafta de får fra Røldal. Hydro forestiller seg altså at det kan bli minst like lønnsomt å eksportere den krafta som egentlig skulle vært brukt til aluminiumsproduksjon på Karmøy – uten at Storting og Regjering griper inn. Hydro deltar forresten i arbeidet med å bygge den nye kabelen til England. I parentes: Hydro var for noen år siden viktig da firmaet garanterte å kjøpe 1 TWh årlig fra vindkraftanleggene på Fosen!
Jeg vet ikke hva som er verst – Hydros kamp mot det norske lovverket, eller den lurvete måten de lokale interessene har vært behandlet på. Lite av den enorme raseringen av natur i Røldal som utbyggingen førte til, er blitt rettet opp etterpå – som lovet i konsesjonen fra 1962. Og like ille er det at når Røldal-Suldal-Kraft blir overtatt av det nye selskapet, Lyse Kraft i Stavanger (der Hydro altså får beholde fjerdeparten), fører til at Ullensvang og Suldal, der magasin og kraftverk ligger, vil miste en vesentlig del av sine kraftinntekter som i stedet vil havne i Stavanger og i 13 andre Rogalandskommuner. Det er uenighet om beløpets størrelser, men lokale interesser mener de vil tape en halv milliard årlig – penger som i stedet vil havne i Stavanger-området. Et forslag fra Ap og Sp sendt energikomiteen argumenterer for at det bør opprettes et investeringsfond fra kraftinntektene som kan bidra til lokal utvikling i Ullensvang/Suldal.
Situasjonen er selvfølgelig makaber, og mens vi venter på innstillingen fra Stortingets energikomité, passer det å trekke inn en helt parallell situasjon. Da vindkraftmeldingen var oppe i Stortinget i høst, var hovedkonklusjon: For å bygge ut mer vindkraft i Norge er det en nødvendig forutsetning at de kommuner som aksepterer vindkraftutbygging må få en betydelig økonomisk kompensasjon. – Saken om Røldal-Suldal vil kunne illustrere hva vi kan vente oss i vindkraftspørsmålet…
