Pressefrihet? Vis meg én MSM-journalist som kjemper mot torturen av Assange

0
En demonstrasjon for Assange i 2019. Foto: Shutterstock
Craig Murray

Av Craig Murray. September, London. Oversatt til norsk av Martin Langvad.

I dag er pressen stille, de som ropte om pressefrihet da Extinction Rebellion midlertidig stanset et milliardæreid propagandatrykkeri, i det Julian Assanges lidelsesvandring for å bringe ekte og ufiltrerte nyheter til offentligheten tas til sin neste stasjon; Old Bailey med sin makabre gotiske arkitektur.

Toryene fremstod usedvanlig tolerante da Extinction Rebellion skapte bråk. Men å true interessene til mektige milliardærer er noe hele den politiske klassen vil alliere seg mot. På et tidspunkt der regjeringen vurderer å erklære Extinction Rebellion som organisert kriminalitet, kommer den høyrevridde nikkedukken Keir Starmer, som med moraliserende tone fordømte aktivistene, med følgende kommentar: «Den frie pressen er demokratiets fundament og vi må gjøre alt vi kan for å forsvare den.»

Det er på tide at vi slutter å snake om “den frie pressen” som om det var Thomas Paine eller William Cobbett som distribuerte sine pamfletter. Trykkmedienes eierskap er nå helt ekstremt konsentrert. Den kringkaster propagandaen fra noen veldig grådige milliardærer til et minkende publikum, bestående av hovedsakelig gamle mennesker. Det samme eierskapet har selvfølgelig også kontroll over TV og radio og i økende grad internett. De har også politisk kvelertak på de som kontrollerer statseide medier. Samtidig struper Facebook og Twitter bevisst trafikkflyten til uavhengig media på nett. Tanken om en «fri presse» som et åpent marked der demokratiske ideer deles har ingenting med virkeligheten å gjøre før monopolene brytes opp. Det er det siste de som har makt ønsker å gjøre.

Tvert om, de prøver til og med aktivt å fjerne kritiske røster fra internett.

Jeg ønsker ikke å stenge ned the Sun eller the Telegraph permanent; det gjør heller ikke Extiction Rebellion. Men deres fabelaktige aktivisme er en god mulighet for oss å snakke om kontrollerte narrativer, ikke minst de om klimaendringer. De høyt betalte talerørene for makta har vært raske til å komme med innvendinger. Murdochs nikkedokke, David Aaronovitch tvittret at faktisk er det i 99% av tilfellene ingen redaksjonell innblanding fra Murdoch. Men det er hele poenget. Murdoch ansetter pålitelige høyrevridde journalister som Aaronovitch; han trenger ikke å fortelle dem hva de skal skrive.

Vis meg en journalist ansatt av Murdoch som mer enn én gang har publisert noe om menneskerettighetsbruddene mot Palestinerne. Murdoch sparket sin egen sønn fra sitt medieimperium fordi James var utilstrekkelig entusiastisk for det sakte folkemordet palestinerne utsettes for, og fordi han ikke tror markedet på magisk vis kommer til å fikse klimaproblemet.

De privateide mediene velger sine talerør med omhu. Skottland har blitt et ekstremt eksempel hvor 55% av befolkningen støtter uavhengig, men bare rundt 5% av «journalister» i statlig og privat media gjør det samme.

Julian Assange har vært et lys i dette mørket. Wikileaks har åpnet et vindu inn til den hemmelige verdenen av krigsforbrytelser, drap og korrupsjon som ligger til grunn for så mye av den styringen vi lever under her i den «frie» verden. I etterkant av at offentligheten innså at vi hadde blitt løyet til å ødelegge Irak var det en tid hvor det virket som at Assange skulle lede oss inn i en ny tid der varslere, borgerjournalister og et demokratisk internett ville revolusjonere offentlig informasjon, og milliardærenes jerngrep ville fjernes.

Det virker mindre håpefullt i dag, nå som internett tas over av pengefolka, Julian er i fengsel og fortsettelsen av hans utleveringsrettsak, som har vært preget av et langvarig misbruk av rettsfriheten, starter i dag. De avskyelige forholdene han har vært fengslet under, i isolasjon i Belmarsh fengsel uten tilgang til sine advokater, fungerende datamaskin, sine dokumenter eller sin post, har tatt en stor påkjenning på hans fysiske og psykiske helse. FNs spesialutsending for tortur har erklært at han er et torturoffer. Media, som er i harnisk over det svært tvilsomme angrepet på Navalny, har ikke annet enn forakt for torturofferet Assange.

Mange av Julians støttespillere lurer på hvorfor ikke media ser angrepet på en journalist og utgiver som en trussel mot seg selv. Svaret er at statlig og privateid media er fornøyd med sine sterke allianse med Makta. De har ingen intensjoner om å utfordre status quo; deres beskyttelse fra Assange sine angripere er å bli med på angrepet.

Jeg håper jeg kan være i rettsalen i dag, og gjennom hele utleveringsrettsaken. Galleriet har 80 plasser, men det har blitt redusert til 9 «på grunn av Covid». 5 plasser er reservert Julians familie og venner, og jeg har en av de i dag, men ingen garanti om plass etter. Det er bare 4 plasser for offentligheten.

Journalister og NGOer kan følge rettsaken på nett – men bare «godkjente» journalister og NGOer, valgt av det Orwellianske Justisdepartementet. I går spiste jeg middag med Assangestøttespillere fra flere registrerte NGOer og ingen av dem hadde blitt «godkjent». Jeg hadde søkt selv, som representant for Hope Over Fear, og fikk avslag. Samme historie fortelles av de som søkte på nettilgang som journalister. Bare de offisielt «godkjente» får lov til å se på.

Dette skulle egentlig vært en offentlig rettsak, og da skulle folk normalt sett kunne gått rett fra gata og inn i det offentlige galleriet, og alle med pressekort skulle kunnet sitte i pressegalleriet. Hva er begrunnelsen for den politiske prosessen man må gjennom for å kunne se på rettsaken? Et ekstraordinært nettbasert system har blitt rigget opp, der statens favoriserte observatører gis «rom» der kun det identifiserte individet får lov til å sitte. Selv for organisasjoner fås ikke en pålogging som hele organisasjon kan bruke, selv ikke en av gangen. Kun spesielt utvalgte individer får påloggingsinformasjon før prosedyrene starter, og hvis forbindelsen bryter sammen underveis kommer de ikke inn igjen.

Med alle disse restriksjonene var jeg veldig bevisst på at jeg kanskje må stå i kø fra 5 på morgenen i morgen tidlig, for å få en av de 4 plassene tilgjengelig for offentligheten i tilfelle jeg ikke lenger står på familielista. Så i dag morges klokka seks gikk jeg til Old Bailey for å sjekke ut køsystemet og hvordan man skal komme seg igjennom det. De første seks i køen var alle sammen folk som, helt for egen maskin og uten min viten eller koordinasjon med hverandre, hadde ankommet London mens alle andre sov bare for å reservere en plass til meg. Jeg ble oppløftet av deres godhet, deres tillit til meg og deres omsorgsfulle bekymring for Julian og maktmisbruket han blir utsatt for. Jeg snakket oppstemt med dem en stund før jeg dro for å skrive dette, og kom bare så vidt rundt første hushjørnet før tårene kom, overveldet av all godheten.

Nå er det på tide og samle seg og gå inn i rettsalen.


Les flere artikler om Julian Assange.


KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.