Biden og Latin-Amerika: Hammer eller skalpell?

0
Foto: Shutterstock

Teamet som Biden setter sammen for å håndtere nasjonal sikkerhet er ikke stort forskjellig fra det under Obama i tilnærming, forbindelser og synspunkter.

Av Mario Ramos.

Helt siden USA, i fravær av en kommunistisk fiende, oppfant den uendelige krigen mot terrorisme, brukte de modellen at «for å bekjempe terrorisme, bruker man nettopp terrorisme som verktøy», til de selv ble den viktigste terrorist-aktøren. Dermed ble de amerikanske etterretningstjenestene forvandlet til omfattende militærapparat for å kjempe denne nye typen krig. Dette er en krig som har global rekkevidde og kan kjempes på flere fronter samtidig, og med svært lave politiske, militære og økonomiske kostnader. (m/ plyndring av ressursene til de angrepne nasjonene og forbindelser med organisert kriminalitet). Innen dette rammeverket foredler Obama/Biden-administrasjonen doktrinen om smart bruk av makt og ukonvensjonell total krig. Dermed blir små stedfortrederhærer opprettet for å kjempe imperialismens/sionismens kriger, slik tilfellet er med Den islamske staten og andre grupper.

Private sikkerhetsselskaper eller ‘entreprenører’ inntar gradvis en sentral rolle og får flere oppgaver, fra målrettede attentat til å laste angrepsdroner med raketter. Alltid under koordinasjon fra statlige spesialtjenester, har ‘entreprenørene’ siden den gang tatt over ansvaret for å kjempe hemmelige kriger i forskjellige deler av verden.

Hvis vi skal beskrive hvordan de skjulte krigshandlingene til Biden-regjeringen vil se ut, er det den foretrukne bruken av skalpell i stedet for hammer, som er i full overensstemmelse med den strategiske doktrinen som ble skapt i Obama-administrasjonen. Formelen er: hemmelige verktøy av alle slag, ‘entreprenører’ og ‘stedfortreder-hærer’, der statlige tjenester ‘leder fra skyggene’.

Bidens skalpell vil gjøre pertentlig og intelligent bruk av en strategi som andre strateger oppdaget for lenge siden, og prøve å vinne støtte fra befolkningen. Her vil sannsynligvis sanksjonene og blokaden mot Venezuela og Cuba bli redusert, fordi de til slutt ender med å ramme hele folket, uavhengig av deres politisk-ideologiske tilknytning. Dette var Obamas hensikt med å lette blokaden mot Cuba, men Trump strammet den inn igjen, blant annet på grunn av press fra eksil-lobbyen i Florida og hans valgberegninger, som det siste valget beviste. Etter den amerikanske katastrofen i krigene i Irak og Afghanistan, ønsker USA å finne metoder og midler for å oppnå sitt mål om å avslutte den bolivarianske revolusjonen i Venezuela og andre nasjonale folkelige prosesser i Latin-Amerika. De vet at de må prioritere helhetlige metoder, og unngå bruk av militær makt så langt det er praktisk, spesielt konvensjonelle styrker. Selv om veldig spesifikke militære presisjons-aksjoner kan iverksettes.

Å motvirke denne strategien krever en høy grad av kløkt og effektivitet i politisk og kommunikasjons-ledelse fra nasjonal/folkelige regjeringer og prosesser. Når jeg sier prosesser, mener jeg at politisk ledelse ikke bare faller på det de nasjonalt-folkelige regjeringene i Latin-Amerika, men på alle handlingene fra alle de sosiale og politiske aktørene i Latin-Amerika og Karibien. Hver og en spiller en rolle innen sitt spesifikke område. Politiske systemer som det venzuelanske, for eksempel, krever en konstant utvikling av folkemakt og folkets sosiale og politiske bevissthet. Fordi det politiske systemet gir muligheter for destabiliserende handlinger, som nyere historie har vist.

