PCR-testene skaper et falskt bilde av covid-19

0
PCR-test. Shutterstock

Bærebjelken i myndighetenes behandling av koronakrisa er PCR-testene. Når man snakker om «høye smittetall» og bruker det som argument for å stenge kulturlivet og forby private fester og gjøre andre innskrenkninger i demokratiske rettigheter og personlig frihet, er det på grunn av at folk har testet positivt på PCR-tester.

Men hva er PCR-tester og hva vil det si å teste positivt på dem? RT-PCR eller Reverse transcription polymerase chain reaction. Det handler om å bygge DNA ut ifra en forbilde laget av RNA, heter det i Wikipedia. Teknikken er brukt i Norge i mange år blant annet på Radiumhospitalet i deres kreftforskning. Se en forklaring av teknikken her.

I vår undersøkelse fikk vi et lite innblikk i hva slags profitter som ligger i denne bransjen. Vår kilde sier at på et tidspunkt var prisen på de mikroskopiske elementene man bruker i undersøkelsen 10 dollar stykket. I deres laboratorium valgte man å dyrke dem sjøl, og i løpet av ett døgn hadde man dyrket 10 millioner slike elementer! Industrien vil snart sørge for at det blir forbudt å drive slik «hjemmedyrking».

Den protokollen som WHO anbefaler bygger på en artikkel om rt-PCR-testen som ble publisert av Corman, Drosten 23 januar 2020 i Eurosurveillance, og som ligger til grunn for all testing av SARS-CoV-2 og Covid-19. Artikkelen ble sendt inn til tidsskriftet dagen før, så noen særlig grundig fagfellevurdering kan den ikke ha vært gjenstand for, skriver assisterende professor Björn Hammarskjöld.

Nå foreligger det en fagfellevurdering av Borger og Kämmerer, og den påviser så mange feil i Corman, Drosten-artikkelen at forfatterne krever at Eurosurveillance trekker den tilbake.

Den teknikken som brukes i PCR-testene går ut på, for å si de svært enkelt, at man finner ørsmå elementer av for eksempel et virus og at man så forstørrer opp dette gjennom mange sykluser til man har noe man kan tolke. For hver syklus dobles antallet slik at man til slutt har et ekstremt antall elementer. Over et visst antall runder øker faren for feilkilder og falske positive. Våre kilder sier at tester med over 35 sykluser er meningsløse.

WHO-protokollen som brukes i Norge har ei ramme på 45 sykluser, og da mener mange at de egentlig er verdiløse. Det skrev for eksempel Laurence Stuart Dawkins-Hall ved University of Leicester i 2018. New York Times skrev i august 2020 at en undersøkelse i Massachusetts, New York og Nevada viste at 90 prosent av de som hadde testet positivt knapt hadde noe virus overhodet.

Enhver test med en syklusterskel over 35 er for sensitiv, sier Juliet Morrison, som er virolog ved University of California, Riverside. «Jeg er sjokkert over at folk skulle tro at 40 kunne representere en positiv,» sa hun. En mer rimelig begrensning ville være 30 til 35, la hun til.

Dr. Michael Mina, som er epidemiolog ved Harvard T.H. Chan School of Public Health sa at han ville sette tallet til 30, eller enda mindre.

I Norge brukes altså tester med en terskel på opptil 45 sykluser, så når Erna Solberg og Espen Nakstad snakker om at vi har så mange smittede at det må innføres «enda strengere tiltak», så er det slike tester de viser til. Men den bærebjelken som holder hele den norske koronapolitikken oppe er ikke til å stole på.

Da vi ringte rundt for å få vite hva slags terskler det opereres med i Norge, var det svært vanskelig å få noe konkret svar både på Folkehelseinstituttet og Fürst medisinske laboratorium, der selv den PCR-ansvarlige ikke kunne si noe sikkert. Dette er verken betryggende eller overbevisende.

Fredrik Solvang, kunne ikke du grille Bent Høie på PCR-testene?

Forrige artikkelBiden plukker ut styremedlem fra Raytheon til å styre Pentagon
Neste artikkelEgypt sier de har angrepet terrorister inne i Libya
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).