En undersøkelse som er gjort av avisa New York Times viser at det har vært et massivt misbruk av offentlige penger i Storbritannia i forbindelse med covid-19 pandemien. Avisa kaller det «den største sløsefesten etter annen verdenskrig.» Beløp tilsvarende 95 milliarder norske kroner er gått til firamer som er drevet av venner eller forbindelser til Boris Johnsons konservative parti.
Innkjøpssystemet ble etablert i all hast på et møte med engstelige byråkrater i slutten av mars, og en rik tidligere investeringsbankmann og medlem av det konservative partiet, Paul Deighton, som sitter i House of Lords, ble seinere utnevnt til å være som regjeringas tsar for personlig beskyttelsesutstyr. Han har også en ikke ubetydelig aksjepost i AstraZeneca, som har fått jobben med å utvikle vaksine for regjeringa. Også flere av hans personlige venner har fått fete kontrakter etter å ha fått bruke det NYT kaller VIP-veien, en kjappe snarveien til kontrakt uten kontroll.
Åtte måneder seinere har Lord Deighton, som tidligere var en toppsjef i Goldman Sachs, hjulpet regjeringa med å tildele milliarder dollar i kontrakter – inkludert hundrevis av millioner til flere selskaper der han sjøl har økonomiske interesser eller personlige forbindelser.
De kontraktene som er offentliggjort er bare en del av totalen. Med henvisning til hvor presserende pandemien var, kastet regjeringa de vanlige reglene om transparens og kontrollerbarhet til side, og delte ut kontrakter verdt milliarder av pund uten anbudskonkurranse. Til dags dato er fortsatt litt over halvparten av alle kontraktene som ble delt ut de første sju månedene, skjult for offentligheten, ifølge National Audit Office, parlamentets uavhengig revisjonsbyrå.
NYT bygger sin undersøkelse i stor del på tall og informasjoner som er skaffet fram av Tussell, som er et selskap som sporer offentlig forbruk.
I regjeringas jag etter å dele ut kontrakter ignorerte eller overså tjenestemenn mange faresignaler. Dusinvis av selskaper som vant totalt 3,6 milliarder dollar i kontrakter hadde dårlig kreditt, og flere hadde dokumentert kapital på bare 20 eller 30 kroner hver. Andre hadde historier om svindel, menneskerettighetsbrudd, skatteunndragelse eller andre alvorlige overtredelser. Noen få ble etablert for dette formålet eller hadde ingen relevant erfaring – og vant likevel kontrakter.
NYT tar selskapet Ayanda Capital som eksempel. Deres seniorrådgiver Andrew Mills var også medlem av regjeringsapparatet og selskapet fikk et beløp tilsvarende nesten 3 milliarder kroner for å kjøpe inn sikkerhetsutstyr. Etterpå kom det for en dag at masker til en pris tilsvarende 1,7 milliarder kroner var ubrukelige.
Det er ikke første gang det kommer for dagen opplysninger om tvilsom pengebruk fra den britiske regjeringa under epidemien.
I november rapporterte The Guardian at lederen for det nasjonale vaksineteamet, Kate Bingham, var under undersøkelse for å ha tildelt mer enn £ 670.000 (7,7 millioner NOK) til å betale PR-konsulenter. Bingham var tilfeldigvis gift med en Tory-parlamentariker som gikk på Eton college samtidig med statsminister Boris Johnson, og hun gikk selv på en privatskole med Johnsons søster.
Financial Times skriver at den britiske regjeringa har brukt mer penger enn de fleste andre land på å bekjempe koronaviruset, men har samtidig dårligere resultater og en dårligere økonomi enn land man kan sammenlikne med. De siterte Office for Budget Responsibility som sier at Storbritannias økonomi vil krympe med 11,3 prosent i 2020 og at landet vil bli nødt til å låne 80 prosent mer enn andre ledende G7-land.
Vår kommentar: Enda så korrupt og uetterrettelig denne pengesløsinga til den britiske regjeringa er, er det grunn til å anta at den bare er toppen av isfjellet. Dollarmilliardærene og deres selskaper er blitt søkkrike under denne pandemien, ikke minst fordi frykt og politikerens redsel for ikke åå bli oppfattet som «handlekraftig» har åpnet sluser der det ikke skulle ha vært noen sluser. Mye av det vil komme for dagen etterhvert. Men da er pengene for lengst tapt og de ansvarlige er over alle haugene.