Norge i NATO

16. oktober 2020

terje alnes nei til nato — Terje Alnes under Nei til NATOs møte i Litteraturhuset 15. oktober 2020.

Fra innbilt fredsnasjon til permanent krigsdeltaker.

I egne øyne er Norge en fredsnasjon. Vi har tradisjon for å stille opp i ulike «fredsbevarende operasjoner», og vi tar gjerne rollen som fredsmeklere i internasjonale konflikter. Vi er tross alt landet som deler ut Nobels fredspris i oktober hvert år!

Dette er et foredrag holdt på Litteraturhuset i Oslo 15. oktober på et møte i regi av Norge ut av NATO. Først publisert på Spartakus.no.

Men dette likner mer og mer et nasjonalt selvbedrag. Vi er ikke lenger en fredsnasjon, vi er blitt en permanent krigsdeltaker. De siste 20 årene har Norge deltatt i en rekke kriger, brutt folkeretten flere ganger, og bidratt til å destabilisere hele regioner.

NATO har fått norske politikere til å endre grunnleggende prinsipper for norsk sikkerhetspolitikk, nesten uten at vi har hatt en åpen, offentlig debatt.

En gjenganger er at politikerne i det lengste vegrer seg for å innrømme at Norge deltar i kriger. Krigene omtales konsekvent som «engasjementer», «intervensjoner» eller «operasjoner», slike verbale øvelser er en måte å fraskrive oss konsekvensene av våre handlinger.

Det er alltid høyverdige, moralske årsaker til at vi er i Afghanistan, Irak, Libya, Syria osv. Selvbildet er det absolutt ingenting i veien med, her er Norge en «humanitær stormakt» med uklanderlige motiver.

Men saken er at Norge utsettes for knallhardt press fra allierte om å stille opp i disse krigene, med trussel om konsekvenser hvis vi ikke gjør det. Derfor har vi gang på gang latt oss presse. Aller helst vil Norge være i bakre linjer, stille med transportfly og feltsykehus f.eks. Men noen ganger slipper vi ikke unna. Våre soldater i Afghanistan dreper! Våre F-16 fly i Libya drepte barn! Men det snakker vi ikke om.

At «fredspartiet» SV, engang grunnlagt for å være en opposisjon i norsk utenrikspolitikk, har gjennomgått en «modernisering» som til slutt førte partiet helt inn i regjering, har helt klart svekket motstanden mot NATO i Norge og gjort denne endringen mulig. Dette til tross for «Soria-Moria»-erklæringen fra 2005, der «Fredsnasjonen Norge» fremsto som en visjon for det rød-grønne prosjektet.

Med SV i regjering (2005-2013) var det i realiteten ingen utenrikspolitisk opposisjon på Stortinget.

En hovedhypotese i mitt innlegg er at NATO-medlemskapet i dag gjør Norge til en permanent krigsdeltaker. Å stille opp for USAs aggresjonspolitikk og endeløse krigføring er prisen vi må betale for NATO-medlemskapet. I realiteten betyr det at vi setter oss selv i stor fare.

Fra 1949 til 1999, altså de første 50 årene som NATO-medlem, var norske soldater aldri involvert i offensive krigshandlinger i NATO-regi. Under hele den kalde krigen unnlot Norge å delta i USAs mange kriger rundt om i verden.

FN-pakten er det viktigste dokumentet som regulerer nasjonalstaters handlinger i spørsmål om krig og fred. I kapittel VII slås det fast at ingen kan gripe inn i et lands suverenitet uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Uten et FN-mandat i ryggen vil derfor enhver væpnet aksjon stride mot FN-pakten.

Norges offisielle holdning har vært at all krigføring skal utføres innenfor FNs rammer og være basert på FNs sikkerhetsråds resolusjoner.

Men dette har ikke vært til hinder for at Norge flere ganger har deltatt i angrepskriger, kriger som pr. definisjon er ulovlige.

Den nå avdøde jussprofessoren Ståle Eskeland advarte om at Norge kunne bli stilt til ansvar av Den internasjonale straffedomstolen.

