Pressefrihet? Vis meg én MSM-journalist som kjemper mot torturen av Assange

6
En demonstrasjon for Assange i 2019. Foto: Shutterstock
Craig Murray

Av Craig Murray. September, London. Oversatt til norsk av Martin Langvad.

I dag er pressen stille, de som ropte om pressefrihet da Extinction Rebellion midlertidig stanset et milliardæreid propagandatrykkeri, i det Julian Assanges lidelsesvandring for å bringe ekte og ufiltrerte nyheter til offentligheten tas til sin neste stasjon; Old Bailey med sin makabre gotiske arkitektur.

Toryene fremstod usedvanlig tolerante da Extinction Rebellion skapte bråk. Men å true interessene til mektige milliardærer er noe hele den politiske klassen vil alliere seg mot. På et tidspunkt der regjeringen vurderer å erklære Extinction Rebellion som organisert kriminalitet, kommer den høyrevridde nikkedukken Keir Starmer, som med moraliserende tone fordømte aktivistene, med følgende kommentar: «Den frie pressen er demokratiets fundament og vi må gjøre alt vi kan for å forsvare den.»

Det er på tide at vi slutter å snake om “den frie pressen” som om det var Thomas Paine eller William Cobbett som distribuerte sine pamfletter. Trykkmedienes eierskap er nå helt ekstremt konsentrert. Den kringkaster propagandaen fra noen veldig grådige milliardærer til et minkende publikum, bestående av hovedsakelig gamle mennesker. Det samme eierskapet har selvfølgelig også kontroll over TV og radio og i økende grad internett. De har også politisk kvelertak på de som kontrollerer statseide medier. Samtidig struper Facebook og Twitter bevisst trafikkflyten til uavhengig media på nett. Tanken om en «fri presse» som et åpent marked der demokratiske ideer deles har ingenting med virkeligheten å gjøre før monopolene brytes opp. Det er det siste de som har makt ønsker å gjøre.

Tvert om, de prøver til og med aktivt å fjerne kritiske røster fra internett.

Jeg ønsker ikke å stenge ned the Sun eller the Telegraph permanent; det gjør heller ikke Extiction Rebellion. Men deres fabelaktige aktivisme er en god mulighet for oss å snakke om kontrollerte narrativer, ikke minst de om klimaendringer. De høyt betalte talerørene for makta har vært raske til å komme med innvendinger. Murdochs nikkedokke, David Aaronovitch tvittret at faktisk er det i 99% av tilfellene ingen redaksjonell innblanding fra Murdoch. Men det er hele poenget. Murdoch ansetter pålitelige høyrevridde journalister som Aaronovitch; han trenger ikke å fortelle dem hva de skal skrive.

Vis meg en journalist ansatt av Murdoch som mer enn én gang har publisert noe om menneskerettighetsbruddene mot Palestinerne. Murdoch sparket sin egen sønn fra sitt medieimperium fordi James var utilstrekkelig entusiastisk for det sakte folkemordet palestinerne utsettes for, og fordi han ikke tror markedet på magisk vis kommer til å fikse klimaproblemet.

De privateide mediene velger sine talerør med omhu. Skottland har blitt et ekstremt eksempel hvor 55% av befolkningen støtter uavhengig, men bare rundt 5% av «journalister» i statlig og privat media gjør det samme.

Julian Assange har vært et lys i dette mørket. Wikileaks har åpnet et vindu inn til den hemmelige verdenen av krigsforbrytelser, drap og korrupsjon som ligger til grunn for så mye av den styringen vi lever under her i den «frie» verden. I etterkant av at offentligheten innså at vi hadde blitt løyet til å ødelegge Irak var det en tid hvor det virket som at Assange skulle lede oss inn i en ny tid der varslere, borgerjournalister og et demokratisk internett ville revolusjonere offentlig informasjon, og milliardærenes jerngrep ville fjernes.

Det virker mindre håpefullt i dag, nå som internett tas over av pengefolka, Julian er i fengsel og fortsettelsen av hans utleveringsrettsak, som har vært preget av et langvarig misbruk av rettsfriheten, starter i dag. De avskyelige forholdene han har vært fengslet under, i isolasjon i Belmarsh fengsel uten tilgang til sine advokater, fungerende datamaskin, sine dokumenter eller sin post, har tatt en stor påkjenning på hans fysiske og psykiske helse. FNs spesialutsending for tortur har erklært at han er et torturoffer. Media, som er i harnisk over det svært tvilsomme angrepet på Navalny, har ikke annet enn forakt for torturofferet Assange.

Mange av Julians støttespillere lurer på hvorfor ikke media ser angrepet på en journalist og utgiver som en trussel mot seg selv. Svaret er at statlig og privateid media er fornøyd med sine sterke allianse med Makta. De har ingen intensjoner om å utfordre status quo; deres beskyttelse fra Assange sine angripere er å bli med på angrepet.

Jeg håper jeg kan være i rettsalen i dag, og gjennom hele utleveringsrettsaken. Galleriet har 80 plasser, men det har blitt redusert til 9 «på grunn av Covid». 5 plasser er reservert Julians familie og venner, og jeg har en av de i dag, men ingen garanti om plass etter. Det er bare 4 plasser for offentligheten.

Journalister og NGOer kan følge rettsaken på nett – men bare «godkjente» journalister og NGOer, valgt av det Orwellianske Justisdepartementet. I går spiste jeg middag med Assangestøttespillere fra flere registrerte NGOer og ingen av dem hadde blitt «godkjent». Jeg hadde søkt selv, som representant for Hope Over Fear, og fikk avslag. Samme historie fortelles av de som søkte på nettilgang som journalister. Bare de offisielt «godkjente» får lov til å se på.

