oss 100 kroner!
Dramatiske partilederskifter er ikke uvanlig i Ap, i vår tid. Men er Aps tilbakegang en følge av at partilederen framstår som en grå og kjedelig seminarleder av typen «på den ene sida, på den andre sida»? Kan en annen leder skaffe Ap økt oppslutning? En som kan skjule Aps støtte til Solberg-regjeringas mange sentraliseringstiltak som Ap under Jonas Gahr Støres ledelse har stått for?
Det finnes bare en reell mulig utfordrer, tidligere partisekretær i seks år og nå byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen. Han er nå opptatt av personlig rikspolitisk profilering, trass i at arbeidsoppgavene som byrådsleder burde være krevende nok i disse tider.
Johansen som er en EU-tilhenger fra Oslo, hvordan kan han øke oppslutninga uten å gå til totalangrep på tiltenkt regjeringspartner Senterpartiet og framstå som en dårlig kopi av Solberg-regjeringa? Oslo Ap under Johansens ledelse fikk 32 prosent oppslutning i 2015, men bare 20 prosent i 2019 som han oppsummerte med at «Vi vant valget». Kritikken av Senterpartiets politikk vil med Johansen som partileder slå like dårlig an rundt om i hele Norge som det har gjort mot Senterpartiet i Oslo.
I Hans Olav Lahlums hovedoppgave i historie i 2002, grunnlaget for boka hans «Noen av oss har snakket sammen» fra 2010, hevder han at «Stemmer teller ikke – ressurspersoner avgjør». Men det er grenser for hva enkeltpersoner kan utrette. Med utgangspunkt i tilbakegangen i Oslo fra 2015 til 2019, tyder ingenting på at Johansen kan tilbakevise oppfatningene av Aps upopulære høyrepolitikk og trekke til seg betydelig flere stemmer. Hvilke velgere i så fall? Høyres?
Sosialdemokratiets tid er ute i Europa og Norge etter deres nye høyreorienterte økonomiske politikk i alle land med støtte til imperialistiske kriger, og Raymond Johansen kan som partileder ikke endre vesentlig på det. Aps problem er politisk, ikke et personproblem.
Av Ove Bengt Berg.
Uansett, det haster for Ap. Støre kan kastes på landsmøtet i april, men da står han allerede først på Oslo-lista som ikke kan endres etter 31. mars. Skal Raymond Johansen eller en annen bli statsministerkandidat, må lederskiftet skje før 31. mars. Sånne raske dramatiske lederskifter i strid med forutsatt organisasjonspraksis er ikke noe uvanlig i landets største parti.
Fjerninga av partileder/statsminister Odvar Nordli og partilederReiulf Steen
Forholdet mellom Odvar Nordli og Reiulf Steen var dårlig. Begge sleit med helsa og døyvde personlige politiske depresjoner med alkohol. Steen blei partileder, der han kunne gjøre lite skade, mens Odvar Nordli fikk den viktige stillinga som statsminister. Sjefredaktøren i Arbeidernes Pressekontor, Arvid Jacobsen*, tok seg en politisk rolle internt i partiet. Alt i 1979 tok han et initiativ overfor daværende partisekretær Ivar Leverås for å fjerne Reiulf Steen som partiformann og Odvar Nordli som statsminister. Han ville erstatte dem med Gro Harlem Brundtland. 20.09.1979 skreiv han til partisekretær Leverås:
«Følgende bør skje nå:
- Reiulf sier i en erklæring til landsstyret 4.–5. oktober at han av helsemessige grunner ikke kan fungere tilfredsstillende i den krevende jobben som partiformann. Eventuelt fulgt av legeerklæring.
- Gro blir konstituert av landsstyret som partiformann.
- Odvar Nordli blir parlamentarisk leder.
- Gro blir statsminister og lager en ny regjering.
- Partiet innkalles til ekstraordinært landsmøte 14. og 15. juni.»
Ikke akkurat et opplegg for en åpen demokratisk valgprosess. I løpet av ett og et halvt år oppnådde Jacobsen sitt politiske mål: I februar 1981 blei Gro Harlem Brundtland partileder, og i april samme år blei hun statsminister.
Beslutningsprosessen var ikke sånn som en skulle tro at «Ørnen blant partier» henter sin ledelse og partileder. Brundtland blei valgt fordi «noen av oss har snakket sammen», ofte i et bøttekott.
