Morten Falck – en trofast venn og kamerat – og et tvers gjennom godt menneske

Av Pål Steigan.

Det var med svært stor sorg jeg fikk bekreftelsen på at min gamle venn Morten Falck var død 16. januar 2021. Vår felles venn Astor Larsen ringte meg 17. januar og fortalte det som jo ikke var overraskende, men likevel så enormt trist. Astor og jeg ble venner med Morten i 1966 og vi vanket i familien Falcks hjem på Teisen i flere år. Vi hørte på musikk sammen, drakk enorme mengder Earl Grey-te og snakket om livet, politikken, skoleavisa og kommunismen. Og Morten var ikke bare insektsamler, men også et levende leksikon.

I artikkelen Brev til en historiker fra 2006 skriver Morten om denne tida. Med et glimt i øyet og stor deltaljrikdom skriver han om det området der Bryn/Hellerud SUF oppsto og som var vår felles arena i mange år. Broren til Morten, Mikkel Falck, var redaktør av skoleavisa Tribune på Teisen skole. Der var Astor og jeg redaksjonssekretærer. Sammen dannet vi en gjeng som lærte oss å lage avis, skrive artikler og lærte oss offset-teknikken.

Les: Morten Falck: Brev til en historiker

Her var Morten gull verdt, for han kunne så mye og var i likhet med oss andre villig til å jobbe dag og natt for saka. Det var da også dette miljøet som gjorde det mulig å grunnlegge avisa Klassekampen i oktober 1968 og få ut det første nummeret i februar året etter. Morten var en du alltid kunne stole på, og han ble også etter hvert en viktig skribent. Da jeg ble redaktør av SUFs tidsskrift Ungsosialisten i 1967 var det bare naturlig at han ble med der og hjalp til med skriving, typografi og praktisk jobbing.

Det som var så fint med de lange samtalene våre utover kvelden og natta – og ut på morrasida, var at Morten var så kunnskapsrik. Han hadde lest så mye. Jeg lærte alltid mye av å prate med Morten. Det kunne hende at vi diskuterte en av de siste bøkene til Jan Myrdal, som betydde mye for oss da. Da kunne det hende at Morten kom opp med referanser til Thomas More eller John Milton eller Tom Paine, slik han gjorde i artikkelen Frihet og liv er ett fra 1999. Der tok han opp en tanke jeg har forsøkt å videreføre i det jeg skriver om Kommunisme 5.0, nemlig at ideen om kommunisme ikke var noe Marx fant på, men en tanke som har levd lenge:

Karl Marx og Friedrich Engels skapte den kommunistiske teorien slik vi kjenner den i dag. Men de oppfant ikke kommunismen. Tvert imot bygger de på en lang tradisjon, eller som de sjøl var de første til å understreke, de står på andres skuldre. Det er nyttig å kjenne litt til den tradisjonen, både for å se marxismens innhold og dens særpreg.

Drømmen om frihet er naturligvis like gammel som det klassedelte samfunnet, like gammel som undertrykkinga. Den går gjennom myter, eventyr og sagn, gjennom opprør og historiske endringer, alltid preget av det samfunnet som eksisterer. For de gamle grekerne er spørsmålet om frihet ikke et spørsmål om frihet for slavene, bare for statens frie menn. Slavene hadde nok sine drømmer, og førte sin kamp. Men hvor mye av det er bevart? Kristendommen har i utgangspunktet mange trekk av kampen for frihet, men skulle likevel bli ideologi for undertrykking og underkastelse. Føydalsamfunnet har sine frihetsmyter. Tenk på fortellingene om Robin Hood.

I denne artikkelen går han gjennom hvordan disse tankene på ulike måter ble ført videre av Thomas More i Utopia og av John Milton gjennom det lille skriftet Areopagitica, der han argumenterer prinsipielt mot sensur og for full ytringsfrihet. Morten skriver:

Kunnskap og søking etter sannheten er avhengig av at alle tanker er tillatt, alle muligheter kan vurderes åpent, alle standpunkter prøves mot hverandre. Derfor vil sensur og forbud også hemme søkingen etter sannheten, etter kunnskap og visdom. Det vil gjøre folk kunnskapsløse og dumme. Fullstendig ytringsfrihet er nødvendig for utvikling av tenkinga. Dette gjelder vitenskap, filosofi, kunst og religion, kort sagt alle former for tenkning.

