Gramsci, Sør-Italia og Sardinia hundre år etter arrestasjonen

8. november 1926. For nøyaktig hundre år siden arresterte det fascistiske politiet Antonio Gramsci i Roma, kommunistisk parlamentsmedlem og sekretær for Italias kommunistiske parti, i strid med hans parlamentariske immunitet.

I dagene rundt arrestasjonen arbeidet Gramsci med manuskriptet (som forble uferdig) «Noen temaer i det sørlige spørsmålet».

Hundre år senere leser Cristiano Sabino og Angelo Calemme essayet på nytt i lys av protestene og mobiliseringene i Sør-Italia, på Sicilia og Sardinia, av de intellektuelles rolle i å bygge konsensus rundt den europeiske og vestlige orden, og framfor alt av behovet for å bygge en kollektiv intellektuell som er organisk knyttet til de utbyttede, de koloniserte folkene og alle subalterne grupper.

For det sørlige spørsmålet er, i dag som i går, ikke bare et territorielt spørsmål: Det er et spørsmål om makt, hegemoni og politisk organisering.

Av Cristiano Sabino og Angelo Calemme.

8. november 1926. Det fascistiske politiet arresterer Antonio Gramsci, parlamentsmedlem og sekretær for Italias kommunistiske parti. Det er en av de avgjørende episodene da regimet fullfører omdannelsen av den liberale staten til et åpent diktatur.

Mussolini hadde bare sittet i regjering i fire år. I løpet av denne korte tiden hadde fascismen likevel allerede tømt de representative institusjonene og etablert en stat som sto fullt og helt i tjeneste for store økonomiske interesser, jordeierne og deler av det industrielle og finansielle borgerskapet.

Bevegelsen Fasci italiani di combattimento, grunnlagt i 1919, hadde ikke vunnet et eneste sete i parlamentsvalget samme år. På få år ble den det viktigste politiske redskapet for en sosial reaksjon, som organiserte, finansierte og brukte squadristisk vold for å knuse arbeider- og bondebevegelsen.

(Squadristisk (eller squadristi) refererer til fascistiske voldsgrupper eller bøller i Italia etter første verdenskrig, spesielt i perioden 1919–1922 under Benito Mussolinis vei til makten.

Begrepet stammer fra de italienske squadre d’azione (aksjonsgrupper), populært kalt squadristi eller «svartskjorter». Red.)

Partilokaler og fagforeningslokaler ble ødelagt, kooperativer brent ned, sosialistiske kommunestyrer oppløst. Terror var dagens orden, og tusenvis av militante ble utsatt for trusler, juling, forfølgelse og drap. Den fascistiske volden utfoldet seg med medvirkning eller passivitet fra statsapparatet, politistyrkene, deler av den liberale høyresiden og selvsagt Savoia-monarkiet, mens folkelige organisasjoner gradvis ble fratatt muligheten til å forsvare seg og handle politisk.

(Huset Savoia (italiensk: Casa Savoia) var et europeisk fyrstehus som styrte over Savoy, Sardinia og etter hvert det forente Kongeriket Italia. Red.)

Klekket ut i skyttergravene, modnet under Biennio rosso («de to røde årene») og forankret i fabrikkene, på landsbygda og i de folkelige organisasjonene ble den sosiale frigjøringsbevegelsen slått ned i løpet av få år.

Men hvordan kunne dette skje?

Hvordan klarte et opprinnelig marginalt politisk mindretall å erobre makten og omdanne et samfunn preget av store sosiale konflikter til et terrorregime som kunne vare i tjue år og kue kravene om opprør og fornyelse fra arbeiderne og fra undertrykte territorier som Sardinia og Sør-Italia?

For Gramsci kan svaret ikke begrenses til bruken av vold. Undertrykkelse er en grunnleggende del av politisk herredømme, men den er ikke nok til å forklare hvordan det klarer å konsolidere og reprodusere seg over tid. For å styre et samfunn stabilt er det ikke nok å påtvinge lydighet: Man må også bygge konsensus, organisere et verdensbilde og produsere ideer og framstillinger av virkeligheten som gjør at én del av samfunnets interesser kan presenteres som allmenne interesser.

Her kommer et av de sentrale spørsmålene i Gramscis tenkning inn: Forholdet mellom makt, kultur og intellektuelle, det vil si hegemoni.

Den herskende klassen utøver ikke makten bare gjennom eierskap til produksjonsmidlene, kontroll over institusjonene eller de undertrykkende apparatenes makt. Den utøver den også gjennom evnen til å lede samfunnet kulturelt og moralsk, til å bestemme hva som regnes som normalt, riktig, mulig eller uunngåelig.

Med andre ord opprettholdes økonomisk utnytting ikke bare gjennom tvang, men også gjennom konstruksjonen av en sunn fornuft (senso comune) som gjør den akseptabel.

Og for å produsere, organisere og spre denne sunne fornuften trengs det intellektuelle.

Vi snakker ikke bare om professorer, filosofer, forfattere eller journalister. For Gramsci må enhver sosial klasse som vil ha en ledende funksjon utvikle sine egne intellektuelle grupper, som kan gi den bevissthet, organisasjon og et helhetlig syn på samfunnet. Dette er det han kaller organiske intellektuelle: Personer som har en bestemt funksjon i organiseringen av en klasses økonomiske, politiske og kulturelle liv.

Denne refleksjonen begynner å ta form i selve essayet som Gramsci skrev i månedene før arrestasjonen: Noen temaer i det sørlige spørsmålet.

Manuskriptet forble uferdig på grunn av den fascistiske undertrykkelsen. Etter arrestasjonen ble det sikret av partifellen Camilla Ravera og nådde den kommunistiske ledelsen i utlandet gjennom en innviklet kjede av oppbevaring og overføringer. Det ble utgitt i Paris i januar 1930 i tidsskriftet Lo Stato operaio.

Det er ikke bare et historisk dokument. Det er en av de viktigste tekstene Gramsci skrev, fordi det allerede inneholder noen av de innsiktene som senere ble utviklet mer fullstendig i Fengselsbøkene. Man kan si at hele Gramscis tenkning springer ut av spørsmålet om Sør-Italia, og at dette igjen springer ut av Gramscis levende og militante refleksjon over det sardinske spørsmålet.

Hundre år etter gjenfinnelsen av dette essayet er mange av de gramscianske problemstillingene vi finner i det, fortsatt aktuelle.

Det er virkelig påfallende at Sør-Italia – som syntes å ha forsvunnet for godt fra scenen som et selvstendig subjekt i forhold til den nordlige politiske dynamikken – akkurat i dagene før hundreårsjubileet for gjenfinnelsen av Gramscis essay igjen koker, midt i protester og radikale mobiliseringer ført an av bønder, fiskere og transportører.

I flere uker har protestene fra bønder, fiskere, selvstendige transportører og andre produktive sektorer økt i omfang i flere sørlige regioner. De har i årevis vært i opprør mot EUs felles landbrukspolitikk (CAP), som for å sikre avsetningsmarkeder for maskiner og industriprodukter fra Nord-Italia og Nord-Europa legger til rette for import av nordafrikanske landbruksprodukter, til utelukkende skade for landbruks- og meieriproduksjonen på Sicilia, i Sør-Italia og på Sardinia.

Italia: Protestene i Calabria øker, og fiskere går også ut i gatene

Men merk: Vi snakker ikke bare om de store logistikkonsernene. Som Michele Franco skriver i Contropiano, er også de såkalte «padroncini» i bevegelse: Småbedriftseiere som har investert sparepengene sine i arbeidsutstyr og som ofte sliter med å sikre seg en anstendig inntekt, til tross for endeløse arbeidsdager.

I Sør-Italia veier dette enda tyngre, fordi varene hovedsakelig fraktes på vei, avstandene er større og infrastrukturen ikke kompenserer for områdets vanskeligheter.

Protestene brøt ut på Sicilia, i Calabria, Basilicata, Puglia og Campania. Veisperringer, forsinkelser, forsyningsproblemer og tomme supermarkedhyller. Mobiliseringene oppsto fragmentert, uten en samlet ledelse, men i noen områder møtte de solidaritet fra andre deler av befolkningen.

Etter hundre år blir ikke bare det sørlige spørsmålet børstet av støvet, men det vender tilbake i den formen den sardinske tenkeren hadde gitt det: Spørsmålet om de som er ekskludert fra prosessene med industriell modernisering og konsentrasjon av rikdom og forbruk. Det sørlige spørsmålet er spørsmålet om ofringssoner, marginaliserte områder og intern kolonialisme.

Videre har Sardinia i årevis kjempet for å unngå å bli et erobringsland for de multinasjonale energiselskapene, og nettopp under generalstreiken 30. oktober oppsto det en uvanlig sammensmelting mellom basisfagbevegelsens krav og komiteenes argumenter mot energikolonisering. Det er ennå for tidlig å trekke konklusjoner, men det er sikkert at de ulike motsetningene som plager øya, og som Gramsci selv kalte «Sardinias lidelser», nå konvergerer mot ett punkt: Sammensmeltingen av det koloniale og det sosiale spørsmålet. Dette er to spørsmål som øyas herskende klasser (på tvers av skillet mellom høyre og venstre) historisk har forsøkt å holde adskilt, for å avverge et nasjonalt opprør og for å tjene på det, i form av karrierer og av å bygge sin egen rolle som mellommann overfor sentralstaten.

Et annet interessant sammentreff er at Ministerrådet nylig, nærmere bestemt 13. oktober 2026, godkjente utkastene til avtaler (schemi di intesa) og tilhørende lovforslag om tildeling av ytterligere former og særskilte vilkår for autonomi til regionene Liguria, Lombardia, Piemonte og Veneto.

Dette er den beryktede differensierte autonomien, som innebærer at fire kompetanseområder overføres til visse nordlige regioner: «sivilbeskyttelse», «yrker», «supplerende og tilleggspensjon» og «helsevern». Til disse avtalene kommer regjeringsakt nr. 449 (19. lovperiode), om vedtakelse av det metodologiske notatet for fastsettelse av standardbehov (fabbisogni standard) for provinser og storbyområder for 2026. Tiltaket bruker de løpende historiske utgiftene fra 2023 som referansevariabel for å anslå behovene i de sørlige kommunene innen miljø, utdanning og transport. I stedet for å tette infrastrukturgapene straffer de nye koeffisientene nok en gang Sør-Italia.

Hundre år etter Gramscis arrestasjon slår staten fast et finansielt og sosialt jernteppe mot Sør-Italia og øyene, gjør de dype økonomiske og sosiale ulikhetene institusjonelle, og skaper samtidig trolig forutsetningene for en gjenfødelse av det revolusjonære sørlige separatistspørsmålet (Nicola Zitara) og den sardinske selvstendighetsbevegelsen (Simon Mossa).

Men la oss holde oss til Gramsci. Hva lærer essayet «Noen temaer i det sørlige spørsmålet» oss egentlig i dag, og hvorfor er det så nyttig å åpne en debatt om det nå som sardere og sørlendinger løfter hodet mot sentralisme og intern nykolonialisme?

Det sørlige spørsmålet er et kolonialt spørsmål

Cagliari, 23., 24. og 25. september 2026. Det internasjonale forskermiljøet samlet seg om temaet «Gramsci og det sørlige spørsmålet».

Etter å ha vært ute av bruk i flere tiår – i hvert fall på våre breddegrader – og etter å ha blitt satt på loftet sammen med hele det teoretiske og politiske bagasjerommet som den sardinske filosofen, journalisten og revolusjonæren utviklet, er «det sørlige spørsmålet» igjen aktuelt. Av konferansen i Cagliari framgår det tydelig at «det sørlige spørsmålet» gjelder langt utover den spesifikke historisk-geografiske situasjonen i 1920-tallets Italia, og er en tolkningsnøkkel av global rekkevidde, uunnværlig for å forstå asymmetriene mellom sentre og periferier, de samtidige formene for subalternitet, den nye utvinnings- og postkoloniale dynamikken i det 21. århundrets imperialisme og de intellektuelles rolle i å bevare herredømmet til vår tids finansielle og koloniale oligarkier.