Siden USA har ført sin uendelige krig mot terrorisme, har det imidlertid skjedd mange ting, og det geostrategiske spillbrettet har utviklet seg. Det er ikke lenger en verden med bare én supermakt, der USA er den eneste dominerende makten.  I dag er en multipolar verden blitt konsolidert; USA opplever en intern krise som kan utarte til en borgerkrig, eller i det minste en skjerping av den eksisterende sosiopolitiske konflikten; Colombia, som ifølge planene var brohodet i en potensiell invasjon, kan ikke lenger spille den rollen. Det colombianske oligarkiet har selv ansvaret for at fredsprosessen mislyktes, og i dag er Colombia praktisk talt en mislykket stat med en «ny» borgerkrig på gang; I vårt Amerika gjenoppretter progressive eller venstreorienterte regjeringer gradvis et handlingsrom. Lagt til det ovennevnte, betyr dette at det ikke finnes noen politiske betingelser for bruk av hammeren, men det er rom for bruk av skalpell; slik vil Biden opprettholde de forskjellige frontene mot dette Latin-Amerika som gjør opprør.

Attentatet på den iranske atomforskeren Mohsen Fakhrizadeh ved hjelp av en satellittstyrt maskingevær og et avansert kunstig intelligens-kamera, og drapet på general Qasem Soleimani med en drone, antyder at USA / Israel fortsetter og vil fortsette med sin politikk med selektive drap, og dette ‘programmet’ kan forsterkes i det venezuelanske tilfellet under Biden. Ovennevnte krever at den venezuelanske regjeringen blant annet raskt utvikler teknologi for å forsvare seg mot slike angrep, og videreutvikler nivået på etterretningstjenestene. Denne faktoren må også vurderes av de andre suverene regjeringene i vårt Amerika.

Det nasjonale sikkerhetsteamet som Biden setter sammen, skiller seg ikke mye fra det som var der under Obama, og dette er en klar pekepinn på hvordan Biden-regjeringen vil bli. Dermed blir general Lloyd Austin foreslått som forsvarsminister (Pentagon), som etter å ha forlatt de væpnede styrkene ble medlem av styret i Raytheon Technologies, en av de viktigste forsvars-entreprenørene, blant andre organisasjoner og våpenselskaper han har posisjoner i. Antony Blinken, som skal nomineres til utenriksminister, er kjent for sin støtte til «humanitære intervensjoner.» Tilsynelatende vil direktøren for National Intelligence være Avril Haines, nettopp en av initiativtakerne til bruk av droner i selektive attentater. Kort sagt, mange av de nominerte er på en eller annen måte knyttet til det militærindustrielle komplekset og har vært en del av tankesmier.

Hvert imperium gjennom historien har styrt sin hær eller sine militære handlinger på forskjellige måter. Han-Kina i det 1. århundre e.Kr. perfeksjonerte politikken med å bruke barbarer til å bekjempe barbarer. Så hva USA gjør, å forsøke å skape kaos og borgerkrig og sette latinamerikanere opp mot hverandre, er ikke noe nytt. Det vil heller ikke være nytt i tilfellet Venezuela hvis imperialismen klarer å skape minimumsbetingelsene for å implantere en angivelig «fri hær» I Venezuela. Et tydelig tidligere eksempel var etableringen av ‘Contras’ i Nicaragua for å undergrave sandinistenes endringsprosess. Den historiske ulempen med leiesoldater er at deres motiv er penger. Jeg vet ikke om leiesoldathærer som noen gang har vunnet en patriotisk krig, selv om de har vært med mange kriger, med forskjellige resultater i henhold til andre sammenhenger og andre variabler.

I sine studier påviste Engels noe som har vært en historisk konstant – hærer er avhengige av økonomiske forhold – og USA er ikke akkurat i en økonomisk situasjon som gjør det mulig for dem å kjempe en krig i vårt Amerika. De vet hvordan man skal starte den, men ikke hvordan de skal avslutte den; gringoene kjenner veldig godt latinamerikaneres kirgerske utholdenhet; det vil være en langvarig konflikt som kan ende opp med å utslette det som gjenstår av verdenshegemoniet og følgelig komme konkurrentene til gode. Tvert imot, enhver strateg vet at forsvar alltid er sterkere enn angrep, og derfor har svake nasjoner under angrep endt med å beseire imperier. Derfor vil Biden-regjeringen søke å kvesse skalpellen for å nå sitt mål uten en slik risiko, og ved bruk av indirekte og skjulte metoder.


Creative Commons / Alainet. Mario Ramos er direktør for CAEE. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.