Neste trekk – sy puter under armene på bedriftene? NHO’s våte drømmer.

6. september 2020

nho-neste-trekk — Fra omslaget til NHOs "Neste trekk"

NHO har anstrengt hjernevinningene sine for å se hvilken framtid de ønsker for bedriftene i Norge. Dersom det er sånn at det er den materielle virkeligheten som former menneskenes tanker, kan det være bryet verdt å se hva NHO tenker om framtiden.

Første del av heftet med disse ideene, som de har kalt «Neste trekk» er viet NHO’s generelle verdensanskuelse. Vi kan kort la dem oppsummere den slik: «Bedriftene er ryggraden i det norske velferdssamfunnet. Det er bedriftene som sikrer verdiskaping i hele Norge. Kommende tiår er et tiår der norske bedrifter deltar i et viktig verdensmesterskap – et kappløp i omstilling, i teknologiutvikling og i jobbskaping.» Jeg skal komme tilbake til dette utsagnet i slutten av artikkelen.

Siden det er NHO vi har å gjøre med vil fortjeneste stå sentralt. Det vesentlige for NHO har alltid vært omsorg for det å tjene penger uten å arbeide for dem, kapitalismens kjerne. Det finnes i prinsippet tre hovedkilder for fortjeneste. Man kan produsere en vare eller tjeneste med færre timeverk (levende og størknede, dvs. arbeid og maskiner) enn i går. Man kan omfordele de eksisterende midlene i samfunnet, eller man kan øke den samlede gjeldsmengden i samfunnet. Vekst i samfunnet kan komme enten fra den første eller den siste formen for fortjeneste. Omfordeling av eksisterende midler skaper ingen vekst. Situasjonen er som jeg tidligere har belyst her på steigan.no at økningen i gjeldsmengde er i ferd med å nå sin øvre grense fordi finansrenten har falt mot null. Hva tenker NHO i denne situasjonen.

De gjentar og gjentar populære ord i næringslivet, som konkurranse – omstilling – privat – teknologiutvikling – jobbskaping – global – digital – grønnere, noe som har like begrenset interesse som deres generelle verdensbilde. Det blir mer interessant når de kommer til ti ambisjoner for NHO, og enda mere når de kommer til det de kaller ti trekk for en bærekraftig framtid.

La oss først se litt i kortversjon på deres ti ambisjoner for 2030:

BNP per innbygger øker fra 575 000 til 650 000 kroner per innbygger. Forutsatt at BNP Fastlands-Norge faller med 5 prosent i år, må BNP vokse med 2,3 prosent årlig fra 2020 til 2030 for å nå målet.
Sysselsettingsandelen for de mellom 20 og 70 år øker fra 73,1 til 77,5 prosent.
Andelen timeverk i privat sektor øker fra 70 til 72 prosent.
Driftsbalanse (eksport/importbalansen) fratrukket statens oljeinntekter rundt null.
CO2-utslippene er redusert med 50 prosent fra 1990-nivå i samarbeid med EU.
Norge skal være blant innovasjonslederne i Europa (20 prosent over EU-snitt).
Andelen NHO-bedrifter med et udekket kompetansebehov halveres.
Skattenivået for fastlandsøkonomien skal ikke overstige 40 prosent av verdiskapingen.
Tilliten i samfunnet bevares på minst dagens nivå
Arbeidstakeres og arbeidsgiveres tilhørighet til det organiserte arbeidslivet økes fra 60 til 63 prosent.

Dersom vi ser på det første målet vokste BNP i forrige tiårsperiode med 1,5% i gjennomsnitt pr. år. En periode hvor det fortsatt var rente godt over null, og drahjelp fra økende gjeldsmengde å hente. Å komme opp i 2,3% vekst pr. år i neste tiårsperiode virker som et luftslott.

Sysselsettingsandelen for de mellom 15-74 år, var ifølge arbeidskraftundersøkelsen til SSB 70,2% i 2018 og 70,5% i 2019. Ikke på noe tidspunkt etter 1972 har denne prosenten vært over 72%. (se under) Enten forbereder her NHO en klagesang over aldrende befolkning, for høye velferdsgoder og lav yrkesdeltagelse, eller så er de rett og slett ganske dårlige på statistikk.

I USA, til sammenligning, har sysselsettingsprosenten ligget rundt 60% siden finanskrisen, mens den nå har falt til 55%.

Økning av privat sektor er for så vidt en ganske utslitt idē. USA har verdens mest privatiserte helsevesen, men også det dyreste og det dårligste, men noen lærer aldri. Ifølge Philip Kotler bruker USA 2,5 gang så mye på helseutgifter pr. person som gjennomsnittet for 34 andre industriland i OECD. Dobbelt så mye som Frankrike.