Det sørlige spørsmålet er kort sagt svært aktuelt, og grunnen ligger helt her: Essayet på 28 sider ble funnet uferdig ved Gramscis arrestasjon, og er samtidig et ankomstpunkt og et nytt utgangspunkt.

Gramsci hadde kommet fram til utarbeidelsen av det sørlige spørsmålet etter en lang vei, som hadde ført ham fra de første kampene på Sardinia for å «kaste fastlendingene på havet» til det store vendepunktet på kongressen i Lyon i januar 1926. Samtidig inneholder essayet om det sørlige spørsmålet alle de begrepsmessige kjernene som finnes i fengselsrefleksjonene. I dette arbeidet fokuserer Gramsci på sitt hovedmål: etter nederlagene i bondekrigen 1860–70 og de sicilianske fasci (1889–94) å avdekke den dynamikken som hadde kunnet true den tidens største sosiale kraft til taushet, nemlig de sørlige bøndene, og sammen med dem de interne koloniers stemme. Hvordan var det mulig å skyve hele folk, millioner av menn og kvinner som ikke engang fikk «øyne å gråte med», ut til sidelinjen av det politiske livet uten at de reagerte kraftig på sin brutalisering?

Det sørlige spørsmålet er i realiteten spørsmålet om de ekskluderte og om hvordan de kan komme ut av den umyndighetstilstanden de er blitt henvist til, og ta tømmene i sitt eget liv, sine egne lokalsamfunn og sitt eget land.

Før vi går videre, er det imidlertid nødvendig å avsløre en misforståelse. Gramscis sørlige spørsmål leses ofte ut fra PCIs behov etter krigen. I den fasen hadde partiet helt andre mål og bekymringer enn dem Gramsci hadde levd med og analysert på 1930-tallet. Gramscis kritiske meridionalisme ble da tatt i bruk som et rent redskap for å støtte nordlig arbeiderisme (operaismo), innenfor et (med rette eller urette) ganske sentralistisk syn blant de italienske kommunistene.

(Meridionalismo (eller meridionalismo) er den akademiske, sosiale og politiske studien av de økonomiske, kulturelle og strukturelle forskjellene mellom Sør-Italia (Mezzogiorno) og Nord-Italia. Red.)

I denne fasen ble den gramscianske meridionalismen renset for sin vitale kjerne, nemlig den radikale og krystallklare kritikken fra de interne koloniene mot den italienske staten, de parlamentariske flertallene, de intellektuelle og deres «enhetsfanatisme».

For Gramsci var problemet altså et annet enn det PCI hevdet etter krigen, og det vokste ut av erfaringen med og utarbeidelsen av det sardinske spørsmålet, forstått som et kolonialt spørsmål. Som Gianni Fresu understreker i boken «Questioni gramsciane» og på den nevnte konferansen:

«Mellom 1720 og 1860 var Sardinia for Savoia og de sardinsk-piemontesiske herskerklassene også et stort laboratorium der de utprøvde former for konservativ assimilering, som skulle dukke opp igjen etter samlingen i det ulike forholdet mellom nordlige og sørlige regioner».

På Sardinia ble den påtvungne «piemontiseringen» utprøvd for første gang, senere utvidet til alle nasjonene i enhetsstaten og bygget på konstruksjonen av et regelrett regime av innenlandsk kolonialisme, som «først oppfattet Sardinia og deretter Sør-Italia som et internt kolonialt marked til fordel for Nord». Men kolonialisme er aldri bare en økonomisk mekanisme basert på utnytting av et marked. Som den postkoloniale litteraturen har vist, med utgangspunkt i Saids mesterverk «Orientalism», er kolonialisme alltid også en fortelling. Kolonialistene må kunne framstille sitt koloniseringsverk som godt og rettferdig, som en handling de også utfører til beste for de koloniserte, som ikke kan klare seg selv.

Gramsci snakker i den forbindelse om «ideologien om blykulen» (palla di piombo, lodd om foten): «Hvis Sør-Italia er tilbakestående, er ikke skylden det kapitalistiske systemets eller noen annen historisk årsak, men naturens, som har gjort sørlendingene late, udugelige, kriminelle, barbariske», forklarer Gramsci i essayet.

Men vær oppmerksom: Denne ideologien formidles ikke bare av liberale og konservative høyrekrefter. Sosialistpartiet var, skriver Gramsci, «i stor grad formidleren av denne borgerlige ideologien i det nordlige proletariatet». Sosialistene formidlet de rasistiske argumentene til pseudovitenskapsmenn som Niceforo. «Nok en gang», konkluderer Gramsci, «var vitenskapen rettet mot å knuse de elendige og utbyttede, men denne gangen var den innhyllet i sosialistiske farger».

Mot dette foreslår Gramsci en klar kursendring. Man kan ikke håpe på noen endring ved å vente på at den skal senkes ned ovenfra, av en eller annen god regjering. Man kan heller ikke tenke seg at alternativet vil bli eksportert strålevis gjennom veldedig virksomhet utarbeidet i en eller annen avansert nordlig storby.

Man må handle nedenfra, fra periferiene, gjøre marginene til hovedpersoner og gi ordet til de subalterne, til de koloniserte.

(Subalterne: Noe eller noen som har et lavere rang, er underordnet en annen, eller har en sekundær og mindre viktig rolle. Red.)

Dette er første gang italiensk sosialistisk tenkning snakker så tydelig om spørsmålet om intern kolonialisme!

Uten å sette det sørlige spørsmålet, og dermed det koloniale spørsmålet, i sentrum for den politiske virksomheten kan det ifølge Gramsci aldri skapes noen reell endring. Det sørlige spørsmålet, og dermed det koloniale spørsmålet, er i bunn og grunn spørsmålet om de som er ekskludert fra prosessene med industriell modernisering. Arbeiderne er utbyttet, men de arbeider i fabrikker, kjenner sine rettigheter, utgjør en organisert og bevisst politisk kraft og har politiske og fagforeningsmessige redskaper til å fremme sin dagsorden. De sørlige bøndene (og med dem hele lokalsamfunn) lever i en helt annen dimensjon, og hvis ingen tar seg av deres reelle behov, blir de kanonføde for den som best klarer å lure dem, kanskje ved å love dem eiendomsrett til jorden eller, enda verre, ved å utløse kriger mellom de fattige.

Og her kommer de sørlige intellektuelle inn, de såkalte «paglietta» (omtrent «stråhattene»).

Sør-Italia er en «stor sosial oppløsning», det vil si at de som bor der «ikke har noen som helst samhørighet». Bøndene utbyttes brutalt, de reagerer og gjør opprør, men de gjør det spontant, uten plan, uten å klare å bygge en vei til frigjøring og uten å skape et reelt politisk alternativ.

Og dette skjer ikke tilfeldig. Det skjer fordi det sørlige samfunnet består av en stor agrarblokk, som igjen består av tre sosiale sjikt: «den store, amorfe og oppløste bondemassen, de intellektuelle i det lille og mellomstore landlige borgerskapet, de store jordeierne og de store intellektuelle. De sørlige bøndene er i evig gjæring, men som masse er de ute av stand til å gi uttrykk for sine ønsker og behov på en sentralisert måte», rett og slett fordi den dominerende blokken, bestående av de store jordeierne og de store intellektuelle, «sentraliserer og dominerer» og hele tiden bryter opp mobiliseringene som oppstår nedenfra.

«Paglietta»

De som lider, klarer ikke å bygge et alternativ, fordi de hele tiden fanges i garnet ovenfra. I Sør-Italia dominerer den «paglietta»-intellektuelle: «demokratisk i bondeansiktet, reaksjonær i ansiktet vendt mot den store jordeieren og regjeringen, politikant, korrupt, illojal».

Den janusansiktede profilen til «paglietta»-intellektuelle er en uunnværlig nøkkel for å forstå det koloniale systemets natur.

Det var de store intellektuelle som Benedetto Croce og Giustino Fortunato som utgjorde de egentlige vokterne av interessene til den sørlige agrarblokken og den nordlige industriblokken, og som klarte å absorbere og nøytralisere uroen både i folket og i de dannede sjiktene i Sør, ved å kanalisere ethvert reformpress inn i statens institusjoner og hindre at Sørens intelligentsia sveiset seg sammen med kravene om endring som kom fra periferiene.

Dette tilsynelatende rustfrie systemet har imidlertid sprekker, og dermed muligheter for folkelig handling.

Sardinia er for eksempel et unntak, og Gramsci gjør det klart ikke bare i essayet om det sørlige spørsmålet, men også i flere andre skrifter og til og med i Fengselsbøkene. Det forklarer for øvrig hans vedvarende oppmerksomhet om sardismen (sardismo) og hans personlige vennskap med Emilio Lussu, en av den sardistiske bevegelsens fremste ledere.

Anledningen til å tenke seg et annet forhold mellom intellektuelle og folk var nettopp krigens forferdelige erfaring, som introduserte et nytt element. Skyttergravene fungerte for bøndene i Sør-Italia og på øyene litt som fabrikken for arbeiderne: de ga et enhetlig perspektiv til dem som tidligere var fragmentert. I den sardistiske bevegelsen, skriver Gramsci, dannet derfor «bondesoldatene og de intellektuelle offiserene en blokk som var mer forent seg imellom og til en viss grad antagonistisk til de store jordeierne».

Sardinia er «den eneste regionen der veteranbevegelsen fikk en mer bestemt profil og lyktes i å skape seg en mer solid sosial struktur». Gramsci snakker om sardismens fødsel, der «presset nedenfra fra bonde- og gjeterstanden ikke finner noen motvekt i det øvre sosiale sjiktet av store jordeiere», slik som på Sicilia.

Vi står ved daggry for hegemoniteorien!

På Sardinia utprøves et «organisk» bånd mellom det undertrykte folket og de intellektuelle som er direkte knyttet til det. I motsetning til en viss tradisjon er sardismen ikke bare et uttrykk for regionalistisk egoisme, men et regelrett laboratorium for folkelig selvstyre som et alternativ til blokken av store jordeiere og reaksjonære intellektuelle.

Kort sagt finnes muligheten til å konkurrere med den «monstrøse agrarblokken som i sin helhet fungerer som mellomledd og vokter for den nordlige kapitalismen og de store bankene», og hvis eneste mål er «å bevare status quo».

Men også her finnes det sprekker å snike seg inn i. De subalterne trenger ikke å lide i stillhet, de kan velte bordet!

Denne gangen snakker Gramsci om seg selv og sin erfaring i Torino. Selv om det er sant at venstresiden, også i sin kommunistiske variant, ikke klarte å tale til alle subalterne grupper, bør vi ikke kaste ut barnet med badevannet. I Torino, forteller Gramsci, ble Sassari-brigaden sendt inn for å slå ned en arbeiderstreik. I begynnelsen trodde de sardinske soldatene i brigaden at det var «herrene» som streiket. Men så, takket være et politisk inngrep fra sardinske sosialister, endret ting seg. Brigaden ble mottatt med jubel av Torinos koloniale borgerskap, som ønsket at den skulle slå ned arbeiderkampen med blod, men takket være sosialistisk propaganda ble den demobilisert på grunn av den reelle risikoen for å fraternisere med den opprørske arbeidermengden.

Til slutt «ble den fjernet, de eldre soldatene ble sendt hjem, og avdelingen ble delt i tre. Brigaden ble plutselig sendt av sted om natten».

I to arbeider utgitt av det dekoloniale forskerkollektivet Filosofia de Logu (bind utgitt av Meltemi) snakker Cristiano Sabino i denne sammenhengen om «folkelig sardisme» og «blandet sardisme» (sardismo meticcio), det vil si om det politiske laboratoriet som Gramsci la sin fulle kraft i i Torino-årene, og som førte til at både den mest framskredne delen av arbeiderbevegelsen tok til seg sardernes og sørlendingenes antikoloniale krav, og til at den folkelige basen i sardismen ble påvirket i revolusjonær retning. Det åpnet nye perspektiver for en bevegelse som ellers lett ville ha utviklet seg til en reaksjonær regionalisme som mål i seg selv.

