En ny fiskerikrig i Europa?

2
Royal Navy Offshore Patrol ved Portsmouth Naval Base. Shutterstock
Jan Herdal

Av Jan Herdal.

EUs politikk tar stadig mer karakter av krig med andre midler. Vil du ikke, så skal du. En generell utvikling fra gulrot til pisk i Brussel er for tida særlig tydelig i forhold til UK, som akter å forlate unionen. Slikt skal ikke lønne seg. Det kan sette eksempel for andre.

Det trues med å stenge britenes viktigste – og eneste landfaste – forbindelse med kontinentet, Eurotunnelen mellom Folkstone i England og Calais i Frankrike. I et EU der flyplassene i normale tider til daglig er stappfulle av fly fra hele verden, kan britiske fly bli nektet landing.

To tyske kvinner, EU-kommisjonens president Ursula von Leyen og Tysklands statsminister Angela Merkel står bak en knallhard linje. Det dynges på med krav som ikke er mulige å innfri for et fritt og sjølstendig land. En skilsmisse uten avtale synes å tvinges fram.

Og så er det fisken. Det handler om store verdier. EU-land fisker i dag langt mer i britisk sone enn britene sjøl, 793 000 tonn mot 585 000 tonn. Ifølge avisa Klassekampen er britenes økonomiske sone verdens 5. største med sine 6,8 mill. kvadratkilometer. Norge er på 17. plass på lista.

Her er det særlig Frankrike som presser på. Det trues med veto, og president Macron har antydet at franske fiskere vil fortsette å fiske i britiske farvann uansett avtale eller ikke. Den britiske regjeringen har svart med å sette marinefartøy i beredskap, og har gitt ordre om å stanse trålere fra EU-land dersom de forsøker å fiske i britiske farvann uten avtale.

Situasjonen er uklar også for Norge, som i 40 år har hatt en fiskeriavtale med EU inkludert UK. Fiskeriminister Ingebrigtsen har erklært at Norges økonomiske sone vil bli stengt for EU og UK fra 1. januar, dersom ikke en avtale er på plass. Han regner også med at norske fiskere blir utestengt fra de andre sonene.

Går det mot fiskekrig i Europa? Det er i så fall ikke første gang. Den såkalte torskekrigen foregikk i flere faser mellom UK og Island, i takt med at Island gradvis utvidet sin økonomiske sone. Det toppet seg på 1970-tallet, da Island utvidet sonen til 50 nautiske mil.

Det ble ikke respektert av den britiske regjeringen. Begge land mobiliserte kystvaktskip, og et overmektig UK hadde på det meste 22 fregatter som beskyttet britiske trålere i islandsk farvann. Islendingene på sin side utviklet teknologi som kuttet britiske trålvaiere, og truet med å stenge Nato-basen på Keflavik.

I dag er det 200 nautiske mil økonomisk sone og kvotefiske som gjelder, og som for det meste respekteres i europeiske farvann. Store økonomiske interesser kan lett føre til konflikt. Alle er tjent med at avtaler inngås. Også Norges vei til å sikre egne fiskeriressurser har vært lang og kronglete.

Nå er det britene som utsettes for EUs havimperialisme. Men få har en verre imperialistisk historie enn Great Britain. Dette er utrygt farvann. Hvis makta rår, er det den svakeste som får svi.

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Kommentarer

  1. Avatar for Slangen Slangen says:

    Sjølvsagt bør UK forlate EU utan avtale.
    Forholdet til Norge er lett å ordne. Men fiskerikrava og alle dei andre, i forhold til maktgale Tyskland og fiskefattige Frankrike og Spania er umogelege for UK.
    EU er urimelege. Heia Venstre?

  2. Det er ikke så farlig med Storbritannia - enn så lenge i det minste. De har tross alt Vest-Europas sterkeste marine bak seg. Det er verre med lille Norge med kombinasjonen av EU-kåte politikere, et svakt forsvar og de største havressursene i Europa.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere