Morten Falck: Brev til en historiker

0
Morten Falck med en «nysnappet» Villa occulta, en godbit av en humleflue som han hadde jaktet på i lang tid. Foto: Sissel Henriksen

Morten Falck (f. 5. februar 1946) døde 16. januar 2021 etter lang tids sjukdom. Falck var utdannet typograf, populærvitenskapelig journalist og en av landets fremste eksperter på blomsterfluer. Han var med i ml-bevegelsen fra 1966 og her publiserer vi en artikkel han skrev i 2006 som svar på Hans Petter Sjølis bok Mao, min Mao. Artikkelen forteller mye om tida, om bevegelsen han var en del av – og den gir et fint portrett av ham som ung mann.

Brev til en historiker

Av Morten Arvid Falck, Klassekampen, 2. januar 2006.

Kjære Hans Petter Sjøli. Du har skrevet bok om m-l-bevegelsens historie. Det er også min historie, og du er så elskverdig å nevne mitt navn på side 24 i boka di Mao, min Mao. Derfor skriver jeg dette brevet til deg. For jeg kjenner meg ikke igjen i min egen historie slik du beskriver den.

Det er ikke først og fremst på grunn av feil du gjør i detaljene, som når du skriver at Guttorm Gjessing var professor i biologi. Det skulle han ha visst, der han satt på sitt kontor i Etnografisk museum! Slike feil får meg til å mistenke deg for å slurve – men la gå, alle gjør feil.

Verre er det når du skriver at SF var «et mekka for flittige bråkmakere fra «østkanten» med sans for grønn te» (side 19). Grønn te? Det hadde vi overhodet ikke hørt om på 60-tallet. Sånne feil viser meg at du ikke kjenner bakgrunnen godt nok. Du ser ut til å ta dagens situasjon for gitt, og vurdere ut fra den.

Men husk på at sekstitallet var før vi fant oljen. Det var før momsen ble innført. Det var den gangen Norge var et (relativt) fattig land, og før vareutvalget ble overveldende. 60-tallet var en annen verden.

Du kaller deg historiker og gjør krav på å ha «forsket på» m-l-bevegelsens historie. Men det gjør den beskrivelsen du gir av Bryn-Hellerud-området ganske pussig. «Det er langt flere småborgervillaer enn slitne bygårder eller blokker i området,» sier du på side 22. Slitne bygårder? Her, langt ute i Østre Aker, der blokkene på 50- og 60-tallet reiste seg opp av bondens åker? Og at det er flere trehus enn blokker i slike områder, det sier seg selv. Men hvorfor spør du deg ikke hvem som bodde i disse trehusene du kaller småborgervillaer? Og når du først gjør det til et poeng – hadde m-l-bevegelsen flest medlemmer i blokker eller trehus?

Som historiker bør du jo vite at det er snakk om et gammelt arbeiderstrøk, området der fyrstikkarbeiderstreiken fant sted i 1889, et område med teglverk, tekstilindustri, kjemisk industri, bryggeri og så videre. (Bryn avholdslag ble stiftet før 1900 av rasende arbeiderkvinner som var lei av at Bryn bryggeri solgte øl i spann til teglverksarbeiderne på lønningsdagen. Bryn-Hellerud SUF holdt sine møter i avholdslagets forsamlingslokale Klosterheim.)

Bryn er Norges første «stasjonsby», plassert ved industrien omkring Brynsfossen. Ganske fyldige sosiologiske opplysninger om miljøet har du også i Pål Steigans bok På den himmelske freds plass, som står på kildelista bak i boka di.

Hvorfor setter du Østkanten i anførselstegn? Det er kanskje bare et ledd i retorikken? Fra første side holder du en ironisk, for ikke å si spydig, distanse til forskningsobjektet. Et ganske utstudert ordvalg skal lede lesernes assosiasjoner. (Ett eksempel: «formannen lyste opp stien» (side 18). – for at vi skal assosiere den terroristiske peruvianske geriljabevegelsen Sendero Luminoso (Lysende Sti) med Mao Zedong. Men historisk og logisk er dette å snu tingene på hodet.)

Som forskning imponerer ikke dette. Men det glir godt inn i mønsteret i boka. Du åpner den med å slå fast at: «bevegelsen – i den grad man kan bruke et såpass stort begrep – oppnådde veldig lite politisk. Den påvirket knapt samfunnsutviklingen» i «dette landet, som i løpet av femti år hadde gått fra å være en utfattig utpost til å bli et rikt, moderne og på alle måter vellykket samfunn, styrt av arbeiderbevegelsens eget parti. Revolusjonen var gjennomført. Arbeiderpartiet hadde på mange måter skapt et sosialdemokratisk paradis. Arbeiderklassen hadde fått et sosialt og materielt løft uten sidestykke i historien. Det sosiale sikkerhetsnettet var på plass …» (side 9-10).

