Et nytt Hiroshima kommer – med mindre vi stopper det nå

15

Bombingen av Hiroshima og Nagasaki for 75 år siden var overlagt massemord som slapp løs et våpen av løsnet et våpen av grenseløs kriminalitet. Det ble rettferdiggjort av løgner som danner grunnfjellet i det amerikanske krigspropaganda, nå med en ny fiende og mål – Kina.

John Pilger

Av John Pilger, Sydney, Australia.

Da jeg første gang reiste til Hiroshima i 1967, var skyggen på trappene fremdeles der. Det var et nesten perfekt avtrykk av et avslappet menneske: bena litt fra hverandre, ryggen bøyd, med én hånd i siden mens hun satt og ventet på at banken skulle åpne.

Klokka kvart på åtte morgenen 6. august 1945 ble hun og silhuetten hennes brent inn i granitten.

Jeg stirret på skyggen i en time eller mer, så gikk jeg ned til elven der de overlevende fremdeles bodde i brakkebyer.

Jeg møtte en mann som het Yukio, etset inn på pbrystet hans var mønsteret på skjorten han hadde på seg da atombomben.

Jeg møtte en mann som het Yukio, og brystet var etset med mønsteret på skjorten han hadde på seg da atombomben ble falt.

Han beskrev et enorm lyn over byen, «et blålig lys, noe som en elektrisk ladning», hvoretter vinden blåste som en tornado og det falt regn. ”Jeg ble kastet på bakken og la merke til bare stilkene av blomstene mine var igjen. Alt stod stille, alt var taust, og da jeg reiste meg opp, var der nakne folk som ikke sa noe. Noen av dem hadde ingen hud eller hår igjen. Jeg var sikker på at jeg var død. ”

Ni år senere kom jeg tilbake for å lete etter ham, og han var død av leukemi.

“Ingen radioaktivitet i Hiroshimaruinene”  hevdet en overskrift i New York Times 13. september 1945, en klassiker av plantet desinformasjon. «General Farrell,» rapporterte William H. Lawrence, «benektet kategorisk at [atombomben] ga en farlig, langvarig radioaktivitet.»

Bare én reporter, australske Wilfred Australian Burchett, trosset de allierte okkupasjonsmyndighetene, som kontrollerte «pressepakket», og tok den farefulle reisen til Hiroshima straks etter atombombingen, 

«Jeg skriver dette som en advarsel til verden,» rapporterte Burchett i London Daily Express 5. september 1945. Med sin Baby Hermes skrivemaskin satt han i ruinene og beskrev sykehusavdelinger fylt med mennesker uten synlige skader som døde av det han kalte «en atompest».

For dette ble presseakkrediteringen hans trukket tilbake, han ble latterliggjort og svertet. Hans vitnemål om sannheten ble aldri tilgitt.

Wilfred Burchett (YouTube)

Atombombingen mot Hiroshima og Nagasaki var overlagt massemord som løsnet et våpen av grenseløs kriminalitet. Det ble begrunnet med løgner som danner grunnfjellet for USAs krigspropaganda i det 21. århundre, som har utpekt en ny fiende og mål – Kina.

I løpet av de 75 årene siden Hiroshima, er den mest varige løgnen at atombomben ble sluppet for å avslutte krigen i Stillehavet og for å redde liv.

«Selv uten atombombeangrepene,» konkluderte USAs strategiske bomberundersøkelse fra 1946, «kunne luftoverherredømme over Japan ha utøvd tilstrekkelig press for å få til ubetinget overgivelse og utelukket behovet for invasjon. “Basert på en detaljert undersøkelse av alle fakta, og støttet av vitnesbyrdet fra de overlevende involverte japanske ledern, er det undersøkelsens mening at… Japan ville ha overgitt seg selv om atombombenene ikke hadde blitt sluppet, selv om Russland ikke hadde kommet inn krigen [mot Japan], og selv om ingen invasjon hadde blitt planlagt eller overveid. «

Nasjonalarkivet i Washington inneholder dokumenterte japanske fredstilnærmelser allerede i 1943. Ingen av dem ble fulgt opp. En kabelmelding som ble sendt 5. mai 1945 av den tyske ambassadøren i Tokyo og avlyttet av USA, gjorde det klart at japanerne var desperate etter å få fred, inkludert «kapitulasjon selv om vilkårene var harde». Ingenting ble gjort.