I 1999 skjedde et dramatisk brudd med etterkrigstidens politikk, da Norge for første gang deltok i en angrepskrig.

Mens pressen stadig viser til Krim for å illustrere hvor farlig Russland er, ser den ut til å ha glemt NATO-krigen mot Jugoslavia. Denne krigen uten FN-mandat endte med at et europeisk land ble splittet i to, og at provinsen Kosovo i Serbia med makt ble løsrevet fra Jugoslavia.

6 norske F16-fly deltok i angrepet. Ulike kilder anslår at mellom 500-1.600 sivile ble drept i løpet av den 78 dager lange NATO-bombingen. Statsminister Kjell Magne Bondevik nektet for at Norge deltok i en krig. På en pressekonferanse midt under bomberegnet sa han: « – Jeg vil reservere meg mot å si at Norge nå er i krig. Vi har ikke erklært krig mot Jugoslavia, men deltar i en militær operasjon i NATO-regi.»

Dette var første gang NATO tok i bruk begrepet «humanitær intervensjon» som begrunnelse for et angrep, angivelig for å redde kosovoalbanerne fra overgrep. I ettertid er det like naturlig å se angrepet som et ledd i en geopolitisk kamp, der USAs Bill Clinton og Storbritannias Tony Blair var pådriverne. De sikret Vesten en lojal støttespiller på Balkan, ved å opprette Kosovo som en klientstat.

Jugoslavia var bare startskuddet. Etter at NATO endret strategi til «out-of-area», dvs. å igangsette militære operasjoner utenfor medlemslandenes territorium, har Norge vært i kontinuerlig krig. Krigføring med begrunnelse i å beskytte sivile mot overgrep, eller begrunnet i en kamp for menneskerettigheter, er blitt en gjenganger.

Norge har vært en lydig alliert i «krigenmot terror» helt siden George W. Bush lanserte doktrinen etter angrepene 11. september 2001. Budskapet fra USA var tydelig: «Enten er du med oss, eller så er du mot oss.»Det er denne krigen som har antatt permanent karakter, og det er ingen utsikt til at den tar slutt.

Hvis fred er målet har «krigen mot terror» vært en fiasko.

Norges krigføring i Afghanistan startet i 2001 og pågår ennå. For første og hittil eneste gang ble NATO-paktens artikkel 5 tatt i bruk.Den kalles gjerne «musketer-eden», fordi det er her medlemslandenes kollektive ansvar kommer til uttrykk. «Et angrep på en, er et angrep på alle».

Medlemslandene fikk presentert «bevis» fra USA på at det var Al Qaida, under ledelse av Osama Bin Laden, som sto bak angrepene, og at disse levde under beskyttelse av det Taliban-styrte Afghanistan. Derfor angrep på Afghanistan.

I 2007 hadde Jens Stoltenberg en kronikk i Aftenposten med tittel «Derfor er Norge i Afghanistan». Her angir har 3 grunner til at Norge var i landet:

1. Vi er der for å stabilisere landet og bidra til sikkerhet.
2. Vi er der for å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester.
3. Vi er der for å gi hele landet et bedre styresett og fungerende institusjoner.

Stoltenberg beskriver i realiteten situasjonensom om Norge deltar i et statsbyggingsprosjekt, vi har de moralsk sett mest høyverdige motiver.

Godal-utvalgets NOU fra 2016 «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014» fordømmer bruken av humanitær retorikk for å forklare Norges tilstedeværelse i Afghanistan. Norge er ikke i Afghanistan av hensyn til det afghanske folket. Norge er med fordi det defineres som norsk sikkerhetsinteresse å bevare et godt forhold til USA. Hovedkonklusjonen til Godal-utvalget er at ”Det første og viktigste målet i hele perioden var alliansedimensjonen; å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans.”