Hva skal vi bruke det til i dag?

Et århundre etter gjenfinnelsen av «Noen temaer i det sørlige spørsmålet» er bildet blitt mer komplisert. De subalterne som Gramsci forsøkte å gi stemme, har endret seg. Kapitalismen har ført til en enorm fragmentering av arbeidslivet, med utgangspunkt i demonteringen av produksjonslinjen.

Selv om spørsmålet om innenlandsk kolonialisme bare har forverret seg, er det vanskelig å snakke om det sørlige spørsmålet og det sardinske spørsmålet, selv på venstresiden.

Likevel ville gramscianske redskaper for eksempel gjøre det forståelig det som Angelo Calemme, med lån fra Tarizzo, i sin siste bok, «La variabile legittima della storia. Per un meridionalismo critico, multipopolare e a portata di territori» («Historiens legitime variabel. For en kritisk, multifolkelig meridionalisme innenfor territorienes rekkevidde»), kaller «grammatikken for innenlandsk kolonialisme»: et ideologisk system som også virker på et ubevisst nivå og bestemmer de psykologiske vilkårene for en intern og innenlandsk utbytting. Denne utbyttingen har, som vi har sett, nettopp i disse månedene tatt et kvalitativt sprang mot en tilstand av skamløs og kynisk hyperutbytting.

Selve den «differensierte autonomien» og uthulingen av Sardinias særskilte autonomi i energispørsmålet er ikke, slik meridionalisten Gianfranco Viesti skriver, et spørsmål om «de rikes løsrivelse», men nye former for innenlandsk kolonialisme, det vil si et produkt av omstruktureringen av europeisk og italiensk kapitalisme.

Virkningene av denne nykoloniale dynamikken er nedfelt svart på hvitt i den nasjonale strategiske planen for indre områder 2021–2027, som slår fast at hele områder av landet, de fleste av dem i Sør og på øyene, er dødsdømt: «et ikke ubetydelig antall indre områder (…) kan ikke sette seg noe mål om å snu utviklingen. De trenger en plan som bistår dem på en vei med kronisk nedgang og aldring» (https://comunivirtuosi.org/aree-interne-lassociazione-non-ci-sta/). Dette er spørsmål Gramsci så klart allerede for hundre år siden, da han snakket om virkningene av en «barbarisk invasjon».

Men de gramscianske redskapene som ble utviklet i det sørlige spørsmålet, tjener også til å lese motsetningene innad i selve EU, med utgangspunkt i opprøret fra hele territorier mot sin egen politiske sentralisme, slik den nylige avstemningen i Øst-Tyskland gjør tydelig.

De kaster lys over det stadig voksende gapet mellom den nordamerikanske spekulasjonsboblens finansmakt og de europeiske nasjonalstatene, som i økende grad er underlagt Washingtons diktater. I dette tilfellet er «paglietta»-intellektuelle personer som Ursula von der Leyen, Kaja Kallas, Mario Draghi og Friedrich Merz, som av kasteinteresser mekler mellom en stadig mer misfornøyd europeisk opinion og diktatene fra det imperiale sentrum. Ingenting nytt fra vestfronten. Allerede i 1991 snakket økonomen Paul Krugman om en «mezzogiornifisering» av Europa, og gjorde risikoen tydelig for at skjebnen som historisk var forbeholdt Sør-Italia, ville bli virkeligheten for Europas stadig mer underdanige og plebeiske periferier. Det politiske sjiktet i EU-kommisjonen mekler mellom diktatene fra den andre siden av Atlanterhavet og EUs medlemsland, som er blitt «mezzogiornifisert» og selv er blitt en stor «sosial oppløsning», slik det sørlige samfunnet Gramsci beskrev, en gang var.

