Borgerkrig i fedrelandet?

Av Odd Handegård.

Strømprisen i Norge har steget ganske kraftig de siste ukene. Kraftbransjen (og Aftenposten den 6. januar) har forklart prisøkningen med at det er blitt så kalt i Norge. Etterspørselen etter kraft har derfor steget, og når det er stor etterspørsel etter ei vare, og lite tilbud, stiger prisen. Alminnelig økonomisk teori, visstnok. Men dette er naturligvis sludder av flere årsaker: For det første har det ikke vært spesielt kalt de siste ukene. For det andre har det ikke vært mangel på norsk kraft. Og for det tredje er prisdannelsen i kraftnæringen et resultat bl.a. av det kaoset vel 100 såkalte «tradere» steller i stand på kraftmarkedet (NordPool). Her er det ikke tilbud og etterspørsel som gjelder, men uansvarlige spekulasjoner: Traderne kjøper strøm fra kraftselskapene – ikke hva man trenger dag for dag – men ofte ut fra hva strømprisen antas å bli på et seinere tidspunkt. Vi husker alle konkursen til krafttrader Einar Aas i 2018.

Men heller ikke dette er hele sannheten: En vesentlig årsak til at strømprisen nå er begynt paraden mot et rekordnivå, er at en ny strømkabel til Tyskland ble satt i drift før jul og at en ny kabel til England vil komme i drift neste år. Derfor kan det være hensiktsmessig å repetere noen fakta om kraftkablene til EU.

· Først: Norge produserer nå ca. 150 TWh fornybar energi.

· Vi har ni kabler til Sverige – den første kom i 1960. Kapasitet 3.600 ME eller ca. 31 TWh

· Danmark: Fire kabler (Skagerak I-IV) den siste i 2014: Kapasitet 1.700 MV eller 14 TWh

· Nederland: En kabel i 2008: Kapasitet 700 MV eller 6 TWh

· Tyskland: En kabel i 2020: Kapasitet 1.400 MW eller 12 TWh

· England: En kabel i 2021: Kapasitet: 1.400 MV eller 12 TWh

· Finland og Russland – to kabler med liten kapasitet: Vel 1 TWh

· Samlet kapasitet: 76 TWh som med planlagt kabel til Skottland blir på svimlende 88 TWh

Det er naturlig å sammenlikne disse tallene med vårt varierende kraftoverskudd (mellom 0 og 20 TWh årlig). I 2020, som var et veldig bra kraftår, var nettoeksporten 20.15 TWh, mens bruttoeksporten var på 24.5 TWh og importen 4.5 TWh, samlet nesten 30 TWh. Vi kunne altså i prinsippet ha klart å «bli kvitt» vårt kraftoverskudd selv om vi hadde droppet kablene til Tyskland, England og den siste til Danmark.

Dersom vi ser på den samlede norske kraftsituasjonen, vet vi at regjeringen og de fleste opposisjonspartiene, ut fra misforståtte klimapolitiske vurderinger, har bestemt seg for at Norge må fullelektrifiseres for 80 TWh (utredning fra Statnett). Den eneste måten det er mulig å skaffe så mye ny kraft på før 2030, er å bygge vindturbiner i hele Norge. Men bygges det 10.000-15.000 turbiner i Norge, blir det borgerkrig i fedrelandet. – Et av de avgjørende spørsmål er naturligvis om kablene til EU kommer til å blir brukt i samsvar med planene, eller om det blir restriksjoner på eksporten fra Norge og importen fra EU (av fossil «elektrisitet»).

Uansett viser tallene foran at byggingen av kabler til EU etter 2008 har vært et av de minst vellykte norske energitiltakene i dette hundreåret, sammen med vindkraftutbyggingen. Og ser man tilbake på hvordan utbyggingen har vært begrunnet, blir man sjokkert over argumentene. Vi skulle bli Europas batteri og vi skulle selge vannkrafta dyrt om dagen og kjøpe billig kraft fra EU om natta. Og Barth Eide ville for et år siden ha det til at det er dansk vindkraft som brukes av norsk kraftindustri – i alle fall om natta.

Les: Drives norske smelteverk av dansk vindkraft – om natta?

Det finnes et helt bibliotek med pinlige artikler de siste 10 årene som forfatterne har all grunn til å skjemmes over. – Men dette får jeg komme tilbake til…