Jagland avsatt av Stoltenberg-tilhengerne
På partikongressen i oktober 1996 opplyste daværende statsminister Brundtland brått at hun trakk seg. Det var to aktuelle kandidater som ny statsminister: den klart mest høyreorienterte, Jens Stoltenberg, og partileder Thorbjørn Jagland. LO-leder Yngve Hågensen spilte en viktig rolle, og klarte å manøvrere sånn at Jagland blei statsminister. Jagland stilte i valget 1997 som Bratteli under EU-avstemninga i 1972 «kabinettspørsmål» overfor velgerne: Fikk han ikke 36,9 prosent oppslutning som i 1993, gikk han av. Og det gjorde han da han «bare» fikk 35 prosent, det dobbelte av den ene av dagens målinger.
Tilhengerne av den høyreorienterte politikken til Brundtland internt i partiet styrka seg med, og vant fram med en offensiv høyreorientert nyliberal økonomisk politikk. Stoltenberg gikk som leder av denne fraksjonen seirende ut av kampene, og blei i 2002 både partileder og statsministerkandidat. Som statsminister fra 2000 til valget i 2001 gjennomførte Stoltenberg en kraftig høyreorientering med privatisering og sosiale nedskjæringer. Valgresultatet for Stoltenbergs politikk i 2001 blei det dårligste siden krigen, på 24,3 prosent.
Partilederstridene i Ap — familiære strider?
Far og sønn Jacobsen sentrale i 1976 og 1996
Et enda mer dramatisk partilederskifte skulle skje bare ti år seinere. Med full kamp i all offentlighet mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland. Sentral i å få fjerna Nordli og Steen og få inn en Brundtalnd som partileder og statsminister, var sjefredaktør Arvid Jacobsen. Sentral i neste partilederstrid var Jacobsens journalistsønn Frode som handla ut fra posisjonen som partileder i Bøler Ap — og politisk rådgiver for finansminister Jens Stoltenberg. Nettstedet wikipedia mener: «I 1999 kom Jacobsen i fokus i forbindelse med lederdebatten i partiet, der han var en skarp kritiker av Thorbjørn Jagland».
Thorbjørn Bertnsen: Sentral både mot Stoltenberg i 1999 og mot Støre i år.
Berntsen i 1999: De som vil kaste sittende leder utenom landsmøtene: Brønnpsissere!
Til Klassekampen 09.01.21 sier Berntsen at han «ringer rundt til en del folk jeg har jobbet med i politikken i mange år nå, for å diskutere hva vi skal gjøre med dette.» Utenom partikanalene, i bøttekottet. Nå driver Berntsen med det han kritiserte andre for i 1999.
Interessant nok er Berntsen Raymond Johansens onkel, og Reiulf Steen var Johansens svigerfar. Steens sønn er i dag helsebyråd under Johansen, tidligere finansbyråd.
Arbeiderpartiet er landets største parti, men kampene om partiledervervet er prega av familiekamper. Som i et monarki med uklar arverekkefølge.
«Velgerne ingen ville ha»
VGs kommentator Tone Sofie Aglen skriver i VG, oppdatert 10.01.21, om velgerne ingen vil ha. Det er en sjeldent treffende politisk kommentar til å komme fra det ellers så maktlojale politiske kommentatorkorpset.
To sitater:
Arbeiderpartiet har over tid mistet grepet om en stor del velgere som de lenge har hatt i lommen. De bor typisk i mindre byer, eller i drabantbyene. De lever ikke nødvendigvis for jobben, men jobber for å betale husleie, kunne dra på hytta, kjøpe ny tv og fotballsko til poden. De er ikke klimafornektere, men liker kjøttkaker, en sydentur iblant og synes bompenger er både dyrt og irriterende når de skal kjøre barn hit og dit.
De er ikke mot innvandring, men synes folk skal ta skikken dit de kommer, og får ikke stjerner i øynene av at Norge skal ta imot 10 000 flyktninger. Det hadde vært fristende å si at de er folk flest, men folk flest kan like gjerne bo på Grünerløkka, jobbe i byråkratiet og kjøre elsykkel.