Når det gjelder eksport og import framstilles Norge som en liten, men veldig åpen økonomi. Norge er landet i Skandinavia med desidert lavest eksport/importandel, og langt etter gjennomsnittet i EU. Så hvorfor denne illusjonen skal gjentas gang på gang henger vel sammen med frontfagsmodellen i tariffoppgjørene. De øvrige ambisjonene er delvis overlappende med de ti trekk for en bærekraftig fremtid. Jeg kommenterer derfor dem i sammenheng.

La oss se på ti trekk for en bærekraftig framtid. Hvert av disse trekkene har en rekke med konkrete handlinger som skal utføres. Disse handlingene ramses opp som kulepunkter.

8 av trekkene omhandler hva NHO synes bør gjøres, to av trekkene omhandler finansieringen av gildet. La oss i kortversjon se på de 8 + 2 trekkene:

Iverksette klimatiltak som virker raskt og øker konkurranseevnen.
Realisere det digitale Norge
Økt internasjonal markedsadgang, styrke EØS og bygge flere sterke eksportnæringer
Styrke det private eierskapet
Akselerere innovasjons- og omstillingstakten.
Tette kompetansegapet
Effektivisere offentlig sektor og bruke innkjøp til å utvikle marked og styrke bedriftene.
Bygge fremtidsrettet infrastruktur som stimulerer til næringsutvikling over hele landet.

Så 2 trekk om hvem som skal betale gildet:

Sikre bærekraftige statsfinanser
Styrke arbeidslinja og sikre konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår.

Man skulle vel av NHO forventet en skikkelig gjennomgang av hva egne medlemmer skulle prestere rundt de 8 trekkene for å skape den bærekraftige framtiden. Men sånn er det ikke, av 121 handlinger (kulepunkter) som skal skape den bærekraftige fremtiden står det offentlige for 121 punkter. Det er faktisk det offentlige som skal skape den bærekraftige fremtiden. Det offentlige skal forestå det grønne skiftet, digitaliseringen osv., og på den måten skape nye lønnsomme markeder for de private bedriftene. Ikke bare det, men det offentlige skal også sørge for at NHO’s medlemmer er konkurransedyktige gjennom en rekke svært kostnadskrevende tiltak.

Det er tydelig at NHO ønsker seg at noen syr puter under armene på bedriftene, slik at deres eiere fortsatt kan tjene penger uten å arbeide for dem. NHO har jo et punkt om effektivisering må vite, men det er ikke effektivisering av egne medlemmer, men av det offentlige. Det blir omtrent som i USA, hvor bedriftene har tjent penger på statsstøttet forverring av lønns- og arbeidsvilkår siden 1970-tallet, i stedet for å fokusere på forbedringer av egen produksjon. Alt for mange amerikanske bedrifter uten livets rett har enkelt kunne drive videre gjennom statsstøttet nedpressing av lønns- og arbeidsvilkår. Hvem som skal sy disse putene under armene på bedriftene i Norge kommer fram i to punkter. I punktet bærekraftige statsfinanser, etter at NHO har tappet staten til egne formål kommer senke skattene, lavest mulig skatter, enkelt og forutsigbart skattesystem, utgifter må tilpasses inntekter, osv. Men det er ikke bare staten som skal finansiere bedriftene, det skal også lønnstagerne. I punktet om konkurransedyktige lønns og arbeidsvilkår (konkurransedyktig med de i Polen og Ukraina må vite) kan vi lese om mindre offentlige ytelser til befolkningen, mer innleie, lettere å si opp ansatte, privat arbeidsformidling, lønnsveksten må tilpasses konkurranseevnen, stram finanspolitikk osv.

Hele NHO’s strategi virker nå å være fortjeneste basert på omfordeling fra stat og lønnstagere til bedriften som deretter betaler utbytte til kapitaleierne. Deres generelle anskuelse som jeg siterte innledningsvis, er at alle må jobbe dugnad for denne omfordelingen. NHO’s strategi virker riktignok til å latterliggjøre deres eget luftslott, med en gjennomsnittlig årlig vekst på 2,3%. Omfordeling skaper ingen vekst. Men det er interessant å se hvordan virkeligheten, som tilsier stadig økende trykk på fortjeneste skapt av omfordeling til kapitaleierne fra lønnstagere og stat, speiler seg i NHO’s tankegods.

Det betyr at også NHO ser at tiden hvor kapitalismen kunne skape vekst gjennom forbedring av bedriftenes produksjon er over. Tilbake står bare omfordeling, fra staten og gjennom nedpressing av lønns- og arbeidsvilkår i en spiral mot bunnen. Spørsmålet blir hva vi skal med en kapitalisme som ikke har noe annet å by på.