oss 100 kroner!
Av Lars Birkelund.
Det lønner seg tvert imot hvis man befinner seg i de øverste politiske sirklene i Norge, der «noen har snakket sammen», der man klapper hverandre på skuldrene, skryter av hverandre og gir hverandre stadig høyere posisjoner. Og det synes, ikke overraskende, at dette særlig gjelder AP. Dette ligner også på hvordan en del folk blir regnet som eksperter til tross for at de tar feil gang på gang.
Jeg abonnerer på Klassekampen. Men hvis jeg ikke hadde gjort det ville jeg ha løpt ut og kjøpt avisen av 17. desember for en artikkel aleine, nemlig Øystein Steiro Sr.s «På privaten», om det han med god grunn kaller privatiseringen av norsk utenrikspolitikk. Med utgangspunkt i Rød Larsen-saken gir han nærmest et nakkeskudd til hele dette samrøret av utenriks og bistandspolitikk, der folk som Terje Rød Larsen og kona Mona Juul yngler med hverandre og den ene regjeringen etter den andre og generøst deler ut våre skattepenger til hva det enn måtte være som kan gi dem en karriere innen det internasjonale jetsettet.
«Utenlandske diplomater omtaler Norge som verdens største NGO. De lo av visjonen til Jagland, Bondevik og Stoltenberg om Norge som humanitær stormakt og fredsmekler. De gremtes over Nobelkomiteen som ga Fredsprisen til den amerikanske presidenten som har bombet desidert mest siden Vietnamkrigen. Og de ler oppgitt av Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide som fortsetter i det samme sporet og som har «kjøpt» Norge plass som observatør i FNs sikkerhetsråd. Den såkalte «engasjementspolitikken» de siste tretti årene har kostet norske skattebetalere vanvittige beløp. Resultatene har vært særdeles magre bortsett fra et inflatert selvbilde i det snevre hjemlige utenrikspolitiske miljøet i Oslo…40 milliarder over bistandsbudsjettet bare inneværende år». (Klassekampen)
Rød Larsen har en historie med økonomiske misligheter som går tilbake til 90-tallet. Det forårsaket at han fikk tidenes korteste karriere som statsråd i Norge, i 1996. Men det var overhodet ikke til hinder for hans internasjonale karriere. En stund var han til og med visegeneralsekretær i FN.
«Det samme skjedde bare tre år senere i 1999 da ekteparet fikk en fredspris fra Shimon Peres-senteret på 50.000 dollar hver. De unnlot å rapportere den til UD. Det var selvsagt et grovt brudd på tjenestemannsloven og endte med irettesettelse og tilbakebetaling for Juul sitt vedkommende, men uten at det fikk ytterligere karrieremessige konsekvenser. I 2000 ble hun utnevnt til statssekretær i Jens Stoltenbergs regjering og året etter sendte Kjell Magne Bondevik og Jan Pettersen henne som ambassadør til Tel Aviv. Rød-Larsen stappet pengene i egen lomme og kunne på nytt dra tilbake til stillingen som Visegeneralsekretær i FN».
«Oslo-prosessen, som i realiteten ble startet opp som et privat initiativ uten forankring verken i storting eller embetsverk, ga Mona Juul en kometkarriere i UD og Terje-Rød Larsen et liv på røde løpere i FN, men ingen fred i Midtøsten».
«At det er mulig å fortsette å representere Norge og norske interesser i den ene internasjonale toppstillingene etter den andre til tross for gjentatte økonomiske misligheter, vil for de fleste fortone seg ganske uforståelig. Og hvordan politisk ledelse i UD kan sende Mona Juul som norsk representant til FNs sikkerhetsråd etter at ektemannen, som hun har stått last og brast med, trolig har kompromittert seg i forhold til Epsteins ‘honningkrukkefabrikk’, fortoner seg som en gåte. Alle som har vært involvert i slike miljøer, eller som har nærstående som har vært involvert, vil under normale omstendigheter være å betrakte som en åpenbar sikkerhetsrisiko».
Dette er i virkeligheten korrupsjon, men av en type som aldri fanges opp av Transparency International, som årlig måler hvilke land som er mest/minst korrupte og der Norge utmerker seg ved å være blant landene med «minst» korrupsjon.
Det er nok mange som vil unngå det. Men Steiros artikkel, som går over to sider, bør utløse debatt, om ikke rystelser i Norge, i dette systemet, «Det humanitær-politiske kompleks», som Terje Tvedt døpte det. I all (u)beskjedenhet må jeg nevne at dette problemkomplekset også har en viktig plass i boka mi om Norges krig mot Syria. For det har vist seg at i utgangspunktet humanitære organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Amnesty har spilt og spiller en høyst diskutabel rolle i krigen. Også de finansiert av bl.a. norske skattepenger.
Til slutt en advarsel: Det er for tida populært å hate Rød Larsen (og hans ektefelle). Men de er bare den mest synlige toppen av isfjellet, symptomer/symboler på et system som har blitt til en koloss på leirføtter og en stat i staten. Problemet løses uansett ikke ved at Rød Larsen og Jul og kun de blir syndebukker. For da vil resten av systemet kunne fortsette akkurat som før, bare i enda mer fordekte former.