I 2017 ble det avslørt via WikiLeaks at USA i 2007 (da Stoltenberg skrev sin kronikk i Aftenposten) gjennomførte en hemmelig kampanje mot Norge. Bl.a. ble det avslørt at:

– USAs diplomater drev omfattende påvirkning ovenfor norske myndigheter og opinion for å øke norsk krigsdeltakelse i Afghanistan.
– Diplomatene innrømmet at desinformasjon og hemmelighold var nødvendig for å få Norges befolkning til å støtte krigen.
– Spesielt viktig var det å sørge for at nordmenn fortsatte å tro at det norske bidraget var sivilt og humanitært.

I desember 2019 kom avsløringene i Washington Post, kjent som «Afghanistan Papers». Avsløringene om at USA har løyet om krigen i Afghanistan i 19 år slår tilbake på våre egne regjeringer.

Norge har bidratt til krigen fra starten og bløffet om både motiv og resultater. Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og Erna Solberg har alle stilt seg bak amerikanernes versjon og solgt krigen inn nærmest som et statsbyggingsprosjekt.

19 år med NATO-krig har vært en katastrofe for det afghanske folket, Afghanistan er i dag verdens farligste krigssone, farligere enn både Syria og Jemen. Krigen kan aldri vinnes militært. Det visste amerikanerne allerede på et tidlig tidspunkt. Det eneste vår militære innsats har resultert i er å forlenge krigen og dermed øke lidelsene til det afghanske folket.

Høsten 2001 var det bred politisk enighet i Norge om å vise solidaritet med USA etter angrepene 11. september. Men det er uforståelig at dette skal gjelde fremdeles.

17. mars 2011 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som åpnet for militær inngripen i Libya. To dager senere sa statsminister Jens Stoltenberg at Norge skulle delta. Alle partier på Stortinget stemte for at Norge skulle bombe i Libya.I tidsrommet 24. mars til 1. august slapp norske F-16 fly 588 bomber over Libya, de fleste over tilfeldige mål. 20. oktober 2011 ble Gaddafi drept og siden har Libya vært et land herjet av lovløshet.

”- Vi er ikke i krig med Libya. Vi er med i en internasjonal væpnet konflikt.”
Forsvarsminister Grete Faremo, i Morgenbladet 25. mars 2011

FN-resolusjonen som lå til grunn for Norges bombing åpnet ikke for regimeendring. Bombingen av Libya fortsatte lenge etter at den påståtte trusselen om en massakre var avverget. Derfor var bombingen ganske tidlig et brudd mot folkeretten, kanskje allerede i løpet av det første døgnet.

Under bombingen i Libya ga NATO luftstøtte til de islamistiske militsene som kriget mot Gaddafi-regimet. Norske F-16 jagerfly opererte i praksis som luftvåpenet til Al Qaida-styrkene på bakken!

Kampanjen av løgner og desinformasjon som sirkulerte før og under krigen ble grundig tilbakevist av den britiske Underhus-komiteen som la frem sin rapport om britenes deltakelse i september 2016. I 2018 kom professor Ola Tunander med boken «Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat», der han dissekerer den offisielle historien om Libyakrigen som vestlige politikere og de store mediene, inkludert de norske, stilte seg bak.

Likevel fortsetter sentrale aktører å gjenta løgnene om Libya.

Avisen Dag og Tid stilte i september 2019 alle som var med i regjeringen i mars 2011, lederne for opposisjonspartiene, og de som tok ordet i stortingsdebatten om Libyadeltakelsen følgende spørsmål:

«Med det vi veit om situasjonen i Libya i dag, meiner du framleis det var rett av Noreg å vere med på bombeåtaka på Libya våren og sommaren 2011?»

Audun Lysbakken angret. Men Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre svarte på en måte som indikerte at de ville ha gjort det samme en gang til. De har overhode ikke tatt inn over seg alle fakta som i etterkant har kommet på bordet og som viser at også Libyakrigen var basert på en serie løgner.

