oss 100 kroner!
Norsk Hydro, Herøya 1969
Av Geir Sundet.
På dette skiftet blei vi satt til å laste jernbanevogner. Å lempe femti kilos sekker når livet til nå hadde bestått av skolegang, norsk stil og matematikkoppgaver, det var en brå overgang.
Blant sjauerne på kaia var det jobbrotasjon. Etter å ha skiftet til arbeidstøy i garderoben og stemplet inn, møttes vi i kantina hvor en formann ropte opp hvem som fikk de forskjellige oppgavene i dagens eller nattens arbeid. Man kunne jobbe aleine eller i grupper. En enkel, ensom og dønn kjedelige jobb var å smøre lim mellom sekkelagene på en av nye automatiske pallemaskinene. Som altså ikke var så automatisk at den klarte å smøre lim sjøl. De hardere, men mer sosiale jobbene handla ofte om stabling, lossing eller lasting av sekker. Palling av 50 kg sekker i stålkasser hvor sekkene kom skliende ned fra et transportbånd langs veggen var spesielt hardt, fordi man måtte følge tempoet sekkene kom i. Tre sekker skulle på langs, to på tvers. Deretter lim. Neste lag, to på tvers og tre på langs. Når palla var ferdig med seks lag åpna man ei dør i kassa så trucken kunne løfte den ut. På nattskiftet gjaldt det å hoppe unna for truckførere med innbitte fjes og gassen i bånn. Det var flere pallekasser ved siden av hverandre, og tre mann på to kasser. Vi jobba en time og pausa en halv time, og sov på en pallestabel den halvtimen.
Ved lasting av jernbanevogn kunne vi sjøl sette tempoet. Gruppa jeg var med i denne dagen besto av ungdom. Flere var sommervikarer. Den eneste som hadde noen år på baken var en noe mutt tallymannen som sto for seg sjøl med ei blokk og noterte opp hvert hiv vi fikk opp på vogna. Været var bra og akkordlønna blei større jo flere sekker vi lasta.
Livet harde skole brukes i dag som et nedsettende uttrykk av folk som i hovedsak aldri har gått på akkurat den skolen, og dermed kanskje verken veit hva de snakker om eller forstår verdien av det som blir lært. Ofte av akademikere som lever i sin egen beskyttede verden hvor det er to streker under svarene og hvor de sjøl mener de sitter med makta til å definere hva som er rett og galt.
Etter sju år på folkeskolen, to år på realskolen og tre år på gymnaset hadde jeg hatt flust med lærere. Men de jeg fikk nå, på Storindustri linja ved vannkanten innerst i Frierfjorden var annerledes. Også pensum var annerledes. Maktforhold var et av de viktigste fagene, som det ofte er ved de forskjellige avdelingene av livets harde skole. Både de åpne og de skulte maktforholda. De praktiske elevoppgavene går ut på å lære hvordan disse maktforholda funker i praksis, og hvordan de skal takles.
På seksti og søttitallet hadde Norge mange svære industriarbeidsplasser, med flere tusen arbeidsfolk på sammen sted med samme arbeidsgiver. Det la grunnlaget for en sterk og organisert arbeiderklasse. Slike arbeidsplasser eksisterer ikke i dag.
Hydro hadde 10 000 ansatte på slutten av sekstitallet, og 6500 av dem var ansatt på Hærøya. At Tor Halvorsen hadde vært leder for fagforeninga årene før jeg blei ansatt, og at han og Hydros generaldirektør Johan B. Holte hadde «funnet hverandre», som det står på Hydros nettside i dag, var ukjent for meg den gang. Jeg visste heller ikke at de to i 1968 hadde underskrevet en produktivitetsavtale som både gjorde at man kunne redusere arbeidstokken, og at produksjonen blei mer stabil. Tor Halvorsen var medlem av Arbeiderpartiet, et parti som fikk god hjelp fra personalkontoret til å holde på makta. Personalsjefen ansatte som vi nå veit aldri kommunister. Likevel var det ofte hard kamp om makta i foreninga.
At Halvorsen noen år seinere skulle bli leder i LO og også minister lå naturligvis likedan i mørke.
Uansett, det var funksjonen av denne produktivitetsavtalen vi møtte, og skulle lære om på dette skiftet – på denne måten. Og læreren var tallymannen. Vi unge hadde lyst til å vise at vi dugde. Han var jo også en del av gruppeakkorden. Etter å ha kjørt et knallhardt tempo første halvdel av skiftet, var det bra å få opp matpakka og ta en solid lunsjpause. Vi tenkte kanskje vi ville få noen rosende ord fra tallymannen, lønna hans lå an til å bli svært brukbar for skiftet. Men i stedet for skryt fikk vi kjeft så det holdt. «De fleste av dere er unge og spreke» begynte han. «Flere av dere er vikarer og skal bare bli her i sommer. Dere jobber som idioter og tjener noen kroner ekstra med dette hardkjøret. Men når sjefene ser hvor god timelønn dere får, justerer de akkorden, og da må vi andre jobbe hardere seinere for å opprettholde den lønna vi har i dag. Dere sprenger akkorden.»
Etter lunsj blei tempoet satt betraktelig ned. Tenk at man kunne sprenge en akkord. Det var en nyttig lærdom. Man blei altså straffa jo større innsats man gjorde. For et underlig økonomisk system kapitalisme var.
-o0o-
Akkordlønn forsvant fra industrien noen år seinere, hvor det var en organisert arbeiderklasse. På landeveien eksisterte akkorden i fullt monn fram til 1998. Etter Norges inntreden i EØS i 1993 hadde fraktene og lønna gått nedover, og organisasjonsprosenten blant sjåfører økt. Vi var blitt sterke nok til å streike sammen, LO og YS, buss og gods, og fikk en tariffavtale som ikke lenger premierte kjøring døgnet rundt med doble lass.
Som langtransportsjåfører snakka vi aldri om å sprenge akkorden, selv om det var akkurat det vi gjorde. Når lønna var 20 % av hva bilen kjørte inn, gjaldt det jo selvsagt å gjøre unna turen raskest mulig, og laste så mye som mulig, for da tjente man mest mulig. Uansett om det vi gjorde var dønn ulovlig. Men dette virka naturligvis både inn på fraktene, og på normen for hvordan rutene blei lagt opp. Etter hvert måtte man kjøre ulovlig for å henge med.
Lærdommen fra Hydro var grei å ha i ryggen.
