oss 100 kroner!
Av Erlend Bolstad Raa.
Denne appellen ble holdt under markeringen i Oslo – lørdag 28.november
Jeg er en nysgjerrig idrettsutøver fra Bergen. Jeg studerer sosiologi og er veldig bekymret for det som skjer i samfunnet nå som direkte konsekvens av tiltakene. De strengeste tiltakene vi har sett i fredstid.
Nye rusmiljøer blant barn etter nedstegning
Jeg skulle egentlig bruke appellen fra forrige helg, men så fikk jeg en DM [direktemelding] på Instagram etter at jeg la ut en story tidligere i uken, og kunne ikke la være å skrive et innlegg om dette. For det var så fascinerende. Det var en artikkel fra VG som fortalte om flere rusmiljøer som har oppstått i Norge etter nedstengningene begynte i mars, der barn helt ned i 14-års alderen er blitt rusmisbrukere og jenter bytter sex mot piller. Jeg synes det var hjerteskjærende å lese.
Og tenkte: «Hvor er regjeringens fokus på dette?»
Svar jeg fikk på storyen:
«Men dette har jo med folks dumhet å gjøre, og de ville vel havnet i et rusmiljø uansett i løpet av livet.»
Det første jeg tenkte var at dette argumentet var en selvmotsigelse av det argumentet alle som er uenig med meg bruker. For hvis jeg bruker denne argumentasjonsrekken selv, ville dette argumentet også funke til spørsmålet «bør vi åpne opp samfunnet?»:
«Jo, vi bør åpne samfunnet. For de som er sårbar er skyld i sin egen helse og dør snart uansett».
For hun mener jo at det er ungdommens egen feil at de er dumme, og derfor vil de få rusproblemer på et tidspunkt i livet uavhengig om det hadde skjedd en lockdown.
Barn og unge med livet foran seg inn i rusmiljøer
Men så, dersom denne argumentasjonsrekken brukes er det to vesentlige
forskjeller som er viktig å poengtere:De som dør med korona har i hovedsak livet bak seg, mens de som utvikler rusproblemer har livet foran seg. De er unge.
De som dør med korona har ikke utviklet helseproblemer på grunn av tap av frihet og rettigheter, men av en uheldig kombinasjon av livsstil og genetiske forutsetninger.
De som utvikler rusproblemer gjør dette nå blant annet med bakgrunn i sin manglende frihet. Det må sies at rusproblematikk blant ungdom er ikke noe nytt, men forekomsten har økt. Og kanskje akkurat det, at det ikke er nytt men et etablert problem, gjør det enda mer bekymringsfullt at ikke myndighetene, og regjeringen, fokuserer på det og tar større grep for å stanse utviklingen.
Tiltak skaper ensomhet
Tiltak som isolasjon, karantene og forbud av større sosiale sammenkomster skaper ensomhet, i alle fall for dem som er ensom fra før. Rusmiljøer ønsker alle velkommen, spesielt dem som ikke er velkommen andre steder.
Å bli akseptert og ta del i et fellesskap er kanskje det aller viktigste aspektet i et menneskes liv. Kompetansesenterrus.no skriver i en kvalitativ forskningsrapport at:
«Viktigheten av fellesskap var ikke noe det ble eksplisitt spurt om i undersøkelsen, men flere av informantene trakk frem dette på eget initiativ.»
Og
«Vi ser at det å delta i positive fellesskap som tilbyr meningsfulle aktiviteter, er en sentral del av individuelle bedringsprosesser for personer med rusproblematikk.»
Mangel på fellesskap er en viktig faktor for utviklingen av rusproblemer, men dette alene skaper ikke et vedvarende problem dersom helsetjenesten griper inn tidlig nok. Problemet er at under korona har ikke dette skjedd.
Slik svarer politiet i VG:
«Det gikk under radaren til politiet?»
«Ja, det vil jeg si»
Nedgang i bekymringsmeldinger til det offentlige bør bekymre
Bekymringsmeldinger til barnevernet i perioden 1.mars til 1.mai sank fra 2019 til 2020 9687 til 8750. Mens antall bekymringsmeldinger fra offentlige kilder ble redusert med 1300 meldinger, økte antall meldinger fra «andre privatpersoner» med over 300. Det er en økning på 42% fra året før.
«Denne tendensen viser at ansvaret for å oppdage omsorgssvikt på et vis ble privatisert da offentlige helsetjenester i stengte ned i denne perioden.»
VG
Tidligere leder for FNs barnekomité, Kristen Sandberg, som også er jusprofessor, mener at det er et offentlig ansvar at sårbare barn blir fulgt opp. Ikke privat sektor.
Akkurat slik den norske stat bruker over to hundre milliarder på å ta seg av sårbare mennesker under korona-situasjonen.
Eldre mennesker med livet bak seg skal reddes, men unge mennesker med livet foran seg skal vi kaste til ulvene? Det høres brutalt ut, men det er det som skjer. Rett foran øynene på oss.
Vi gambler med livene til disse unge for å utsette døden til de eldre.
Vi tar fullstendig ansvar for helsen til de som er sårbare for korona, men overlater ungdom som er sårbare for rus til seg selv? Og dette gjøres i regi av den norske stat selv om vi vet hvilke konsekvenser rusmisbruk får for et livsløp? Det ødelegger liv! Da er det lov å stille spørsmål. Hva er det egentlig vi holder på med?
Hvorfor får ikke jeg et pop-up varsel på telefonen hver gang et ungt menneske har fått påvist rusmisbruk? Eller skal vi si at når et ungt menneske er blitt smittet av rus?
Bias i media
Jeg fikk også diverse responser på denne insta-storyen som lød som følgende:
«Trodde ikke du stolte på VG jeg? Mainstream media osv (latteremoji).»
«Nå tror du på det media sier, men når det gjelder korona gjør du ikke?»
Dette er de samme menneskene som anklager meg for å være egoist og at jeg ikke bryr meg om de sårbare og de eldre, men som selv velger å overse at 14-åringer utvikler rusproblemer?
På grunn av at de er dumme? Åpenbar bias?
Bias defineres som:
«Bias betegner en predisposisjon til fordel for en reaksjonsmåte, en sak, et synspunkt, en forestilling, en idé eller et konsept; en preferanse, partiskhet, favorisering eller forutinntatthet. Bias kan være et metodisk og/eller psykologisk fenomen som spiller en rolle i vitenskap, hvor det kan gi systematiske feil i innsamling og tolkning av data.».
Altså informasjon.
Siden media utviser denne partiskheten, som bevist tidligere med eksempelet om push-varslinger på telefonen, må befolkningen være sine egne vitenskapsmenn for å samle rett informasjon. Derfor kan bias gjelde i privat sammenheng såvel som vitenskapelig.
Så, tilbake til spørsmålet, om jeg trodde på mainstream media?
To ting jeg tenker på også her når jeg får dette spørsmålet.
Det første er at myndighetene bruker enorme ressurser på å minne folk på at denne pandemien eksisterer. I en reell krisesituasjon skal staten bruke ressurser på å berolige folk, mens i en skapt krise bruker de enorme krefter på å skape frykt, slik vi ser nå – med nærmest daglige pressekonferanser og et korona-dominert nyhetsbilde. Og for å ikke snakke om munnbind. Derfor må jeg spørre: i hvilken grad hadde vi merket at denne pandemien hadde eksistert, om media ikke hadde skrevet om den?
Det andre jeg tenker på, kan jeg vise ved å sitere Sokrates
«Det eneste jeg vet er at jeg ikke vet.»
Dette er mitt utgangspunkt i møte med all informasjon. Det være høydehopp, korona, eller et møte med et nytt menneske – da skal jeg aldri ha forutinntatte meninger, altså aldri være bias. Man kan lære noe av enhver person man møter.
Hvordan jeg leser media bygger på dette:
Media er ikke svart-hvitt. Det er ikke sånn at et mediehus er bias selv om de skriver én sak som viser partiskhet. Saker må vurderes isolert sett. Når jeg kommer over en nyhetssak, leser jeg den i sin helhet og kritisk vurderer hva som blir sagt opp mot eksisterende kunnskap jeg har. Er det ikke troverdig fakta, eller strider imot rasjonell tenkning, søker jeg det opp. Da sjekker jeg andre kilder og forskningssider, ikke bare aviser. Om kilder som ikke er statsfinansiert sier noe annet enn dem som er det, da skal vi bli kritisk.
På meldingen jeg fikk på DM som jeg nevnte i starten, svarte jeg med ett enkelt spørsmål tilbake:
«Har du lest artikkelen?»
Jeg fikk tilbake:
«Leste overskriften»
Da svarte jeg:
«Problemet er som du illustrerer, at de fleste bare leser overskriften og ikke innholdet i artikkelen. Man gjør seg opp en mening som ikke er forankret i kunnskap, men i umiddelbare reaksjoner (altså bias) basert på tittel og gjerne dramaturgiske bilder.»
Vi gjør alle dette, meg selv inkludert. Jeg leser overskriften på nyhetssaker hver eneste dag uten å lese artikkelen. Essensen ligger i at når man ikke har lest seg opp på en sak, skal man ikke uttale seg om saken. Hvis målet er fornuftig og saklig debatt, må dette gjelde.
Jeg har ikke særlig peiling på økonomisk teori, men jeg har flere kompiser som er svært dyktig med økonomi. Så når en kompis av meg forteller om økonomi, så lytter jeg. Da spør jeg hvorfor. Jeg er kritisk, graver etter gode begrunnelser for å vurdere om det de sier er troverdig.
Da er jeg student, og min kompis som er lærer. Siden de er den som sitter på kunnskapen og ikke jeg. Da ville jeg vært dum om jeg ikke hørte etter. For da hadde jeg ikke hatt muligheten til å lære noe nytt.
Avslutning:
For å avslutte vil jeg si noe som min kjære farfar sa for litt siden:
«En eldre dame fra Sandviken sa til meg engang det at: «Det kommer så meget ut av munnen min, som ikke har vært innom hjernen min.»
Så, Erna og Bent, Ikke gjør som denne damen i Sandviken. Vis villighet til å lære og gjøre endringer. Slutt denne dobbeltmoralske politikken. Åpn opp samfunnet og pass på de som er sårbar. Ikke bare de som er sårbare for korona, men også de som er sårbare for konsekvensene av tiltakene.
Takk for meg.