Når det gjelder Irak og Syria:USA etablere «Operation Inherent Resolve» – uten FN-mandat, offisielt for å bekjempe IS og andre islamistiske grupper i Irak. Norge sluttet seg til i 2014, og bidro med trening av de irakiske forsvarsstyrkene. Siden de norske styrkene ble sendt på forespørsel fra den irakiske regjeringen, sier de fleste juridiske eksperter at denne operasjonen var lovlig og overholdt FN-pakten.

Men i mai 2016 sendte Norge – på forespørsel fra USA – 60 spesialsoldater for å trene syriske opposisjonsgrupper i baser i Jordan.

Dette var en utvidelse av «Operation Inherent Resolve» i Irak. I juli 2016 gjorde regjeringen et nytt vedtak, som åpnet for at de norske styrkene kunne krysse grensen fra Jordan til Syria. 20. mai 2017 meldte flere utenlandske medier at norske styrker hadde krysset grensen og gått inn i Syria. Det finnes ingen offisiell uttalelse fra den norske regjeringen om dette, og saken har fått liten medieoppmerksomhet. I februar 2018 returnerte de norske troppene til Jordan.

I Irak ble «Operation Inherent Resolve» ønsket velkommen av den irakiske regjeringen. I Syria anså regjeringen operasjonen for en ulovlig innblanding i landets indre anliggender.

Daværende utenriksminister Børge Brende avfeide kritikken med å påstå at oppdraget hvilte på «et trygt folkerettslig grunnlag». Folkerettsekspert Cecilie Hellestveit var ikke imponert. «Den norske begrunnelsen for å sende soldater inn i Syria er folkerettslig svakt begrunnet», sa hun, og fortsatte «- de gruppene vi skal trene opp og slåss sammen med, slåss ikke bare mot IS. Norge kan jo hevde så mye vi vil at gruppene kun skal bruke treningen de får til å slåss mot IS. Men hvordan de bruker det de har lært, har vi ingen som helst mulighet til å kontrollere.»

Den irakiske regjeringen inviterte de norske styrkene, mens Assad-regjeringen har protestert. En normal tolkning er at Norge brøt folkeretten da vi drev væpnet kamp på bakken i Syria.

Mangelen på oppmerksomhet rundt Norges krigføring i Syria er slående. Det var ingen debatt i Stortinget, og liten medieoppmerksomhet. Den dagen norske soldater krysset grensen var det bare en nyhetsartikkel som omtalte hendelsen.

Dagens NATO er ingen forsvarsallianse

Da Sovjetunionen og «kommunisttrusselen» forsvant kom NATOs sanne ansikt til syne. Fortellingen om at NATO var en «forsvarsallianse» viste seg å være falsk. Vi hadde ikke lenger noen truende fiende, likevel ble ikke NATO avviklet.

NATO har nemlig aldri vært noe annet enn et redskap for vestlig – i hovedsak amerikansk – imperialisme.

Dette gir seg tydelige utslag i at stater som prøver å gå sin egen vei – utenom den nyliberale lysløypen – trues med politisk makt og i neste omgang med militærmakt. Imens lulles opinionen inn i fortellingen om NATO som de gode kreftenes våpendrager. Alliansens egentlige funksjon er aldri uttalt, men ligger skjult bak et verbalt røykteppe av honnørord.

Jon Hellesnes har skrevet om noen han kaller NATO-norsk, en variant av orwellsk nytale.

En som behersker dette språket til fulle er Jens Stoltenberg, når han snakker i kraft av å være generalsekretær i NATO. I følge Hellesnes besitter Stoltenberg en rolig autoritet, og han virker sympatisk på en slik måte at journalister er ute av stand til å stille kritiske spørsmål.

«Han godsnakkar som ein mild, humanistisk psykiater til dei nervesvake», sier Hellesnes om Stoltenberg. Stoltenberg bygger en humanistisk himmel over handlingene til USA og NATO.

“- NATO is the political Alliance. We are campaigning every day for core values: democracy, the rule of law, individual liberty, freedom. That’s why NATO exists.» – Jens Stoltenberg på «Brussel forum» 23. juni 2020

Folk i Libya vet selvsagt at det ikke er derfor NATO eksisterer. Men fordi vi har en alt overveiende lojal NATO-presse, der «de hvite pennene» (sitat: Kjartan Fløgstad) spiller på lag med generalsekretæren og siterer samvittighetsfullt fra hans svulstige prosa, blir hyklerske utsagn referert som sannheter i vestlig presse, inkludert den norske.

De opprinnelige 12 medlemslandene er blitt til 30. NATO har for lengst forlatt sitt opprinnelige program og samles nå om en global strategi.

“- We face global challenges, so we must take a global approach, to tackle them even more effectively.”
– Jens Stoltenberg på pressekonferanse 16. juni 2020For noen tiår siden så ingen for seg at norsk NATO-medlemskap skulle bety å delta i kriger i Midtøsten eller i Afrika. I dag slutter så godt som hele Stortinget opp om en utvidet NATO-definisjonen av hva som kan kalles «forsvar». Det innebærer å sende norske styrker for å krige i land som aldri har angrepet oss.

På «Brussel forum» 23. juni snakket Stoltenberg mye om Kina. Det er jo påfallende at en forsvarsallianse, med en eksistensberettigelse hjemlet i «Traktat for det nord-atlantiske området» («Atlanterhavspakten»), skal sette et hovedfokus på en stigende økonomi i Østen, som utfordrer USAs internasjonale handelsregime, slik det ble skapt etter 2. verdenskrig.

Dette bekrefter bare NATOs hovedoppgave, som den militære grenen av vestlig imperialisme.

Omleggingen av det norske Forsvaret startet for 20 år siden, samtidig med lanseringen av «krigen mot terror». Tilfeldig? Neppe.

Fra å ha et betydelig invasjonsforsvar, som skulle sikre Norges territorium, har vi fått et lite, spesialisert innsatsforsvar, som stiller avanserte stridskrefter til rådighet når NATO ber oss om det. Eksempler er nevnt.

Det er slik vi må forstå bestillingen av 52 kampfly av typen F-35, fly som mange sier er lite tilpasset forsvaret av Norge. Så skal da også minst 12 (noen sier flere) norskeide F-35 til enhver tid stå til disposisjon for «out-of-area» kriger i NATO-regi.

Derfor er Forsvaret i dag en global aktør, i praksis en leiehær, som settes inn i konfliktområder der den vestlige imperialismen møter motstand.

I mange år har vi visst at Forsvaret ikke har noen troverdighet når det gjelder å løse sin hovedoppgave: Å beskytte norsk territorium mot et militært angrep.Det som ser ut som en prekær situasjon er konsekvensen av et bevisst, forsvarspolitisk valg.

Tidligere generalinspektør i Hæren Robert Mood, sa allerede for over ti år siden: «Hæren er kun i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa (…) forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har.»

Som enkonsekvens av omleggingen til innsatsforsvar kan vi nærmest snakke om en utkontraktering – en outsourcing – av forsvaret av Norge.

En rekke nyhetssaker viser at Norge – på land, til sjøs og i luften, ja, til og med i verdensrommet – brukes som et alliert oppmarsjområde mot Russland. Her er bare et utvalg:

I 2019 var det flere utenlandske enn norske soldater i Nord-Norge. 4.400 utenlandske soldater brukt Indre Troms som øvingsområde. Det er flere enn antall soldater i Hærens Brigade Nord.

Tidlig i 2017 kom 330 amerikanske marinesoldater til Værnes. Tallet økte til 700, med forlegning på Værnes og i Indre Troms. Mange mener at «Baseerklæringen» fra 1949 ble brutt, reservasjon Norge gjorde ved inngåelse av NATO-medlemskapet, og som betydde at det ikke skulle være utenlandske baser på norsk jord i fredstid.

I sommer ble det kjent at organiseringen av US Marines i Norge endres, og at bare en stab nå skal være igjen mellom øvelsene. Men Forsvaret opplyser at det i begynnelsen av 2021 vil være omtrent 1.000 soldater fra US Marines på vintertrening og øvelse i Norge.