Kledelig beskjedent skriver du at dette ikke er den endelige historien, bare «mitt forsøk på å forstå m-l-bevegelsen» (side 14). Men både det ironiske språket og det forutinntatte utgangspunktet er til hinder for å forstå. Du tar utgangspunkt i et bilde av Norge som er ugjenkjennelig, og gjør 60-tallet og m-l-bevegelsen ubegripelig.

Du skal ha takk for at du gjør det så klart og tydelig både at du ikke forstår, og hvorfor. Skal historien være forståelig, må den sees på bakgrunn av det foregående, og enhver sosial bevegelse må forstås mot sin tid, ikke holdes opp mot samtida til en historiker som lever flere tiår seinere. Jo da, jeg kjenner igjen bildet du tegner av Norge. Vi fikk det servert på skolen: «Klassekampen er slutt. Norge er det perfekte demokrati, den beste av alle verdener.» Men det var nettopp da virkeligheten slo hull på skolemytene at vi ble m-l-ere. La meg bli litt personlig.

Den 25. januar 1965 døde Winston Churchill. I Norge var det mange som sørget. Stormagasinet Steen og Strøm i Oslo fylte vinduene sine med bilder fra Sir Winstons liv. En sen kveld kom jeg forbi, og ble stående og se på bildene. Det var tomt og stille i Nedre Slottsgate. Bare en mager, eldre herre i grå frakk og kalosjer kom gående gjennom snøslapset med en slitt lærveske under armen. «Sakfører», tenkte jeg.

Han kom helt bort til meg, banket meg på skulderen med en benet finger, nikket mot bildet bak speilglassruta der Sir Winston sto barhodet og ubøyelig blant mursteinshaugene i en utbombet Londongate – og sa med en litt tørr stemme: «Unge mann, han hadde ikke så meget hår på hodet. Til gjengjeld hadde han så meget mer inni.»

Repliserte jeg kjapt «Å, var det der han hadde det!»? Å nei, ikke engang i drømme. Jeg var ennå ikke fylt 19 år, og hadde ikke vent meg til å bli sjikanert på åpen gate bare fordi jeg hadde latt håret vokse til det lå over kanten på ørene. Men jeg skulle snart lære at hårlengden gjorde meg til fritt vilt.

Pene, dannede, voksne mennesker kunne fritt øse ukvemsord over meg, fordi jeg hadde lengre hår enn det som var vanlig. Eldre ektepar kunne gå demonstrativt sidelengs ut i kjørebanen og peke og hyle når jeg gikk søndagstur med foreldrene mine i Oslo sentrum den sommeren – da var både håret og skjegget blitt enda lenger. – Æsj! Er det gutt eller jente?

Reaksjonene var ikke enestående. Snarere typiske. Året etter ble Odd Hansen kastet ut fra Teisen skole fordi han hadde langt hår og skjegg – og dessuten briller. Lærerne mente det var umulig å undervise en sånn elev.

Men over fjernsynets blåskimrende skjerm flakket svart-hvitt-bilder fra Vietnamkrigen: Napalmbrente barn, fangne geriljasoldater: bakbundne kvinner og unge menn – ungdommer som oss. De var kommunister, gjentok de norske stemmene etter den amerikanske lyden i opptakene. En egen skummel type kommunister, kalt «Vietcong». Men for meg så de ut som helt normale mennesker, som vi. (Den gangen hadde Dagsrevyen noe som het nyheter, det handlet om viktige ting om skjedde i verden, og det var mer enn overskrifter.)

Det var et enormt gap mellom den kvelende, stillestående, ensrettede, offisielle norske «virkeligheten», der alle problemer, alt som ikke «stemte», ble feid under teppet, og den virkeligheten vi møtte utenfor skoler, aviser og offentlig opinion.

Ute i verden var det Krig! Ute i virkeligheten døde unge jenter som var «kommet i uløkka» etter illegale abortforsøk. Å få barn utenfor ekteskap var fortsatt skandaløst. Det fantes ikke noen sikkerhet. Ute i virkeligheten var det stadig enorme forskjeller på fattig og rik, og et kvart århundre etter starten på annen verdenskrig truet en tredje. Selve slutten, en atomkrig. Likevel var hårlengden et viktigere problem!