Den amerikanske krigsministeren, Henry Stimson, sa til president Truman at han  «fryktet» at det amerikanske flyvåpenet ville ha «utbombet»  Japan så til de grader at det nye våpenet ikke ville være i stand til å «vise sin styrke». Stimson innrømmet senere at «ingen anstrengelser ble gjort, og ingenting ble seriøst vurdert, for å oppnå overgivelse bare for ikke å måtte bruke [atom] bomben».

Stimsons utenrikspolitiske kolleger – som skuet frem mot etterkrigstiden de da formet “i vårt bilde”, slik den kalde krigsplanleggeren George Kennan berømt uttrykte det – gjorde det klart at de var ivrige ”etter å plage russerne med [atom] bomben holdt heller breialt på hofta”. General Leslie Groves, direktør for Manhattan-prosjektet som skapte atombomben, vitnet: «Det var aldri noen illusjon fra min side at Russland var vår fiende, og at prosjektet ble utført på det grunnlaget.»

Dagen etter at Hiroshima ble utslettet, uttrykte president Harry Truman sin tilfredshet med den «overveldende suksessen» med «eksperimentet».

«Eksperimentet» fortsatte lenge etter at krigen var over. Mellom 1946 og 1958 sprengte USA 67 atombomber på Marshalløyene i Stillehavet, tilsvarende mer enn en Hiroshima hver dag i 12 år.

De menneskelige og miljømessige konsekvensene var katastrofale. Under filmingen av min dokumentar, The Coming War on China, chartret jeg et lite fly og fløy til Bikiniatollene i Marshall. Det var her USA sprengte verdens første hydrogenbombe. Jorden forblir forgiftet. Skoene mine ble registrert som “utrygge” på Geiger-disken min. Palmer sto i utenomjordiske formasjoner. Det fantes ingen fugler.

Bikiniatollet – kjernefysisk testbase, Marshalløyene. (UNESCO)

Jeg vandret gjennom jungelen til betongbunkersen der det ble trykket på knappen klokka 06.45 om morgenen 1. mars 1954. Solen, som hadde steget opp, steg på ny og tilintegjorde en hel øy i lagunen, og etterlot et enormt svart hull, som fra luften er et truende skue: et dødelig tomrom på et sted med skjønnhet.

Det radioaktive fallet spredte seg raskt og «uventet». Den offisielle historien hevder “vinden endret seg plutselig”. Det var den første av mange løgner, som avklassifiserte dokumenter og ofrenes vitnesbyrd avslører.

Gene Curbow, en meteorolog som hadde til oppgave å overvåke teststedet, sa: ”De visste hvor det radioaktive fallet ville havne. Selv på selve dagen hadde de fremdeles en mulighet til å evakuere mennesker, men [folk] ble ikke evakuert; Jeg ble ikke evakuert … USA trengte noen marsvin for å studere hva effekten av stråling ville gjøre. ”

Marshall-øyboer Nerje Joseph med et fotografi av seg selv som barn slike etter at Hydrogenbomben ble sprengt 1. mars 1954

I likhet med Hiroshima var hemmeligheten at Marshalløyene var et kalkulert eksperiment på et stort antall menneskers liv. Dette var prosjekt 4.1, som begynte som en vitenskapelig studie av mus og ble et eksperiment på «mennesker utsatt for stråling av et atomvåpen».

Marshall-øyboerne jeg møtte i 2015 – som de overlevende fra Hiroshima jeg intervjuet på 1960- og 70-tallet, led av en rekke kreftformer, ofte kreft i skjoldbruskkjertelen; tusenvis hadde allerede dødd. Abort og dødfødsler var vanlig; de babyene som levde var ofte  forferdelig deformert.

I motsetning til Bikini, hadde ikke Rongelap-atollen i nærheten blitt evakuert under testingen av hydrogenbomben. Direkte motvind fra Bikini fikk Rongelaps himmel til å mørkne og det falt noe som først så ut til å være snøfnugg. Mat og vann var forurenset; og befolkningen ble offer for kreftformer. Det er de fortsatt i dag.

Jeg møtte Nerje Joseph. Hun viste meg et fotografi av seg selv som barn på Rongelap. Hun hadde forferdelige brannskader i ansiktet, og mye av håret hennes mangler. «Vi badet ved brønnen den dagen bomben eksploderte,» sa hun. “Hvitt støv begynte å falle fra himmelen. Jeg strakte meg for å fange pulveret. Vi brukte det som såpe for å vaske håret. Noen dager senere begynte håret mitt å falle ut. ”

Lemoyo Abon sa: “Noen av oss var i skrekk. Andre hadde diaré. Vi var livredde. Vi trodde det må være verdens ende. ”

Offisielle amerikanske arkivfilmer jeg inkluderte i filmen min, refererer til øyboerne som «medgjørlige villmenn». I kjølvannet av eksplosjonen skryter en amerikansk tjenestemann fra atomeenergibyrået av at Rongelap “er det desidert mest forurensede stedet på jorden”, og legger til, “det  blir interessant å kunne måle menneskelig opptak når de lever i et så forurenset miljø.»

Amerikanske forskere, deriblant leger, bygget seg utmerkede karrierer ved å studerte ”menneskelig opptak”. Her er de i på flimrende filmbilder, i sine hvite frakker, oppmerksomme med utklippstavlene sine. Da en øyboer døde i tenårene, fikk familien et sympatikort fra forskeren som studerte ham.

“Baker Shot”, en del av Operation Crossroads, en amerikansk kjernefysisk test på Bikini-atollen i 1946. (U.S. Defense Dept.)

I have reported from five nuclear “ground zeros” throughout the world — in Japan, the Marshall Islands, Nevada, Polynesia and Maralinga in Australia. Even more than my experience as a war correspondent, this has taught me about the ruthlessness and immorality of great power: that is, imperial power, whose cynicism is the true enemy of humanity.

This struck me forcibly when I filmed at Taranaki Ground Zero at Maralinga in the Australian desert. In a dish-like crater was an obelisk on which was inscribed: “A British atomic weapon was test exploded here on 9 October 1957”. On the rim of the crater was this sign:

Jeg har rapportert fra fem atom “ground zeros” over hele verden – i Japan, Marshalløyene, Nevada, Polynesia og Maralinga i Australia. Enda mer enn min erfaring som krigskorrespondent, har dette lært meg om stormaktens hensynsløshet og umoral, det vil si imperiske makt, hvis kynisme er menneskehetens sanne fiende.

Dette slo meg med full kraft da jeg filmet på Taranaki Ground Zero ved Maralinga i den australske ørkenen. I et parabollignende krater lå en obelisk som var påskrevet: «Et britisk atomvåpen ble sprengt her 9. oktober 1957». På kanten av krateret stod dette skiltet:

ADVARSEL: STRÅLINGSFARE

Strålingsnivåene i noen hundre meters radius

rundt dette punktet kan være over de nivåer som er vurdert

trygge for varig opphold.

Så langt øyet kunne se, og utover, ble bakken bestrålt. Råplutonium lå omtrent spredt som talkumpulver: plutonium er så farlig for mennesker at en tredjedel av et milligram gir 50 prosent sjanse for kreft.

De eneste menneskene som kan ha sett skiltet, var australske urfolk, som det ikke var noen advarsel for. I følge en offisiell beretning, om de var heldige, «ble de viftet unna som kaniner».

Den vedvarende plagen

I dag er en uovertruffen propagandakampanje som vifter oss alle vekk som kaniner. Det er ikke meningen at vi skal stille spørsmål ved den daglige malstrømmen av anti-kinesiske retorikk, som i rasende fart er i ferd med å ta over for malstrømmen av anti-russisk retorikk. Alt kinesisk er dårlig, avskyelig, en trussel: Wuhan…. Huawei. Hvor forvirrende det er når “vår” mest utskjelte leder sier det.

Den nåværende fasen av denne kampanjen begynte ikke med Trump, men med Barack Obama, som i 2011 fløy til Australia for å erklære den største oppbyggingen av amerikanske marinestyrker i Asia-Stillehavsregionen siden andre verdenskrig. Plutselig var Kina en «trussel». Dette var selvfølgelig tull. Det som ble truet var USAs ubestridte psykopatiske syn på seg selv som den rikeste, den mest suksessrike, den mest “uunnværlige” nasjonen.

Det som det aldri har vært noen strid rundt, var USAs dyktighet som bølle – med mer enn 30 av FNs medlemsland lidende under en eller annen form for amerikanske sanksjoner og et blodig spor gjennom forsvarsløse land som har blitt bombet, regjeringene deres styrtet, valgene deres forstyrret, ressursene deres plyndret.

Obamas erklæring ble kjent som «se til Asia». En av de viktigste talspersonene var utenriksminister, Hillary Clinton, som, som WikiLeaks avslørte, ønsket å gi nytt navn til Stillehavet “det amerikanske hav”.

Mens Clinton aldri skjulte sin krigshissing, var Obama en mester i markedsføring. «Jeg kunngjør tydelig og med overbevisning,» sa den nye presidenten i 2009, «at USAs forpliktelse er å søke fred og sikkerhet i en verden uten atomvåpen.»

Obama snakker om 60 år med amerikanske-australske allianse i Darwin, Australia, 17. november 2011. (S.t. Pete Thibodeau / Wikimedia Commons)

Obama økte utgiftene til atomstridshoder raskere enn noen president siden slutten av den kalde krigen. Et «anvendelig» atomvåpen ble utviklet. Kjent som B61-modell 12, betyr det, ifølge general James Cartwright, tidligere nestleder for de felles stabssjefene, at «å bli mindre [gjør bruken] mer tenkelig».

Målet er Kina. I dag omkranser mer enn 400 amerikanske militærbaser Kina med raketter, bombefly, krigsskip og atomvåpen. Fra Australia nordover gjennom Stillehavet til Sørøst-Asia, Japan og Korea og over hele Eurasia til Afghanistan og India, danner basene, slik en amerikansk strateg sa til meg, “den perfekte løkken”.

Det utenkelige

En studie utført av RAND Corporation – som siden Vietnam har planlagt Amerikas kriger – har tittelen Krig med Kina: Thinking Through the Unthinkable – Å tenke gjennom det utenkelige. På oppdrag fra den amerikanske hæren gjenoppliver forfatterne det beryktede begrepet til sjefsstrategen for den kalde krigen, Herman Kahn – «tenke det utenkelige». Kahns bok, On Thermonuclear War, utarbeidet en plan for en «vinnbar» atomkrig.

Kahns apokalyptiske synspunkt deles av Trumps utenriksminister Mike Pompeo, en evangelistisk fanatiker som tror på «endetidsprofetier». Han er kanskje den farligste mannen i live. “Jeg var CIA-direktør,” skrøt han, “Vi løy, vi jukset, vi stjal. Det var som om vi hadde hele opplæringskurs. ” Pompeos besettelse er Kina.

Slutspillet til Pompeos ekstremisme blir sjelden om noen gang diskutert i de anglo-amerikanske mediene, der mytene og fabrikasjonene om Kina er standard vare, og det samme var løgnene om Irak. En virulent rasisme er underteksten til denne propagandaen. Selv om de var hvite, ble kineserne klassifisert som «gule», og den eneste etniske gruppen som har blitt utestengt av en «eksklusjonsparagraf» fra å komme inn i USA, fordi de var kinesere. Populærkulturen erklærte dem for ulykkelige, upålitelige, «snikete», fordervet, syke, umoralske.

Et australsk magasin, The Bulletin, var opptatt av å fremme frykt for den «gule faren» som om tyngdekraften ville få hele Asia til å falle ned på den helhvite kolonien.

‘Den kinesiske blekkspruten’, The Bulletin, Sydney 1886, en tidlig promotør av “Den gule fare” og andre stereotyper.

Som historikeren Martin Powers skriver i anerkjennelse av Kinas modernisme, dens sekulære moral og «bidrag til liberal tenkning truet europas fasade, i den grad at det ble det nødvendig å undertrykke Kinas rolle i opplysningsdebatten … I århundrer har Kinas trussel mot myten om vestlig overlegenhet gjort det til et enkelt mål for rasekamp. «

I Sydney Morning Herald beskrev den utrettelige Kina-trakassereren Peter Hartcher de som spredte kinesisk innflytelse i Australia som “rotter, fluer, mygg og spurver”. Hartcher, som siterer den amerikanske demagogen Steve Bannon, liker å tolke “drømmene” til den nåværende kinesiske eliten, som han tilsynelatende har innsikt i. Disse skal være inspirert av lengsel etter “det himmelske mandat” for 2000 år siden. Ad nauseum.

For å bekjempe dette «mandatet», har den australske regjeringen til Scott Morrison forpliktet et av de sikreste landene på jorden, hvis viktigste handelspartner er Kina, til hundrevis av milliarder dollar i amerikanske raketter som kan skytes mot Kina.

Nedsildringseffekten  er allerede tydelig. I et land som historisk er fullt av arr etter voldelig rasisme mot asiater, har australiere av kinesisk avstamning dannet en borgerverngruppe for å beskytte budkjørere. Telefonvideoer viser en budkjører som er slått i ansiktet og et kinesisk par som roper rasistiske skjellsord i et supermarked. Mellom april og juni var det nesten 400 rasistiske angrep på asiatisk-australiere.

«Vi er ikke din fiende,» sa en høyt rangert strateg i Kina til meg, «men hvis du [i Vesten] bestemmer at vi er det, må vi snarest forberede oss.» Kinas arsenal er lite sammenlignet med USAs, men det vokser raskt, spesielt utviklingen av maritime missiler designet for å ødelegge flåter av skip.

«For første gang,» skrev Gregory Kulacki fra Union of Concerned Scientists, «vurderer Kina å sette atommissilene sine i høy beredskap, slik at de raskt kan skytes ut ved varsel om et angrep … Dette ville være en betydelig og farlig endring i kinesisk politikk … ”

I Washington møtte jeg Amitai Etzioni, en eminent professor i internasjonale anliggender ved George Washington University, som skrev at det var planlagt et «voldsomt angrep på Kina», «med slag som feilaktig kunne oppfattes [av kineserne] som forebyggende forsøk på å ødelegge atomvåpnene deres, og dermed true dem inn i et forferdelig bruk dem-eller-miste-dem-dilemma [som ville føre til atomkrig. ”

I 2019 iscenesatte USA sin største militære enkeltøvelse siden den kalde krigen, mye av det under strengt hemmelighold. En armada av skip og langdistansebombere øvde på et “Air-Sea Battle Concept for China” – ASB – som blokkerer sjøfelter i Malaccasundet og avskjærer Kinas tilgang til olje, gass og andre råvarer fra Midtøsten og Afrika .

Det er frykt for en slik blokade som har fått Kina til å utvikle sitt Belt and Road Initiative langs den gamle Silkeveien til Europa og haster på for å bygge strategiske flystriper på omstridte skjær og holmer  på Spratly-øyene.

I Shanghai møtte jeg Lijia Zhang, en journalist og romanforfatter i Beijing, typisk for en ny klasse frittalende fritenkere. Hennes mest solgte bok har den ironiske tittelen Socialism Is Great! Etter å ha vokst opp i den kaotiske, brutale kulturrevolusjonen, har hun reist og bodd i USA og Europa. «Mange amerikanere ser for seg,» sa hun, «at kinesere lever et elendig, undertrykt liv uten frihet overhodet. [Ideen om] den gule faren har aldri forlatt dem … De aner ikke at det er 500 millioner mennesker som blir løftet ut av fattigdom, og noen vil si at det er 600 millioner. «

Det moderne Kinas episke prestasjoner, dets seier over massefattigdom og stoltheten og tilfredsheten til folket (målt vitenskapelig av amerikanske gallupselskaper som Pew) er med vilje ukjent eller misforstått i Vesten. Dette alene er en kommentar til den beklagelige tilstanden i vestlig journalistikk og opphøret av ærlig rapportering.

Kinas undertrykkende mørke side og det vi liker å kalle «autoritarisme» er den fasaden vi nesten utelukkende får se. Det er som om vi blir matet med uendelige historier om den onde superskurken Dr. Fu Manchu. Og det er på tide at vi spør hvorfor: før det er for sent å stoppe den neste Hiroshima.


John Pilger er en australsk-britisk journalist og filmskaper med base i London. Pilgers nettsted er: www.johnpilger.com. I 2017 kunngjorde British Library et John Pilger Archive av alt hans skrevne og filmet arbeid. Det britiske filminstituttet inkluderer sin film fra 1979, «Year Zero: the Silent Death of Cambodia,» blant de 10 viktigste dokumentarene fra 1900-tallet.