Britiske soldater har i mange år kommet til Norge for å drive vintertrening. I 2018 kunngjorde britene at de ville øke sin «tilstedeværelse». De ville sende 800 soldater i 2019, og øke ytterligere i 2020.

I år ble det også kjent at britene har forhåndslagret militært materiell i Troms.

US Marines opprettholder forhåndslagrene de har i Norge. USA har forhåndslagret militært utstyr i Trøndelag siden 1980-tallet. En ny og mer detaljert avtale kom i 2019. Forhåndslagringen var i utgangspunktet ment for bruk i en krise eller krig i Norge. Nå er programmet omgjort til et fremskutt lagringskonseptfor bruk der behovet melder seg, ikke nødvendigvis i Norge.

I år har det vært minst 3 store øvelser der norske jagerfly har trent med amerikanske bombefly i norsk luftrom.
28. august trente norske F-16 og F-35 jagerfly med amerikanske B-52 bombefly. I den forbindelse uttalte den ferske forsvarssjefen Eirik Kristoffersen at han var «glad for at våre amerikanske venner velger å øve og trene i våre nærområder.» Eksperter bemerket at alle de seks B-52 bombeflyene som deltok i øvelsen er i stand til å bære atomvåpen. Men det faktum at B-52 flyene kan utstyres med atomvåpen var altså ikke noe skår i gleden for forsvarssjefen. Dette er tydeligvis noe vi nå skal akseptere.

Hva er det disse B-52 flyene og våre kampfly egentlig øver på?

Vi vet at på 1950-tallet øvde norske jagerflypiloter på å slippe atombomber over norske mål. Forskeren Kjølv Egeland stiller spørsmål ved at norske jagerfly trener med de amerikanske bombeflyene B52. Han er opptatt av faren for bruk av atomvåpen.

Egeland mener norske myndigheter gradvis har forlatt en offisiell politikk om ikke å være en del av amerikansk atomvåpenstrategi, og sier at norsk deltagelse i amerikansk atomstrategi kan gjøre norske jagerfly på norske flyplasser til russiske mål i en eventuell atomkrig.
I dag er Haakonsvern i Bergen den eneste basen som kan ta imot allierte atomubåter. Med økt militær aktivitet i nordområdene er ikke dette tilfredsstillende.

Tromsø kommune er nå under kraftig press. I mai ble det kjent at kommunen tvinges til å ta imot atomdrevne ubåter ved den kommunale havnen på Tønsnes. Kommunestyret i Tromsø sa nei til dette. Regjeringen mener Tromsø har forpliktet seg til å ta imot atomdrevne amerikanske ubåter. Forsvarsministeren viser til en avtale mellom den amerikanske marinen og Tromsø havn om å få etablere seg på Tønsnes. Kommunaldirektøren i Tromsø nekter for at en slik avtale eksisterer.

Under Hærens årlige konferanse – «Army Summit» – 28. september etterlyste USAs tidligere forsvarsminister Jim Mattis ubåthavnen i Tromsø. « – Vi trenger å se jobben gjort i Tromsø», sa han. Regjeringen føler presset.

Gjenåpning av den tidligere marinebasen Olavsvern lanseres nå som løsningen på striden.

Når de allierte atomubåtene legger til kai i Tromsø vet ingen hva de har om bord. De tar for gitt at Bratteli-doktrinen fra 1975 overholdes, at allierte fartøy ikke har atomvåpen om bord når de kommer til norsk havn.

Spionradaren i Vardø. Helt siden 1950-tallet har Norge hatt en sentral rolle i innhenting av etterretningsinformasjon, og fungert som USAs øyne og ører mot Sovjetunionen og Russland. Dette har journalisten Bård Wormdal skrevet bøker om.

Globus-systemet sender data til «U.S. Strategic Command», som har ansvar for bruk av atomvåpen og for militære operasjoner i verdensrommet. En oppgradering av denne radaren – Globus III – skal være operativt i 2022, ifølge Forsvaret.