Vi hadde markert at det var 25 år siden utbruddet av annen verdenskrig, og 50 år siden utbruddet av første verdenskrig, med tv-serier, radioprogrammer og filmer. Sterke antikrigsfilmer som O, What a Lovely War og Konge og fedreland. De russiske prøvesprengningene på Novaja Zemlja hadde gitt oss nye og nervepirrende ord som «Strontium 90» og Cuba-krisa var ennå fersk.

Jeg var, som mange andre, brennende pasifist. Men verden sto på randen av krig. Ja, det var krig. I Vietnam kjempet mine jevnaldrende for liv og frihet mot selveste USA, teknologiens supermakt.

Det var bare 20 år siden mine foreldre kjempet samme kamp. Men her hjemme var det viktig at du kledde deg som din bestefar og holdt hårlengde som en amerikansk marinegast. Formen var det viktige, overflata, utseendet, ikke innholdet. Om vi ikke hadde det likt, så skulle vi se like ut! Nystrøkne tyllgardiner, rene negler, medlemskap i statskirken. Det var avgjørende å ikke stikke seg ut. Konformitetspresset var uutholdelig. Hva du mente var det ingen som spurte etter. Politikerne mente for deg. Selv om Einar Førde ikke myntet uttrykket før mye seinere: det var en forutsetning at «vi er alle sosialdemokratar».

I 1965 gikk jeg i Vietnam-demonstrasjon for første gang. Jeg dro med meg en kamerat, for jeg kjente ingen der. Men jeg måtte gå i den demonstrasjonen. Jeg måtte gi uttrykk for hva jeg mente. Så var jeg altså interessert i politikk? Jeg var ikke det. Kunst, litteratur, film og teater, historie og biologi, men ikke politikk. Men verden betydde noe, for det var der jeg hadde tenkt å leve.

Demonstrasjonen startet fra plassen utafor Sentrum Kino. Der møtte det opp noen hundre mennesker, alvorlige voksne i hatt og frakk, noen ungdommer i det underlige plagget parkas. De var fremmede, ukjente for meg, men det var tydelig at mange av dem kjente hverandre. Jeg ble ikke aktivist av den demonstrasjonen. Men året etter ble jeg kjent med Bryn/Hellerud Sosialistisk ungdomsforbund (SUF).

1966 var et aktivt verveår for Bryn/Hellerud-laget. Broren min ble skoleavisredaktør på Teisen skole, og medlem av Bryn/Hellerud. Men jeg stritta imot. Jeg var eldre, hadde fylt tjue, og tatt forberedende, som i dag heter ex.phil. Jeg hadde innvendinger, jeg syntes ikke om kommunismen, jeg var opptatt av miljøet.

Men Bryn/Hellerud-laget ga seg ikke. En kveld ringte det på døra. Utafor sto Tron Øgrim. Han skrittet ut av botforene (nærmest et slags ankelhøye, forede kalosjer for vinterbruk), vrengte av seg skinnjakka, jeg brygget te (vanlig Earl Grey!) og vi gikk inn på gutterommet. Gjennom tekanne etter tekanne, kveld etter kveld, diskuterte vi temaer som pasifisme, krig og fred, revolusjon, kommunisme, sosialisme, kulturrevolusjonen, økonomi, filosofi, materialisme og idealisme, dialektikk og metafysikk, atombomben, litteratur, kunst, miljøvern, og selvsagt science fiction – Tron hadde ikke vært Tron ellers.

Vi diskuterte Rachel Carsons «den tause våren» og Georg Borgstrøms bøker om matvareforsyning til verdens eksploderende folkemengde – og pastor Malthus. Eller om det var noe håp for de store hvalene. Da kom Tron med et nummer av Scientific American. Tron var godt forberedt.

Til slutt hadde jeg ingen argumenter igjen, og bare én vei sto åpen hvis jeg ville bevare selvrespekten: Jeg måtte melde meg inn. Tron gjorde meg til marxist, og det er jeg ham evig takknemlig for. Han lærte meg å se hvordan verden henger sammen.

Du forundrer deg over at vi ble m-l-ere. Men all opposisjon i verden var m-l-ere. Kulturrevolusjonen var en fornyelse av marxismen-leninismen, den ble oppfattet som enormt frigjørende, og inspirerte opprør og protest over hele verden. Alle antiimperialister over hele verden kalte seg maoister. Det hadde vært mye rarere om vi ikke hadde vært marxist-leninister.

Hvis det skal være mulig å se om m-l-bevegelsen har hatt noen betydning, må vi se på hvordan Norge var før den oppsto, og se hvilke endringer som har skjedd.