Dette skulle egentlig vært en offentlig rettsak, og da skulle folk normalt sett kunne gått rett fra gata og inn i det offentlige galleriet, og alle med pressekort skulle kunnet sitte i pressegalleriet. Hva er begrunnelsen for den politiske prosessen man må gjennom for å kunne se på rettsaken? Et ekstraordinært nettbasert system har blitt rigget opp, der statens favoriserte observatører gis «rom» der kun det identifiserte individet får lov til å sitte. Selv for organisasjoner fås ikke en pålogging som hele organisasjon kan bruke, selv ikke en av gangen. Kun spesielt utvalgte individer får påloggingsinformasjon før prosedyrene starter, og hvis forbindelsen bryter sammen underveis kommer de ikke inn igjen.

Med alle disse restriksjonene var jeg veldig bevisst på at jeg kanskje må stå i kø fra 5 på morgenen i morgen tidlig, for å få en av de 4 plassene tilgjengelig for offentligheten i tilfelle jeg ikke lenger står på familielista. Så i dag morges klokka seks gikk jeg til Old Bailey for å sjekke ut køsystemet og hvordan man skal komme seg igjennom det. De første seks i køen var alle sammen folk som, helt for egen maskin og uten min viten eller koordinasjon med hverandre, hadde ankommet London mens alle andre sov bare for å reservere en plass til meg. Jeg ble oppløftet av deres godhet, deres tillit til meg og deres omsorgsfulle bekymring for Julian og maktmisbruket han blir utsatt for. Jeg snakket oppstemt med dem en stund før jeg dro for å skrive dette, og kom bare så vidt rundt første hushjørnet før tårene kom, overveldet av all godheten.

Nå er det på tide og samle seg og gå inn i rettsalen.


Les flere artikler om Julian Assange.


KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Morsomt, en lang artikkel om medias løgner for så å skrive om den største løgnen av dem alle, “klimakrisen”

    Da faller hele artikkel sammen og Craig Murray står igjen ribbet for integritet.
    Enten kontrollert opposisjon eller lurt trill rundt av samme gjeng som han kritiserer.

  2. Takk igjen Steigan.
    Det er så forfriskende og oppløftende å se skikkelig journalisme i dette mørke landskapet av propaganda og løgner fra andre media.
    Vi er nå inne i en tid, som vil være svært avgjørende for vår og våre barns fremtid. Hvis ikke nok folk våkner opp, og det snart, vil storkapitalen og korrupte politikere, ødelegge denne fremtiden.
    De er på terskelen til å kunne kneble all motstand…ja jeg vil si; for all femtid.
    Dere hadde nettopp en artikkel angående fjerning av kontanter, og hvilke muligheter dette åpner for full kontroll av befolkningen. Som dere skriver, makteliten har jobbet med dette i lang tid. I årevis har jeg hørt folk si: “Ja, hva så?, jeg bruker ikke kontanter allikevel” Uvitenheten og naiviteten er skremmende. Det er skremmende å se hvordan folk stoler må myndighetene.
    Men nok om det nå.
    Jeg vil tillate meg å poste linken til dette innslaget fra en annen journalist som jeg følger.
    (ikke formelt utdannet han heller, men ikke fengslet enda, som Assange) https://www.youtube.com/watch?v=WsjDZ-7qB90

    Mvh
    Harald Pettersen

  3. Avatar for Mari Mari says:

    Klimaendringer er reelle. Det er den reelle årsaken ingen snakker om. Akkurat som klima endret seg etter VK og VK2. Det er de evindelige krigene som ødelegger klima men å si det er å være konspirasjonsteori eller idioti. Å innrømme at klima også endres naturlig er å være klimafornekting.
    Er ikke det flott at det finnes så mange ord som kan brukes til å få folk til å tie stille?

  4. Avatar for Enebak Enebak says:

    Det der er en feilslutning. “Journalist” er ikke en beskyttet tittel som krever godkjenning i noen form og det finnes ikke noen “formell” journalistutdanning.

    Journalist er du hvis du graver fram og sprer informasjon som en eller annen ikke vil ha offentliggjort. Da er du en del av “pressen”, som er betegnelsen på journalistkorpset. I Norge er pressens samfunnsrolle definert i Vær varsomplakatens paragraf 1.3:

    Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.

    Da er ordene “Den kan ikke gi etter for press fra noen…”, som legger lista. Og da kan du spørre deg hvor mange norske journalister som er villige til å dø for å oppfylle journalistens ansvar, slik det defineres i VVP?

    Ifølge CPJ er 1382 journalister drept på jobb siden 1992, fordi de ikke ga etter. Ikke for noen.

    Du lærer ikke journalistisk integritet på journalisthøyskolen. Ikke lærer du journalistisk mot heller. Men du blir dyrisk god til å holde en mikrofon, hvis det er det som teller.

  5. Avatar for tjatta tjatta says:

    Nettopp. Om man er flink kan man bli et mikrofonstativ for “viktige personer” og eksperter.

  6. Avatar for georg1984 georg1984 says:

    Husker ikke navnet, men journalisten som fikk slutt på Vietnam krigen, på grunn av de såkalte “Pentagon Papirene” og hvilke hemmeligheter disse avslørte. De ville arrestere ham også, men han ble beskyttet av sin formelle tittel “journalist”

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere