oss 100 kroner!
Hvis vi sover i timen og stoler på at det ordner seg, sitter vi fort igjen med svarteper hvor vi taper både frihet og sikkerhet. Dette skriver Stian Antonsen, Kristine Størkersen, Torgeir K. Haavik og Gudveig Gjøsund, sikkerhetsforskere ved NTNU Samfunnsforskning i en kronikk på Trønderdebatt. De skriver blant annet:
En viktig del av den offentlige diskusjonen om risiko i etterkant av koronapandemien må ikke bare handle om samfunnets evne til å ivareta konkrete beredskapsoppgaver, men også vår evne til å bevare de demokratiske rammene for samfunnsutviklingen.
Forholdet mellom den normalsituasjonen vi kjenner og unntakstilstanden vi er inne i, er et tema som har vært diskutert i mange av de utallige kronikkene som har blitt skrevet om pandemien. Våre utmerkede forskerkolleger ved Universitetet i Stavanger stilte for eksempel allerede i april 2020 spørsmålet «Er det som før korona var udemokratiske virkemidler, i dag blitt legitime tiltak?», og oppfordret den såkalte Koronakommisjonen til å inkludere dette spørsmålet i sine vurderinger. Spørsmålet impliserer en viss bekymring for at koronakrisen kan skape endringer i det norske demokratiet, en bekymring vi deler.
Et trumfkort for å endre spillereglene
Forskerne skriver at de reiser dette spørsmålet fordi hensynet til sikkerhet fort kan bli et trumfkort på lang sikt for å endre spillereglene og under grave demokratiet på permanent basis:
Spørsmålet er viktig fordi hensynet til innbyggeres og nasjonens sikkerhet fort blir et trumfkort for å innføre og legitimere endringer i de demokratiske spillereglene og statens handlingsrom overfor innbyggerne. I forskningen om sikkerhet betegnes dette som «sikkerhetisering» – gjennom å definere noe som en trussel mot sikkerheten vil man lettere få gehør for gjennomgripende endringer i demokratiske rettigheter, begrunnet i hensynet til vårt felles beste. Et vanlig brukt eksempel på dette, er lovgivningen som ble innført i USA rett i etterkant av terrorangrepene 11. september.
Gjennom den såkalte «Patriot Act» fikk sikkerhetsmyndighetene blant annet et klart utvidet handlingsrom for å overvåke kommunikasjon, ransake private hjem og å anholde immigranter på ubestemt tid, med det formål å beskytte nasjonen mot terror. Poenget her er ikke det faktum at en slik lovgivning ble innført i «kampens hete», poenget er at den aldri egentlig ble opphevet etter at støvet hadde lagt seg.
Det er denne typen uthuling av demokratiske prinsipper som gjør at forholdet mellom unntakstilstand og normalsituasjon er noe mer enn at vi beveger oss mellom rødt, gult og grønt risikonivå. Det handler også om at vi i en unntakstilstand gir fra oss noen av våre grunnleggende individuelle rettigheter, av hensyn til det felles beste.
Hvordan er vår evne til å bevare demokratiet?
Hvis vi sover i timen og ikke forsvarer demokratiet når det trues, kan vi fort risikere å sitte igjen med svarteper og tape både frihet og sikkerhet, skriver de fire forskerne. Dette er en indirekte referanse til Benjamin Franklin som sa at:
«De som gir opp grunnleggende frihet for å kjøpe seg litt kortvarig sikkerhet, fortjener verken frihet eller sikkerhet.»
Og forskerne konkluderer slik:
Dramatisk risiko for pandemi og terror er langt lettere å skrive nyhetssaker og lage skrekkfilmer om, enn den mer saktegående risikoen som ligger i at et demokratisk samfunn gradvis kan miste seg selv gjennom uthuling av sine grunnleggende verdier.
Det betyr ikke at denne risikoen er noe mindre viktig for det norske samfunnet. Både befolkningens sikkerhet og våre demokratiske grunnprinsipper er viktige verdier som må beskyttes i den langsiktige samfunnsutviklingen. Vi mener derfor at en viktig del av den offentlige diskusjonen om risiko i etterkant av koronapandemien ikke bare bør handle om samfunnets evne til å ivareta konkrete beredskapsoppgaver, men også vår evne til å bevare de demokratiske rammene for samfunnsutviklingen.
Kommentar
De fire forskerne rykker ut til forsvar for demokratiet på en måte som ingen av de etablerte politiske partiene og ingen av de kjente partilederne gjør. Vi har vært styrt av unntakslover i snart et år og blitt offer for det ene opportunistiske og vilkårlige «tiltaket» etter det andre. En serie sentrale paragrafer i Grunnloven er satt til side. Det gjelder organisasjonsfriheten, forsamlingsfriheten, bevegelsesfriheten, den personlige friheten, samt også viktige menneskerettigheter. Gjennom å spille på frykt har regjeringa lykkes i å få et flertall av befolkninga til å godta dette.
Det er i slike tider vi trenger politiske ledere som våger å gå mot strømmen, som våger å slåss for de grunnleggende demokratiske rettighetene og frihetene som våre forfedre sloss for på Eidsvoll i 1814 eller under den tyske okkupasjonen 1940–45.
Slike ledere har vi tydeligvis ikke i dag. Ikke en gang forslaget om å innføre en lov om portforbud for første gang siden Reichskommisar Terbovens dager har lokket fram en eneste forsvarer av frihet og demokrati ut på barrikadene fra de store partiene.
Høringsfristen for lovforslaget går ut i dag 31. januar 2021, og som det framgår av lista over høringssvar er det ingen av stortingspartiene som har svart. Det mest oppløftende er at Landsorganisasjonen i Norge tar klart avstand fra forslaget.
Det eneste punktet der forskerne er for optimistiske er der det kan se ut som om de tror at vi kommer tilbake til normalen uten å slåss for det. Det gjør vi neppe. Myndighetene både i Norge og i svært mange andre land har vist tydelig at de er så begeistret over å styre via dekret at de kommer til å fortsette med det til mange nok folk reiser seg mot dem og forlanger demokratiet tilbake – og med det også kontrollen over våre egne liv.
