Noenlunde oppgående

0
CASSIUS FADLABI: "IBRAHIM" også brukt som forsideillustrasjon til romanen "Min venn utlendingen" av Nils Amund RAKNERUD
Nils Amund Raknerud

Av Nils Amund Raknerud.

Noenlunde oppegående — et uttrykk jeg mener stammer fra intern bruk i det som en gang kalte seg Arbeidernes Kommunistparti — har etter hvert blitt en velbrukt metafor av noen hver. Det var en person det går an å snakke med — for oss som hadde oppnådd vårt bevissthetsnivå. Ikke på øverste hylle, men greit nok. 

En rasist er så langt fra oppegående som det går an eller politisk ukorrekt om du vel. Egentlig er begge uttrykk lite presise, til det er menneskesinnet altfor mangfoldig.

Plukker vi vekk det metaforiske, handler det om å stå og gå oppreist på begge beina. Eventuelt alle fire, og sånn sett blir kalven oppegående adskillig raskere enn menneske-barnet. Det er altså snakk om det fysiske.

Rasisme er imidlertid egentlig ikke et tema her. Men at lederen for Stopp Islamiseringen Av Norge, mannen som frykter «horder av negre», sto på programmet under fjordårets Arendals-uke, må med nå. 

Mannen slapp som kjent ikke til på scenen. Funksjonshemmede kom ikke engang bort til kanten av scenen; for langt i fra alle scener hadde universell tilgjengelighet.

På scenen og ved scenekanten – dette er ikke noe fikst ordspill fra min side. Heller ikke vil jeg trekke ned debatten om eller kampen mot rasismen.

Jeg vil derimot trekke opp funksjonshemmedes situasjon, altså en fysisk situasjon, og dermed det paradoksale i at et tema vies uendelig mye mer oppmerksomhet enn et annet.

Kan dette sammenlignes da? Rasisme på den ene side og på den andre siden diskriminering på grunn av lyte, det er da to helt forskjellige ting? Svart hudfarge er ingen skavank. Det er noe annet å være avhengig av rullestol. Nei, med med det som skjer i praksis, er en sammenligning likevel på sin plass.

Under fjorårets Arendals-uke, som trakk 75000 til byens sentrum, hadde altså kommunen, som eier Arendal Festival Supply AS, Canal Street, Hove Republic — U name it,  ansvaret for praktiske detaljer rundt det meget omtalte arrangementet. Det vil si SIAN fikk all oppmerksomhet, handikappede ingen, med noen unntak.

De praktiske detaljene, som altså Canal-Supply-Republic skulle stelle med, ble lagt godt til rette når det gjaldt å slippe til en hvilken som helst taletrengt person på scenen. Og selvsagt var alt gjort for at publikum skulle trives. Men det ene unntaket jeg påpeker: personer trillende på hjul eller med ustø gange mellom krykkene, (fysisk mindre oppegående) ble fysisk sett hindret fra å komme dit publikum for øvrig innfant seg med den største selvfølge.

Mediene — men det holder ikke å skylde på dem alene — kjørte på med det mest opplagte av tema, nemlig holdningene til mannen jeg ikke nevner ved navn, dyrket og hauset opp den tilhørende debatten: kan en tillate respektløs omtale av folk med enn annen hudfarge? Samtidig ble en annen samfunnsgruppe ikke tatt med i tilretteleggingen, nærmest satt i kategori «usynlig».

Man deler opp mennesker i kategorier, og hvilken som er viktig akkurat da blir gjerne en trend. Mediene tar kun en ting av gangen, én periode med kvinner, én med Donald, én periode med svarte, nå har seksuell trakassering gått en stund. En viss overlapping tillates, men gamlingers sak prates det sjelden om. Og kampen mot atomvåpen har noe gammalt over seg.

Jeg etterlyser en annen total-holdning, respekten for den andre uansett variasjon. At vi er likeverdige uansett. Synd-synd-på-ismen er usolidarisk, så er det heller ikke synd på dem (oss). På eldresentret var jeg innom som rekonvalesent noen dager. Noterte meg en sykepleier som i en passiar var vennlig ertende overfor en pasient som kom trillende gjennom spisesalen, og kommenterte nettopp det. «Så du er oppe og triller, du-da?» «Ja, kjære, noen må holde julene i gang, vettu» var svaret. 

Små og store ting. Mediene, les journalister og redaktører bestemmer hva som er nyheter. SIAN er stort. Ei jente som sliter meg å gå, er en «ikke-sak», så sant hun ikke er prinsesse.

Noen ganger lurer jeg på om politisk engasjement er mote. Mote er greit nok, det handler jo om å få klær på skrotten, og en eller annen utforming må plaggene ha. Variasjon lyser opp. Men alt med måte som bestemor sa. I Bret Easton Ellis verden tar hovedpersonen ikke på seg Armani-sokkene når han skal ut på fredagsfylla og treffe de andre på børsen … «de er jo så-å torsdag å gå med i kveld,» ironiserer Easton Ellis.

Min debutroman «Ikke ring meg! Ikke glem meg» ble en smule latterliggjort, eller fikk i det minste en nedlatende kommentar av en anerkjent (oppegående?) kritiker — fordi romanen hadde kvinnene på en fabrikk i hovedgalleriet. Bokas utgivelses-tidspunkt kom falt mellom to stoler, les bølger i kvinnekampen. I 1992 lå kvinnesak nede. I mediene.

I dag kan oppegående folk både til venstre og høyre glemme de mest elementære standpunkter hva gjelder kvinner — for å skåne andre religiøse retninger; hvorfor gis ellers statstøtte til slike?

Når kommer Old Lives Matter? Det snakkes om at koronadødsfall først og fremst rammer «de eldre» (høflig uttrykk for oss gamlinger). Og at det «bare» er dem/oss med bakforliggende sykdommer som i overveiende grad går i penalet. Så da så.

Menneskeforakt er en skjult fellesnevner for mye grums her i verden, enten den opptrer som mild forglemmelse eller i brutal utgave.

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Start diskusjonen på forum.steigan.no