Men hvis dette er diagnosen, hva er veien ut?

Gramsci har vist oss den.

Problemet er ikke å overbevise noen få kjente intellektuelle om å bli mer følsomme for folkelige behov. Vi må bygge kulturelle og politiske organisasjoner som kan forene det det økonomiske og politiske systemet splitter, som kan fortelle om mekanismene i periferiens underordning under sentrum, og om hvordan det koloniale spørsmålet kan reproduseres like mye på høyresiden som på venstresiden. Dette gjelder mellom Torino, Milano og Genova på den ene siden og Cagliari, Napoli og Palermo på den andre, men like mye mellom Brussel og Roma og mellom Washington og Brussel.

Han forteller oss hvordan de store intellektuelle klarer å fange det folkelige opprøret i garnet og rive det mellomliggende intellektuelle sjiktet løs fra de subalterne gruppene og fra folket, ved å spille på dobbeltspill, doble standarder og regelrette manipulative strategier basert på språklig bedrag.

Men de lærer oss også at det er mulig å stikke hull på nettet av koloniale konsensus. Med de rette redskapene er det mulig å bygge en gruppe intellektuelle som kan ivareta folkets interesser, som henter all den energien de trenger nedenfra, og som gir folket nyttige redskaper for å oppnå en reell endring.

Sør-Italias og øyenes historiske underordning under det industrielle knutepunktet i Nord og dets herskende klasser kan i dag også føres tilbake til Vestens utbyttingsmekanismer overfor resten av verden. I dette tilfellet er det ofte eliten i de koloniserte landene som fungerer som mellomledd mellom koloniene og de imperiale sentrene.

Til slutt er mekanismen Gramsci identifiserte, også uunnværlig for å lese dynamikken i «intern kolonialisme» mellom storbysentre og ofringssoner i prosessene med ny «ekstraktivisme». Det viser energikoloniseringen som pågår på Sardinia og i flere makroregioner i Sør-Italia, alle like knust av det doble grepet av «løsrivelse uten løsrivelse» som er typisk for den differensierte autonomien, og av den nykoloniale dynamikken i energi- og opprustningsagendaene.

I dette bildet blir periferiregionene omgjort til servituttterritorier, også takket være de mellommannsintellektuelles rolle. De viser et demokratisk, antagonistisk og økologisk ansikt overfor de plyndrede og utarmede områdene, og et helt annet ansikt overfor maktsentrene, blant dem Roma, Brussel og Washington.

Hundre år etter arrestasjonen blir Gramsci nok en gang et strategisk referansepunkt for alle som vil sette spørsmålstegn ved subalternitetsforholdene og legge grunnlaget for en frigjøring som ikke er enda en «leopard»-manøver, slik den imperiale og koloniale venstresiden har vent oss til de siste førti årene (jf. Leoparden: Alt må endres for at alt skal forbli som før).

---

Publisert av l’Antidiplomatico.

Cristiano Sabino

Født i Sassari i 1979. Han har en doktorgrad fra Scuola Normale Superiore i Pisa og underviser i filosofi ved Figari Art High School i Sassari. Fram til 2014 var han politisk leder innen bevegelsen for selvbestemmelse på venstresiden. Han er for tiden fagforeningsaktivist, essayist og blogger. Han har skrevet verk utgitt av hus som Condaghes, Catartica og Meltemi. Han er et grunnleggende medlem av foreningen Sa Domo de Totus, hvor han leder den politiske skolen.

Angelo Calemme

Angelo Calemme har en doktorgrad i filosofi og klassiske studier fra universitetet i Barcelona og jobber som lærer i filosofi og historie. Han er medredaktør av bindet L’illuminismo prima dell’Illuminismo (2013) og forfatter av flere monografier, inkludert La ragione galileiana del mondo (2017), Il popolo dei Mezzogiorni uniti e l’Europa di Maastricht (2018), *Alle originallas (2018), Alle originallas (20) Rivoluzione scientifica alla Rivoluzione industriale (2022), og La Questione meridionale dall’Unità d’Italia alla disintegrazione europea (2023).
Send tilbakemelding