oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Den økende motstanden mot vindkraft i Norge blir ikke bare illustrert av stadig nye meningsmålinger, og ved en betydelig folkelig organisering lokalt og av en rekke nye Facebook-sider. Motstanden er også i ferd med å bli ufattelig stor i mange partier. Mest gledelig er det at tidligere tilhengere av vindkraft nå er i ferd med å snu. Dette gjelder spesielt i Frp, Rødt, SV, MDG og i deler av fagbevegelsen (Industriaksjonen m.m.).
Ser vi på de lokale holdningene rundt om i landet, er mange av de mest veltalende motstanderne faktisk medlemmer av Ap, Sp, Krf – til og med mange ordførere. Sågar også Venstre- og Høyre-folk er engasjert mot vindkraft, til tross for at partiene sentralt ser på vindkraft som nødvendig for å elektrifisere Norge – for å realisere illusjonen om at vi trenger mer enn 10.000 vindturbiner i Norge om klimaet i verden skal reddes.
Men i alle partier er det likevel mange som henger igjen i gamle, foreldede synspunkter. De vet nok innerst inne at propagandaen for vindkraft i Norge egentlig er en infam form for svindel som er oppfunnet av økonomiske spekulanter og deler av den norske kraftbransjen. Men de har likevel vanskelig for å innse helt at vindturbiner i Norge ikke har noe med det globale klimaet å gjøre – selv om de fleste andre nok skjønner at 50 TWh norsk vindkraft betyr null og niks for klimaet i verden, når vindkrafta burde erstatte nesten 30.000 TWh med «elektrisitet» som blir lagd av kull og gass. Slike vansker med å ta konsekvensen av fakta, kan nesten bare sammenliknes med han/hun som innser at det er helsefarlig å røyke, men som likevel ikke klarer å slutte.
Men dessverre finnes det også folk som befinner seg i en helt annen verden. Det tror fullt og fast at norsk vindkraft vil kunne få gunstige globale klimakonsekvenser – det blir omtrent som om de har bestemt seg for at det er sunt å røyke. To slike politikere hadde kronikken i Aftenposten 23. november 2020, nemlig Kristin Halvorsen (SV) og Vidar Helgesen (H), begge tidligere statsråder. De bruker det meste av plassen på å prøve å innbille oss at verden nå – etter Bidens valgseier – er i ferd med å realisere de nødvendige klimamål. Men det eneste de gjør, er å gjengi de store nasjonenes luftige og langsiktige politiske målsettinger.
Altså bare ord, ord og atter ord – slik klimapolitikken alltid har vært: Kina skal visstnok, ifølge Xi Jinping «nå netto nullutslipp innen 2060» (altså omtrent når våre tipp-tipp-oldebarn kanskje er født). Tilsvarende i USA: 2050, da Biden og hans etterfølgere angivelig skal ha bygd 500 millioner solcellepaneler og 60.000 vindturbiner. Og slik er det i hele Asia, dvs. i India, Japan, Sør-Korea, Filippinene, Malaysia, Vietnam og Bangladesh. Jeg har problemer med å forstå hvordan Halvorsen/Helgesen kan innbille seg at slik «informasjon» kan ha betydning for norsk energipolitikk og klimadebatt.
Flere artikler av Odd Handegård her.
Vil du bidra til kritisk og uavhengig journalistikk: Vipps 116916.