Jeg husker en diskusjon i en norsktime på gymnaset, etter en stiloppgave om kvinner kunne/burde ha arbeid utenfor hjemmet. Det kan vært høsten 1963 eller våren 1964. Vi var 24 elever på engelsklinja, med stort flertall av jenter. Men i diskusjonen var vi bare to – kanskje tre – som mente at kvinner burde ha eget arbeid! Ett av de vektige motargumentene kom fra en av gutta som bodde i det militære borettslaget på Ulven: Moren hans hadde vært bortreist uka før, og da var det ingen som tømte askebegrene!

60-åra var virkelig en annen verden, og jeg tviler på om du hadde likt deg der. Kampen for likestilling mellom kvinner og menn møtte motstand fra store deler av det offisielle Norge. Det var langt fra sjølsagt at kvinner hadde rett til eget arbeid.

Sjølbestemt abort, som du kanskje ser på som en opplagt demokratisk rettighet, ble aktivt sabotert av SV, som prioriterte en enkelt, mannlig stortingsrepresentants samvittighet høyere enn kvinnenes rett til å bestemme over sin egen kropp. Kampen for barnehageplass til alle er ennå ikke vunnet, og kampen for likestilling på arbeidsplassene vil vare lenge. Men kravet om sekstimersdagen har vind i seilene, og det er allment akseptert at kvinner har rett til å forsørge seg sjøl. Hadde verden forandret seg på samme måte uten oss?

Da SUF tok opp Palestina-spørsmålet, gikk det sjokkbølger langt inn i SF. Orientering og partiets sentralstyre tok skarpt avstand fra oss. Nå er til og med Kåre Willoch enig med oss. Tror du det har blitt sånn av seg selv?

Når vi støttet den sørvietnamesiske motstandsbevegelsen FNL, spurte folk: «Er du kommunist?!» for å stoppe munnen på oss. Det gode svaret var et tydelig «Ja!», da stoppet vi munnen på dem. Det er fortsatt legitimt å være kommunist i Norge. Midt på 1960-tallet var den kalde krigen på sitt skarpeste og skyggen av McCarthyismen hang tungt over opinionen. Det nærmet seg majestetsforbrytelse å kritisere USA for noe som helst.

Nå er det stort flertall i folket mot USAs krig i Irak. Og alle er enige om at USA var en skurk og angriper i Vietnamkrigen. Svært mange er også enige i at USA er en imperialistisk stat. Tror du det har kommet av seg selv?

Vi kom ut på arbeidsplassene og møtte forsteinete fagforeninger hvor ledelsen fikk sjokk hvis det kom initiativer fra medlemmene. Medlemmene skulle høre på sine valgte representanter, og ellers holde «orden i rekkene».

Som nyansatt på Freia høsten 1970 tok jeg ordet på et klubbmøte, og foreslo at vi skulle støtte streiken i Oslo Sporveier. Klubblederen var gift med en streikende bussjåfør, men hun var medlem av Arbeiderpartiet, så hun (og hele klubbstyret) gikk imot forslaget. Men de tapte avstemninga. Panikken var til å ta og føle på.

Du sier på side 47: «mot slutten av 1969 (dro organisasjonen) i gang det mest omfattende streikearbeidet i nyere tid i Norge.» Tror du ikke alle streikene snarere var et resultat av at det faktisk fantes mye og sterk misnøye på arbeidsplassene? Vi tok opp kampen for lokal mobilisering, mot pampeveldet og sosialdemokratiets knugende kontroll med fagbevegelsen, støttet lokale krav og lokale aksjoner. Det er et annet klima på norske arbeidsplasser nå. Lokale initiativ er normalt. Regjeringstro pamper har ikke lenger monolittisk kontroll.

Vi sprengte sekstiåras klamme konformitet, vi økte demokratiet. EEC-kampen var viktig. Du skriver at EEC «var nei-folkets taktiske og konsekvente betegnelse på De europeiske felleskaper (EF)» (side 65). Nei, EEC var den internasjonale betegnelsen på Det Europeiske Økonomiske Fellesskap (European Economic Community), som var alminnelig brukt i norsk debatt siden tidlig 60-tall.

I løpet av kampen om norsk medlemskap i 1971-72 lanserte norsk UD pleonasmer som EF og EØF for å sukre pillen, men det slo ikke gjennom. Den mest rasjonelle betegnelsen var naturligvis den som hadde vært brukt i debatten, og som folk forsto uten ytterligere forklaring.

Du serverer noen tall (side 68) for å vise at Akmed (Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid) ikke hadde noen oppslutning og betydning. Jeg tviler sterkt på om tallene dine er annet enn gjettverk. Og m-l-ere jobbet ikke bare i Akmed, vi var aktive innafor Folkebevegelsen også. Vi var aktivister, vi mobiliserte det norske folket, og vi var av betydning for seieren den 25. september 1972.

Det er opplagt at vi ikke gjorde dette aleine. Det var mange tusen som gjorde en kjempeinnsats mot EEC, og som med full rett kunne kassere inn seieren som sin egen. Men vi hadde betydning for utfallet, fordi vi var aktive, gikk ut og snakket med folk, hadde argumenter og så sammenhenger, hjalp til med å organisere.

Men EEC-kampen var jo bare begynnelsen. I kjølvannet av den oppsto det lokale kamper på hver knaus og hvert berg, hver holme og hvert nes. Mens noen hadde nok med å latterliggjøre kampen for «Blåsbort vel», gikk vi inn og deltok i disse kampene for å forsvare det norske folkets levekår. Noen av dem tapte vi, og mange andre vant vi. Slik endret vi Norge, og gjorde det mulig å puste.

Det er ikke lenger sånn at du skal kle deg som vedtatt og mene det samme som din bestefar – eller det som er vedtatt på Youngstorget. Du puster så fritt fordi vi var der. Ikke bare vi. Men vi gikk i spissen. Det var ingen annen politisk bevegelse i Norge som gjorde det. Vi var en motor i alle disse kampene som endret Norge. Tror du det hadde blitt slik uten oss?

På 60-tallet hadde de færreste hørt om homofili. Det var unevnelig, og til og med straffbart for menn. Nå mister Frelsesarmeen støtte på grunn av sin diskriminerende praksis overfor homofile. Er ikke det bra? Men uten å se sekstitallet som det var, ser du ikke forskjellen.

Denne sammenhengen, som ser så opplagt ut for meg, ser du ikke. Det virker ikke engang som du ser betydninga av avisa Klassekampen. Vi startet en dagsavis, og har holdt den gående helt til nå. Bare det at den eksisterer, til venstre for alle de andre dagsavisene i viktige spørsmål som krig/fred, anti-imperialisme, EU-spørsmålet – driver kiler i den isen som så fort legger seg i de andre avisene.

Så lenge Klassekampen ikke er blitt totalt regjeringslojal, åpner den faktisk pusterom og skaper større rom for avvikende meninger i de andre avisene også. Rart at du som jobber der, ikke ser dette. Og ikke skjønner at alt dette har vært en kamp for økt demokrati, større frihet.

Så kan du insistere på at vi gjorde feil og var sekteriske og så videre. Ja, gjør det på en måte som det går an å bli klok av, så skal ikke jeg protestere. Men gi oss kreditt for det vi gjorde som var bra. Og hvis du skal si noe om Maos politikk og skrifter, så er det lurt å lese ham. Ellers blir det umulig å forstå hva det var som fenget oss, og du gjør oss til idioter.

Men du konstruerer sammenhenger som ikke var der. På side 48 sier du at SUF i 1969 bidro til at DNA fikk over en million stemmer for første gang (side 48). Du veit at det er tøv. Tolv år tidligere hadde DNA nesten to prosent flere stemmer, men likevel ikke over en million. Det ligger en vekst i antallet stemmeberettigede under tallene – og det er kanskje litt stivt å gi SUF skylda for det? Iallfall på et så tidlig tidspunkt?

Siden jeg er i det anektdotiske hjørnet, la meg avslutte med en historie om den jernharde og humørløse disiplinen i partiet. Til Klassekampens julebord i 1981 ble det produsert en egen julebordsutgave av «Klampekassen», uten medvirkning fra redaksjonsledelsen. Jeg var aktiv bokanmelder og debattant på den tida.

Knut Ivar Skeid ba meg skrive om «Vulgaris», og jeg slo til med en ellevill egenparodi: en begeistret anbefaling av det fiktive 12-bindsverket All verdens midd. Sigurd Allern syntes nok parodien gikk litt over streken, for han kom bort til meg og ba litt brydd om unnskyldning.

Jeg skal aldri glemme Sigurds ansiktsuttrykk da jeg svarte: «Jeg har skrivi’n sjæl.» Vi var disiplinerte fordi vi mente alvor. Men innafor disiplinen var det rom for humor, fandenivoldskhet, ironi, kreativitet og latter. Tro hva du vil om AKP, men ikke innbill deg vi har hatt det kjedelig.

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Start diskusjonen på forum.steigan.no