Aglen skriver at det er mer Trygve Slagsvold Vedum har skjønt:
I den økonomiske politikken er mange gjerne sosialdemokrater. De vil ha rause velferdsordninger, er skeptisk til storstilt privatisering og misliker sentralisering. De får ikke hjertebank av ord som effektivitet, digitalisering og reformer, og synes mye var bedre før.
Men når det gjelder verdier og kulturelle spørsmål heller de i dag mer mot høyresiden. De er ikke innvandringsliberale og synes ikke nødvendigvis det grønne skiftet er meningen med livet. De setter pris på julegudstjenester, fredagstaco og er mer opptatt av lokalmiljøet enn av FNs bærekraftsmål. Mange synes krav om kjønnsnøytrale toaletter, riving av statuer og det tredje kjønn er fremmed, og at det er hull i hodet at man ikke lenger kan lese Thorbjørn Egner for ungene.
Dette skjønner ikke, eller han er ute av stand til å ta konsekvensen av, statsviteren med toppkarakterer fra Sorbonne-universitet i Paris, partileder Støre. Heller ikke rørleggeren som har gått i lære i det humanitærpolitiske komplekset gjennom Røde Kors, Flyktningehjelpen og Norad, Raymond Johansen.
Hvem skal Ap hente stemmene fra?
Raymond Johansen er i motsetning til Støre, og Vedum, opptatt av å ha et samarbeid med både SV, MDG og Rødt. Gjerne i regjering med dem. Hvordan skal han få Vedum med på den politikken? I Oslo vil Johansens Ap sammen med Høyre i mindretallet i bystyret frigjøre Ullevål sykehus i praksis for bygging av eksklusive boliger. For Senterpartiet er bevaring av Ullevål sykehus en viktig sak, sammen med 70 prosent av Oslos innbyggere. «Effektivisering» med kommune- og fylkessammenslåing og «nærpolitireformen» i politiet er en av det moderne sosialdemokratiets kampsaker. Det virker nesten som om Ap tror de kan vinne stemmer ved å gå til krig mot Senterpartiet med parolen «By mot land». Underforstått den miljøvennlige og politisk moderne byen, mot de reaksjonære tilbakeliggende gamle miljøfiendtlige tradisjonalistene utenom storbyene, les Aglens analyse. MDG vil sikkert stemme i med at distriktene er en miljøbelasting med all transporten de forutsetter og drømmer nok om at flest mulig bør bo tett i høyblokker i Oslo, nærmest som i Hong Kong.
Ap står nærmere en splittelse med alle sine uforsonlige fraksjoner i alle viktige politiske spørsmål som i økonomi, innvandring og tilpasning til parallellsamfunn etter religiøse skillelinjer. Nei til nasjonal sjølråderett og deltaking i internasjonale kriger når USA ber om det, er det derimot enighet om i Ap.
I 1997 brukte Ap 1,9 millioner kroner på å bedre framstillinga og oppfatninga av Thorbjørn Jagland. Det tilsvarer 3 millioner kroner i dag. Heller bruke 3-4 millioner på å framstille Jonas Gahr Støre som en folkets venstreorienterte mann enn å styre med et nyvalg av partileder? Han drikker jo Jägermeister?
Panikk i karrierepartiet
Et framtredende verv i Ap gir mange muligheter til høyt lønna viktige stillinger i politikken, i det offentlige, i private organisasjoner og internasjonale verv. Jo mindre Ap, jo mindre sjanse for å få slike stillinger. Dette karrieresjiktet drives nå av panikk for å øke oppslutninga. Med de står for en politikk som nødvendigvis må likne på Høyres, og de trenger svært god hjelp for å skjule likheten med Høyre. Det har de fått hjelp til lenge, fra venstre, men hvor lenge tror andre på den hjelpen?
Det er et sterkt sosialt grunnlag i Ap for et skifte av leder for sikring av dette sjiktets framtidige karriere. Men de kan ikke by på en ny politikk, bare å framstille en ny garva politisk leder som en ung ukyssa 20-åring.
*På 1960-tallet hadde jeg sommerjobb som billettør på Schøyenbussene i Oslo.
Der jobba jeg ofte sammen med en sjåfør
som var broren til Arvid Jacobsen.
Han var lite enig med broren sin, og var SFer.
Han og jeg kom godt overens.
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