Andre artikler av John Pilger, se her.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Tututum says:

    Hva mennesket er i stand til å gjøre for å få makt og beholde makt er ondskapens historie. Historien om Cesar, Aleksander den store, Gilgamesh osv. blir glorifisert av eksperter og medier. Mens i mytene og religionenes innerste ganger blir Gigantene, trollene eller Jotnene sett på som motstander av det naturlige, som motstander av godheten i mennesket. Gigantenes rasjonelle tunge har ikke forandret seg siden Ivaldis sønners gulldekte tunge forvrengte virkeligheten til sitt bilde. Som er å konsumere naturen, dyrene og sine medmennesker. Et greit bilde på galskap.

    Kampen mot demring.

    På stranden står
    en mann å kjefter
    for solen er jo så sta;
    han hytter sint
    mot vest han peker;
    “Der skal du stå opp!”

  2. Johnny says:

    Makan til tullprat/historieforfalskning er det sjelden man hører!
    Forskning på nedbryting av uran startet mye tidligere enn folk flest tror, og det var Lise Meitner som oppdaget fisjon, dvs hvordan en atombombe virker, og russiske forskere arbeidet med kjernefysisk spalting allerede i 1930!

    Tror du har fått jøder på hjernen, din tomskalle! :grin:

  3. Mari says:

    Virtues Humanity
    Honour, love, friendship, courage and loyalty are mere words to some.
    To me, they are religion found in life itself.

    Marita Nilsen
    1992

  4. “Plutselig var Kina en «trussel». Dette var selvfølgelig tull. Det som ble truet var USAs ubestridte psykopatiske syn på seg selv som den rikeste, den mest suksessrike, den mest “uunnværlige” nasjonen”.

    Under Obama ble budsjettunderskuddet doblet fra rundt 10 000 til ca 20 000 milliarder dollar, en økning vesentlig på grunn av militær oppbygging. Obama undertegnet også USAs nye doktrine som gjør at USA reserverer seg retten til å gå til militært angrep på land som passerer USA økonomisk og teknologisk. Denne doktrinen gjør at USA med god margin heller kan utropes som verdens største terrorstat enn uunnværlig.

    Forskjellene økte mellom klassene under Obama. Han er afroamerikaner, men afroamerikanere som utgjør de fleste i de lavere sosiale lag fikk lavere inntekt og levestandard under åtte år med Obama. Hvis USA skal beskrives som den rikeste nasjonen, er det i betydningen at USA har de rikeste rike i verden. I en neo-liberal markedsøkonomi er rikdommen ikke fordelt, men akkumulert hos et par prosent av befolkningen.

    “Målet er Kina. I dag omkranser mer enn 400 amerikanske militærbaser Kina med raketter, bombefly, krigsskip og atomvåpen”.

    USAs privateide krigsvåpen-industri har BlackRock og de andre kapitalforvaltningsselskapene som finansielle eiere. Samtidig har BlackRock og de andre investert mange tusen milliarder dollar i Kina i titusener av selskaper flagget ut fra USA til Kina, på vegne av sine kunder de forvalter kapitalen for.

    Og deres kunder er verdens rikeste mennesker, selskaper og fond. Utflaggingen av selskaper er det beste eksemplet på globalisering, en grenseløs verden styrt av kapitallovene, og kapitalens første lov er fri flyt av uregulert kapital, den andre fri flyt av billigste tilgjengelige arbeidskraft.

    Hvis USA går til militært angrep på Kina blir det en storkrig som kan eskalere til atomkrig fra første dag. Det blir ulogisk fra kapitalens ståsted som eier USAs krigsmaskin, for det er deres globalisme med utflagging av selskaper fra USA som har gitt Kina en eventyrlig vekst og tilsvarende fall i USA. Skal kapitalen som styrer USAs politikere bombe sine egne investeringer i Kina, som gir kapitalen best avkastning?

  5. tjatta says:

    Det er noe som skurrer.

  6. Johnny says:

    Det har du helt rett i, men det har ingenting med en jødisk konspirasjon å gjøre, ei heller med George Orwell’s roman. Jeg kunne fortalt deg hva som er galt, men du lever i fantasiens verden etter det jeg kan se, og da er det bortkastet å forsøke å forklare.

  7. Mari says:

    Tredje vk er allerede i gang. Den er mot verdensbefolkningen og våpenet de bombarderer oss er propaganda, løgner og frykt. Freden vil komme når vi alle sammen har mottatt vaksinen og blitt microchipped.
    Når det er gjort kommer vk 4 som vil være mot Russland, Iran og alle andre som nekter å være del av NWO.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

7 flere kommentarer

Deltakere