Det er kjent at russiske kampfly minst to ganger har simulert angrep mot radaren. Dette skaper frykt i Vardø. Ordføreren viser til Genèvekonvensjonene, der det er formulert et krav om å unngå militære mål nær befolkede områder.

Andøya klargjøres for satellittkrig. Andøya Space Center har vært senter for oppskyting av forskningsraketter og slipp av vitenskapelige ballonger. Nå legges det til rette for å bruke anlegget til militære formål.

Boeing og Andøya Space har nettopp inngått partnerskap. Avtalen har som målsetting å forbedre evnen til Andøya Space til å gjennomføre avansert test og eksperimentering for det norske Forsvaret og NATO.

I fjor gjorde Donald Trump verdensrommet til offisiell krigsarena, da han opprettet «US Space Force» som en gren under det amerikanske luftvåpenet. Nå stiller altså Andøya Space Port seg til disposisjon i den pågående militariseringen av verdensrommet.

Norsk våpenindustri er i dag nærmest fullintegrert med den amerikanske krigsindustrien. En rekke nye kontrakter er inngått mellom norske og amerikanske våpenfabrikker. Et utvalg: I april kunngjorde Pentagon at USA vil samarbeide med Nammo og Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) om en ny generasjon langtrekkende presisjonsvåpen.

KONGSBERG Defense & Aerospace AS har inngått nye avtaler med de fire største våpenprodusentene i verden, alle amerikanske – Lockheed Martin, Boeing, Northrop Grumman Corporation og Raytheon.

For kort tid siden ble det kjent at Norge og USA vil vekke til live omfattende militært samarbeid fra den kalde krigen. Under den kalde krigen fikk Norge 300 jagerfly og 8.000 militære kjøretøy gratis fra USA! I verdi var dette et langt større beløp enn Marshall-hjelpen, likevel er dette et nærmest ukjent kapittel i norsk historie.

Norge og USA arbeider nå med «å modernisere» denne avtalen, men innholdet er foreløpig hemmelig. I en kommentar i Klassekampen skrev Bjørgulv Braanen at det betyr dødsstøtet for norsk basepolitikk og suverenitet.

Hva er egentlig trusselen Norge står ovenfor?

En rekke forskere, politikere og også forsvarsfolk har gjentatte ganger gått ut og advart mot at Norge skal la seg bruke i et stormaktsspill. Jeg siterer noen få:

Oberstløytnant ved Forsvarets høgskole Tormod Heier: «– Russland er ikke redd for Norge, men redd for at USA skal bruke Norge som utgangspunkt for operasjoner inn mot dem.» Heier har i en rekke kronikker advart mot utviklingen og har etterlyst tillitsskapende tiltak. Heier har også sagt rett ut at «Russland er militært underlegne Vesten og vil aldri i verden finne på å gå til krig mot Norge».

Han støttes av Hans Blix, tidligere svensk utenriksminister og leder for FNs våpeninspektører i Irak, som til Forsvarets Forum sa at Russland ikke er en trussel mot Skandinavia, og at «vi har brukt titalls milliarder på å forberede et usannsynlig angrep fra Russland.»
NUPI-forsker Julie Wilhelmsen 27. august 2020: «– I Russland blir Norge på mange måter sett på som USAs forlengede arm. Det er en farlig utvikling.»Wilhelmsen sier altså rett ut at politikken som føres er farlig, og at Norge på en måte «har gitt fra seg styringsmakten». Wilhelmsen sier videre: «Norge fører en sikkerhetspolitikk på autopilot og har gjort det i mange år. Man er så innstilt på å sikre USAs lojalitet til Norge at man deltar på nesten hva det skal være … Å kjøre på med amerikansk militærmakt i nordområdene kan bli farlig for Norge».

Konklusjon: Det er liten grunn til å se Russland som en selvstendig trussel mot Norge. Det synes langt farligere å knytte oss så sterk opp mot USA og NATO som vi gjør. Som flere har påpekt gjør dette at Norge lett kan bli trukket inn i en konflikt der vi brukes som en brikke i et stormaktsspill.