…

«Gi meg friheten til å vite, til å ytre meg, til å argumentere fritt for samvittigheten, framfor alle andre friheter,» sier Milton.

Argumentasjonen hans er strålende, og holder vann den dag i dag. Ingen har levert noe bedre forsvar for ytringsfriheten.

Og Morten gjorde det svært klart at for ham var kampen for kommunismen og kampen for friheten en og den samme, slik han avslutter artikkelen:

Det er friheten det dreier seg om. Det er den vi slåss for. Arbeiderklassens frihet, men også alle menneskers frihet. Den kommunismen som ikke har friheten som mål, er ingen kommunisme. Vi må overbevise gjennom vår praksis, ved å kritisere ufrihet og kjempe for frihet her og nå. Ved å lage programformuleringer som er utvetydige, klare og forståelige, og ved å følge dem opp i vår daglige virksomhet. Det programarbeidet som nå skal gjøres i både AKP og RV, er nødt til å merke seg Miltons ord: «Gi meg friheten til å vite, til å ytre, og til å argumentere fritt overfor samvittigheten, framfor alle andre friheter.» Og Marx og Engels: «Den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.»

Nordahl Grieg hadde helt rett: «Frihet og liv er ett.»

Som sjøllært og velstudert biolog var Morten opptatt av forholdet mellom mennesket og resten av naturen og av kapitalismens rasering av de naturlige betingelsene som menneskene er totalt avhengige av. Eller som Morten skrev i Røde Fane i artikkelen Natur- og miljøvern – og kampen for kommunismen:

Mennesket er et dyr som styres av de samme betingelsene som andre pattedyr. Biologien har lært mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer, om økologi, om livsmiljøer. To lærdommer er spesielt viktige:

For det første erkjennelsen av at alle levende organismer hele tida samvirker med hverandre, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Selv om det etter all sannsynlighet finnes liv mange steder i Universet, ser det foreløpig ut til at den tynne hinnen av liv som preger vår planet også gjør den unik. Store forstyrrelser i dette samspillet kan få store deler av livsveven til å «rakne». Vi er avhengige av alle de andre organismene vi deler kloden med.

Dette er de samme tankene som er utviklet av John Bellamy Foster i hans studier av marxismens forståelse av mennesket i naturen og kapitalismens ødeleggelse av det han kaller stoffskiftet mellom natur og samfunn.

Den fortsatte samtalen

Da Henning Mankell holdt en minnetale for Mortens og min felles venn Tron Øgrim på Parkteatret i 2007 sa han:

När jag nu står på Parkteatret och talar, föreställer jag mig att Tron Ögrim sitter här i salen och lyssnar. Inte så att han har återuppstått som en fantom eller gengångare i Henrik Ibsensk mening. Men han finns här, som vi har lärt oss i vårt liv, att med dom som är döda kan man fortsätta att samtala. Jag syftar naturligtvis inte på någon parapsykologisk övertro. Vi har ju inte samlats här för att sitta och hålla varandra i händerna och framkalla de dödas röster.

Vad jag menar är givet. Vi har lärt oss att de dödas röster inte tystnar bara för att de är döda. Vi vet att våra döda vänner fortsätter att vara våra vänner, fortsätter att delta i våra liv, även efter det att vi har stått vid deras gravar och känt den stora sorgen blåsa kallt i våra ansikten.

Nå er Tron, Henning og Morten døde, men som Henning sa, fortsetter jeg samtalen med dem. Morten var ikke bare en trofast venn, en klok tenker og en god kamerat. Han var et tvers gjennom godt menneske.

En samling av Morten Falcks artikler i Røde Fane finnes på denne lista.